Nei, vi bør ikke snakke om snikislamisering. Det finnes ingen plan eller konspirasjon. Det er ikke noe «snikete» ved de særkravene FrP bruker som eksempler på fenomenet. Og noen av kravene, som kjønnsdelt svømmeundervisning, er også Ap i mot. Hanne Skartveit skrev godt om dette i VG forrige uke.
Men – kan vi snakke om islamisering? For det kan ikke herske tvil om at noen muslimer vil at det norske samfunnet skal tilpasse seg dem, og ikke omvendt.
Forhåpentligvis er de i mindretall blant sine egne. Men de får sitt ønske formidlet av store allmennmedier. Der kan de fremme sin kritikk av Norge og nordmenn. Promotere sine egne verdier og holdninger. Og for eksempel stille krav til barnevernet som ikke er til barns beste. Alt uten å få et eneste kritisk spørsmål fra journalisten som intervjuer dem.
Håndhilsing – ingen norsk norm?
Zeliha Kazmouz-Acar (29) er styremedlem i Islamsk Råd Norge. Hun ble landskjent i 2019, da hun valgte å ikke håndhilse på Kronprinsen under hans besøk i den terrorrammede moskeen i Bærum.
Lørdag var hun hovedoppslag på forsiden av Aftenpostens lørdagsbilag, og ble portrettintervjuet over fire sider. Her sa hun litt av hvert, helt uimotsagt. Noen høydepunkter:
Håndhilsing har aldri vært en norsk norm.
Metoo-kampanjen gjelder også henne. Hånden er en del av henne, og den skal ikke bli rørt av det motsatte kjønn. Heller ikke av transpersoner(!).
Når en gjeng med minoritetsbarn står og snakker, kan politiet komme med tre–fire biler og lure på hva de gjør og hvor de skal. Det er «ren fasit» at politiet ser på disse ungdommene som kriminelle.
Folk tror hun har granat i sekken, bare fordi hun kaller seg konservativ muslim.
Radikalisering har ikke noen rot i islam. Det lærer ungdom i 60 moskeer av ungdomslederne i Islamsk Råd, et arbeid hun selv er med på å koordinere.
Hun er likevel livredd for at en muslim kan komme til å utføre terror i Norge. For «da er vi ferdige». Her sikter hun ikke til de mulige ofrene, men hennes egen gruppe. For da vil avisene skrive at terroristen dreper i guds navn, muslimene vil miste empati i befolkningen og innvandringskritikerne vil hevde at de fikk rett.
Hun ble skilt som 22 åring, etter et kortvarig ekteskap. Noe som var tabubelagt i hennes tyrkiske, religiøse miljø. Hun ble utsatt for et press hun nesten ikke greide bære, men ville ikke gå til psykolog, fordi:
«En psykolog har ikke kompetanse på min tro. I stedet for å hjelpe meg, ville psykologen brukt tiden til å forstå meg. Den beste måten å veilede en troende person som føler seg stuck, er å gi vedkommende noen bønner å resitere. Psykologer kan ikke gjøre det.»
Hennes nye kampsak er muslimske barnevernsbarn:
«Et muslimsk barn tas ut av et voldelig hjem og sendes til et trygt fosterhjem. Hvis denne familien ikke har de samme verdiene som den biologiske familien, ender barnet opp i en identitetskrise. Det gir konsekvenser senere, sier hun. De kan bli voldelige, utvikle rusavhengighet, psykiske problemer eller havne i andre feilspor. Derfor bør muslimske barn sendes til trygge, muslimske fosterhjem.»
Vold med religiøs dimensjon
Oppsummert: Den muslimske identiteten trumfer alt annet. Troen er målet og midlet, i alle sammenhenger. Når en person bli utsatt for negativ sosial kontroll knyttet til en konservativ religion, er løsningen mer konservativ religion. Ikke at en psykolog hjelper en til å betrakte æreskulturen utenfra, eller komme ut av miljøet. For den konservative muslimen vil ikke bli sekularisert. Hun vil bli hjulpet av koranvers.
Denne løsningen er kanskje ikke å anbefale for alle muslimer. Og som hjelp for sårbare barn, kan den være direkte skadelig.
Zeliha Kazmouz-Acar omtaler ikke dem hun bekymrer seg for, som barn av muslimske foreldre, men som muslimske barn. Som om det var en medfødt egenskap, og barnas viktigste egenskap. Noe som må beholdes, for enhver pris. Men det hun sier om barnevern og plassering i fosterhjem, er enten faktisk feil eller uvanlig dårlig som forslag.
Nesten alle barn får en identitetskrise av å skifte familie. Det er naturlig. Men det er absurd - og smått groteskt - å hevde at et barn som blir tatt fra voldelige, muslimske foreldre kan utvikle tendenser til vold, rus, osv., fordi det havner i et nytt trygt hjem med andre verdier. Barn blir voldelige av å vokse opp med vold eller annen omsorgsvikt. Det handler ikke om religion. Eller vent nå litt.
Mange undersøkelser viser at barn av innvandrerforeldre er mer utsatt for vold, og særlig grov vold, enn andre. I 2016 gjennomgikk Aftenposten familievoldsdommer fra Oslo tingrett. Blant 89 dømte for vold mot barn, hadde 82 innvandrerbakgrunn. Nesten ni av ti hadde bakgrunn fra Asia eller Afrika. Aftenposten intervjuet både ofre og eksperter som trakk fram den kulturelle og religiøse dimensjonen. Abid Raja la ingen ting imellom:
«De fleste landene i oversikten er muslimske. Også i Norge aksepterer de mest konservative muslimske miljøene en viss grad av vold utøvd av mannen i familien overfor kvinner og barn, brukt for å disiplinere dem. Det er en utfordring at mine norske kolleger på Stortinget heller ikke forstår, at mange innvandrere slår barn.»
