Bør en kommentator med minoritetsbakgrunn bli såret som menneske over regnestykkene til Brochmann-utvalgene?
Blir innvandringsdebatten bedre av å skille deltakerne med «godt hjerte» fra de «empatiløse» - og særlig «empatiløse menn»?
Hvorfor er det så viktig å arrestere de som tematiserer «innvandringssmitten» når man selv er kjent med tvilsom atferd i minoritetsmiljøene?
Det er noen av spørsmålene man stiller seg etter å ha lest et lengre intervju med Shazia Majid, erfaren, Skup-vinnende VG-reporter, og nå nyansatt kommentator i avisen. Intervjuet inngår i en artikkelserie i Minerva om den norske innvandringsdebatten, i anledning tiårsdagen for (det første) Brochmann-utvalgets rapport, et «landemerke» i debatten.
Men Majid har ikke mye pent å si, verken om rapporten eller debatten:
«Det er aldri en uke uten at innvandringsdebatten gjør livet litt vanskeligere.»
Tygg litt på den setningen. Som altså kommer fra en profilert kommentator i Norges største avis, som primært skriver om saker som angår… ja, nettopp - innvandringsdebatten.
Skal vi prøve en sammenligning? Tenk deg dette hjertesukket fra en aviskommentator med miljø og energi som spesiale: «Det er aldri en uke uten at klimadebatten gjør livet litt vanskeligere.»
Eller at en økonomisk kommentator som er oppvokst på bondegård klager over den stadig tilbakevendende debatten om norsk landbruksstøtte, fordi den oppleves som personlig ubehagelig.
Ville du fått sympati med vedkommende? Ville du tenke at denne følelsen er tjenlig i hens profesjonelle rolle?
Man kanskje er det slik at det finnes en egen rolle for journalister med minoritetsbakgrunn? Der pressens ideal om sannhetssøken, maktkritikk og fri debatt er erstattet med andre verdier? Verdier man kan definere etter eget behag - som «empati» og «respekt»?
Jeg er for innvandringsdebatt, men…
Shazia Majid er født i Norge, med foreldre som kom som arbeidsinnvandrere fra Pakistan tidlig på 70-tallet. Hun sier hun tidvis har opplevd innvandringsdebatten som dehumaniserende for minoriteter, og følt at man blir snakket om - og ikke med.
Det kan man forstå. Men slik har jo ikke hele debatten vært, og ting endrer seg. Majid framhever i Minerva-intervjuet at mangfoldet av minoritetsstemmer har vokst. «Tydelige muslimske stemmer, og et mangfold av muslimske stemmer, bidro også til å endre bildet av norske muslimer.»
Nettopp. Og der har Majid selv bidratt sterkt. Hennes prisvinnende bok, «Ut av skyggene», om de første ikke-vestlige innvandrerkvinnene i Norge, viser at det er fullt mulig å nå fram med innsiktsfulle, personlige og nyanserende perspektiver på innvandring - og få bred og god respons i norsk offentlighet. Det er også fullt forståelig at VG ansetter en kommentator med «et godt blikk for mennesker», og som «skriver med klokskap og varme».
Men - noen av oss trodde at et poeng med å rekruttere journalister og kommentatorer med minoritetsbakgrunn, også var at disse kunne bruke sine erfaringer, sine språkkunnskaper og kontakter, til å rette et mer kjølig blikk på negative aspekter ved minoritetsmiljøene. Slik Kadra Yusuf sin tid avslørte imamene og deres råd til kvinner om å omskjære seg. Eller – for å holde oss til TV2 – slik Kadafi Zaman mer nylig kartla innvandreres overrepresentasjon blant utøvere av grov vold.
Også Majid skrev tidlig og kritisk om uheldige ekteskapspraksiser i det norsk-pakistanske miljøet, og boken hennes er et oppgjør med det patriarkalske og kollektivistiske systemet. Desto mer påfallende er det at hun i Minerva nærmest framstiller hele innvandringsdebatten som en belastning.
Eller rettere sagt: Majid snakker om innvandringsdebatt slik mange snakker om ytringsfrihet: Jeg er for innvandringsdebatt, men… Og dette «men»-et så stort at nesten alt går med i dragsuget: «Jeg har fulgt med i debatten siden 1990-tallet, og har alltid funnet den hard.»
Hva betyr det egentlig? Klarere blir det ikke når hun også sier: «Fra mitt perspektiv har debatten i Norge hele tiden vært åpen, ærlig – og hard». Åpen og ærlig er vel gode ting - eller?
Opphisset av statistikk
Sannelig ikke godt å si. For Majid synes debatten er bedre i England og USA fordi «de store mediene der pakker inn stoff om minoriteter på en helt annen måte enn i Norge.»
Pakke inn stoff. Og vi som trodde journalistikk handlet om det motsatte: Å avsløre og avdekke.
Vi behøver ikke se lenger enn til Sverige for finne et land der mediene i årevis pakket inn ubehagelig stoff om innvandring. Resultatet ble en trang meningskorridor, legitimitetskrise for myndighetene, et oppsving for alternative medier – og politisk jordskjelv som gjorde et parti med «brune» røtter til et av landets største.
Og en av grunnene til at det gikk slik, er nettopp at den svenske stat aldri oppnevnte noe Brochmann-utvalg. Tino Sanandaji er den fremste kritikeren av svensk innvandringspolitikk, og selv kurdisk innvandrer. Han kaller de norske rapportene for «enestående» og «dyptgående». Og sier at han som statistikk-nerd nesten blir opphisset av dem.
Men Majid er ikke opptatt av statistikk. Hun blir i stedet (negativt) opphisset av at mennesker blir gjenstand for statistikk.
Her er det hun sier om Brochmann-rapporten, som ifølge Minerva «gjorde det mer mainstream å snakke om innvandringens kostnader»:
– Fra et personlig perspektiv, for en som ikke kan noe for at foreldrene hennes kom til Norge: Jeg syntes det var veldig sårt å bli satt en prislapp på. Det er en menneskelig reaksjon. Om vi er alenemødre, eller svarte, eller funksjonshemmede: Vi er jo tapsprosjekter. Kvinner er tapsprosjekter! Som menneske er det sårt.
Er det noen som synes denne sårheten ligner på noe? Husker noen reaksjonen til Dagbladet-kommentator Marte Michelet, etter å ha lest den første Brochmann-rapporten i 2011?
Under tittelen "Heretter er det personlig" erklærte hun seg som «svanger med velferdsstatens undergang». Hun skulle nemlig føde «en sånn innvandrerunge», med far fra Iran, som det nå var blitt greit å framstille som en økonomisk byrde for Norge, slik rasister lenge hadde etterlyst: «Arne Myrdals våte 80-tallsdrøm om innvandrerregnskap er utrolig nok blitt virkelighet».
Michelet skrev at hun ikke klarte å skrive en analytisk kommentar. Hun ville bare skrike. Og knuse ting.
Men hva var Brochmann-utvalgets forbrytelse? Å få SSB til å beregne de langsiktige konsekvensene av ulike typer framtidig migrasjon, i en situasjon der AS Norge står overfor en enorm økonomisk utfordring i form av eldrebølgen.
Tallene til SSB viste - ikke særlig overraskende - at stor innvandring av personer som deltar på arbeidsmarkedet bidrar positivt til statsbudsjettet. Mens stor innvandring av personer som ikke deltar i arbeidsmarkedet, bidrar negativt.
Hvilket betød at en fortsatt høy innvandringstakt - særlig fra ikke-vestlige land - på sikt kunne true bærekraften til en raus velferdsstat.
Sånt var ikke helt stuerent å si. Og nå kunne man si det med forskningsbelegg. Utvalgsleder Grete Brochmann ble selv intervjuet i Minerva-serien for et par uker siden som «murbrekkeren» som «gjorde en helt ny innvandringspolitisk debatt mulig». Hun sier dette om Michelets utblåsning:
– Ja, den husker jeg veldig godt. Jeg tenkte: Jaja, der kommer det jeg har ventet på. Hun målbar en kritikk som hadde vært der hele tiden, men som nå kom med et voldsomt raseri. Jeg syntes innlegget var usaklig og ubehagelig – moralsk kneblende på en opplyst debatt.