Hvis dette stemmer, ville det, rent statistisk sett, medføre større risiko å overlate et barnevernsbarn til en muslimsk familie. Selvsagt finnes det gode og omsorgsfulle familier også i denne gruppen. Men barnevernet har allerede problemer nok med å finne passende, trygge fosterfamilier, om de ikke i tillegg skulle sile dem etter religiøse kriterier. Og skulle andre trossamfunn - som sikher eller Jehovas vitner - kreve det samme?
«Kaller du deg feminist?»
Så hva er poenget mitt? Er det galt av Aftenposten å intervjue en ung konservativ muslimsk kvinne med tvilsomme meninger? Nei. Det er opplysende at disse holdningene kommer til uttrykk. Det problematiske er at de overhodet ikke problematiseres i avisen. Jeg tror det har noe med kjønn og alder å gjøre.
En eldre, mannlig imam ville fått en rekke kritiske oppfølgingsspørsmål, i samme situasjon. Men når intervjuobjektet er en ung kvinne, blir det som ellers er reaksjonært og dogmatisk, til noe positivt: «Hun går sin egen vei, uansett hvor mye bråk det blir». Og: «Hun er like kompromissløs enten det gjelder kronprinsen, kjærligheten, hijaben eller boksesekken.»
Bein i nesa, der altså. Selv om tøffheten ikke kan knyttes til individualisme eller selvbestemmelse, men tvert om til religiøs underkastelse:
«I hennes filosofi er en konservativ muslim en som følger hva Allah har befalt og Muhammed sagt og gjort. Så lenge hun ikke skader noen, skjønner hun ikke hvorfor folk skal ha sterke meninger om hvordan hun lever.»
Men selv har hun sterke negative meninger om alt fra norsk politi til barnevernet. Og gir et rosenrødt bilde av islam (som visstnok ikke har noe med radikalisering og terror å gjøre). Uten å møte noen journalistisk motstand. Det er forbløffende:
Her har vi altså en kvinne som pakker seg inn i tøy for å unngå å bli seksualisert, og sier hun ikke vil berøre menn eller transpersoner. Og hva spør intervjueren om da? Jo, dette: «Kaller du deg feminist?»
Det er som om en overvektig person skulle fortelle om sin maniske hang etter burger og pizza, for så å bli spurt: «Kaller du deg veganer?»
Utenfor det store samholdet?
Dette er ikke første gang synspunktene til denne kvinnen blir sympatisk og ukritisk framstilt av sentrale norske medier. For et par år siden slapp NRK henne til i en promovideo for egen kampsak. Hun var en tilsynelatende tilfeldig hijabkledt kvinne som gråt og ble krenket av å måtte vise ørene på passbilder.
Seerne fikk ikke vite at hun representerte Islamsk Råd, en kontroversiell organisasjon som få år tidligere hadde blitt oppløst, etter å ha ansatt av en sekretær i nikab. (Denne opplysningen ble lagt til i saken først to måneder etterpå.)
Innslaget bidro til en motstand mot praksisen som endte med at regjeringen i fjor droppet kravet om synlige ører på passbilder, mot politiets ønske.
Snikislamisering? Nei, heller tilpassing etter religiøse særkrav, i fullt dagslys.
Men her er mer: 10. juli i år, i forkant av 22. juli, lagde NRK en featuresak om «De på sidelinja», marginaliserte unge mennesker som visstnok skulle vise oss at samholdet etter terrorangrepet var et blaff. Slik ble hovedpersonen presentert: «Zeliha Kazmouz-Acar (29) forsøker hver dag å leve som en god muslim. Det føler hun ikke alltid er godtatt i Norge.»
Som om det å være god muslim bare kan bety å være sterkt religiøs, dekke til alt unntatt ansiktet, og avstå fra å håndhilse, selv på kronprinsen. NRK forteller at hun etter hilseepisoden mottok hets og hatbrev. Og: «Nå står hun aldri ved den gule linja på T-banen – i frykt for å bli dyttet.»
Saken sluttet vemodig: «Zeliha spør stadig seg selv hva hun egentlig må gjøre for at hun som muslim skal føle seg som en del av det store samholdet. Hun har ennå ikke funnet svaret.»
Her er et mulig svar, av den realistiske typen: Det kan hjelpe med litt egeninnsats. F.eks. sette seg såpass inn i norske skikker og vaner at man skjønner at håndhilsing faktisk er en norm her til lands (i alle fall utenom koronatider). Og at det å ikke ta imot en utstrakt hånd, i de fleste sammenhenger oppfattes som respektløst og avvisende.
Det kan også hjelpe å lese litt historie, og lære at innvandrere til Norge og Europa på 60- og 70-tallet i liten grad betraktet seg som «muslimer», men som pakistanere, tyrkere, osv. Og at få kvinner gikk med hijab. Da vil man kanskje innse at ens egen identitet ikke er medfødt eller gudegitt, men en sosial og politisk konstruksjon av nyere dato.
Men viktige nasjonale medier som NRK og Aftenposten bidrar likefullt til å naturalisere og promotere konstruksjonen. Så da bør kanskje en konservativ muslim være fornøyd? Hun kunne bodd i et muslimsk land der kvinner ikke kan velge å gå med hijab.
Vil du delta i debatten?
Send ditt innlegg til meninger@medier24.no og legg ved bilde av deg selv.