Men så er vi plutselig tilbake på samme sted, ti år etterpå. Shazia Majids kommentar er langt fra like rasende, men den er like personlig - og like usaklig. Og det synes ikke å foresveve henne at anklager om å sette prislapp på mennesker kanskje gjør «livet litt vanskeligere» for fagfolk som har fått i offentlig oppgave å forske og regne på den største samfunnsendringen i Norge i nyere tid.
Deilig å slippe debatt
Majid virker i det hele tatt ikke så interessert i «opplyst debatt», dersom den gir henne ubehagelige følelser. For hva sier hun i dag om diskusjonene omkring «innvandringsregnskapet»?
«Det er godt at akkurat disse debattene har lagt seg litt for øyeblikket.»
Hva synes hun om at islamdebatten har roet seg litt ned de siste årene?
«Det oppleves utrolig deilig.»
Og hva med debatten om «innvandrersmitten»?
Den er det verste av alt. Fordi den ifølge Majid ikke er preget av «omsorg for denne gruppen», men av å si: «Se så ille de er».
Men hvor går grensen mellom det ene og det andre? For Majid er det avgjørende hvem som snakker - med hva slags sinnelag:
«Jeg har tillit til Folkehelseinstituttets motiver, og Raymond Johansen har troverdighet og empati når han snakker om dette. Men når for eksempel Sylvi Listhaug tar opp dette temaet, fremstår det ganske annerledes. Det er greit – det er riktig – å gå inn i problemstillingen, men hvis poenget først og fremst er å si at innvandrere ikke bryr seg om smittevern – som er den billigste forklaringen – eller at innvandring er dyrt, er det en debattform som ikke er veldig preget av empati.»
Empati er ordet Majid gjentar i løpet av hele intervjuet. Men hva er egentlig den saklige forskjellen mellom virkelighetsbeskrivelsen til den uempatiske Listhaug og den empatiske Majid, som også i denne debatten understreker at «dette er personlig»?
Listhaug sier at smittetallene i Oslo gjennom hele pandemien har «vært holdt oppe av at enkelte innvandrergrupper ikke forholder seg til reglene vi alle er forpliktet til å følge». Majid har flere ganger i VG innstendig bedt «sine egne» om å følge smittevernreglene. Nettopp fordi flere av dem ikke gjør det.
Hun har nevnt bursdagsfester, samlinger i trappeoppganger, middager med foreldre som bor i etasjen under, 82 menn som spiller kort og ser fotball på Grønland. I kommentaren med tittelen «Hva er det med pakistanerne?» trekker hun fram utenlandsreiser: «En del har reist på tross av klare advarsler. De har satt sine egne og andres liv i fare.» Og utbredelsen av skjebnetro, knyttet til gudstro: «Så vil det alltid være noen fatalister, særlig i miljøer som den pakistanske, som tror på at alt er forutbestemt. Slik som døden. Og som dermed slurver med smittevernregler.»
Den «billigste» forklaringen kan noen ganger være den beste. Og det er altså noe med norsk-pakistaneres kultur og væremåte som - sammen med andre faktorer, muligens genetiske - bidrar til at de troner øverst på smittetoppen, like over innvandrere fra Somalia, Irak, Afghanistan og Tyrkia - alle sammen land med muslimsk majoritetsbefolkning.
Men Majid har i sine korona-kommentarer i VG brukt langt mer plass og energi på andre og strukturelle forklaringer: Fattigdom, språkproblemer, lavt utdanningsnivå, eksponering i serviceyrker, og selvsagt trangboddhet.
Så hva gjorde hun når en grundig FHI-rapport i april fastslo at sosiale ulikheter - inkludert trangboddhet - i liten grad kan forklare den høye smitten blant utenlandsfødte? Hun så det som et bevis på at «Norge er en rik velferdsstat. Og at integreringen har vært mer vellykket enn mange tror.
Via Shazia Majids mange rapporter fra smittens «episenter» har VGs lesere gjennom koronaåret fått to typer informasjon: Enten et rikt utvalg av bortforklaringer, uten grunnlag i norsk forskning. Eller små drypp av mer sannsynlige forklaringer som nettopp viser til kritikkverdige holdninger og praksiser i visse innvandrermiljøer. Det Majid ellers kaller å skylde på ofrene.
En og samme faktainformasjon er altså omsorgsfull hvis den kommer fra folk som Shazia Majid, og ondskapsfull hvis den kommer fra folk som Sylvi Listhaug.
Fest for empatiløse menn
Så hva har vi lært - fra Rushdie-saken via 9/11, karikaturstriden, IS og fram til dagens koronatid? Hvordan skal vi debattere innvandring, integrering og islam?
«Shazia Majid mener det går an å snakke om alle vanskelige ting i innvandringsdebatten, så lenge man gjør det med et godt hjerte.»
Men skal vi tro henne, er ikke alle debattanter på sosiale medier utstyrt med dette organet. Og gjett hvem!
«Du har profilerte debattanter – som Kjetil Rolness – som skriver poster som i og for seg kan ha gode poenger, men ikke er preget av noen ordentlig respekt for menneskene man skriver om. Det kan bli monomant, og postene har en eggende effekt på mange av leserne. Når innvandringsdebatten blir slik, inviterer den til fest for alle empatiløse menn, sier Majid.»
Empatiløse menn. Dér har du en gjeng. Og disse folka er det greit å bare snakke om, men ikke med. De mangler «grunnleggende folkeskikk», ifølge Tante Shazia. Uten å gi noen eksempler på stygge ytringer. Eller noen begrunnelse for å frata festarrangøren respekt for sine medmennesker. Her må jeg bare gjette selv, fra skammekroken.
Majid sier til Minerva at problemet i innvandringsdebatten ikke er emnene eller konklusjonene, men hvordan man «møter motdebattanter». Mener hun da at jeg møter motdebattanter med minoritetsbakgrunn annerledes enn majoritetspersoner jeg er rykende uenig med? Har jeg mer respekt for Marie Simonsen enn Shazia Majid? Her skulle jeg gjerne sett dokumentasjon. Det er jo på den måten man lærer, og blir et bedre menneske.
Å bli tilskrevet moralsk svikt
Men det er neppe tonen i debatten det egentlig handler om. For også innvandringsliberale debattanter holder «fest» på Twitter og Facebook, med monomane poster, lojale heiagjenger og ufine utfall mot meningsmotstandere. Deres debattstil ser ikke ut til å plage den ellers strenge Majid.
Og hun er som nevnt like kritisk til Grete Brochmann, som alltid har vært forsiktig og nyansert i ordbruken, og alltid har understreket at Norge ikke tar imot flyktninger fordi det skal lønne seg.
Så hva handler dette om? Jeg tror det kan være nyttig å sitere hva Anne Britt Djuve, eks-forskningssjef på Fafo og medlem av (det første) Brochmann-utvalget, skrev som svar til Marte Michelet. At det er helt i orden å ta ting personlig, men at personlig ikke bør bety usaklig. Og hun konstaterte:
«Det er etter hvert en etablert teknikk i norsk integreringsdebatt at motstandernes synspunkter blir tilskrevet moralsk svikt.»
Ti år etterpå noterer vi at denne teknikken fortsatt holdes høyt i hevd, av enkelte aviskommentatorer med større behov for å forsvare sine egne følelser, enn for å utøve sitt eget fag. Noe som er litt nedslående. For skulle ikke både forskere og journalister har samme interesse av å undersøke betente saksfelt - og ønske andres «gode poenger» velkommen, uten å mistenkeliggjøre deres motiver og sjelsevner?
Begge yrkesgrupper burde sette nådeløs sannhetssøken og skånselsløs debatt høyere enn «respektfull» tone.
Begge burde være mer opptatt av empiri enn empati.
