Mannlig barnløshet er trendy frihet, ifølge VG

For et par uker siden skrev jeg her i Medier24 om VGs serie om økt ungdomsvold. Avisen valgte å løfte fram to gjengmedlemmer ved navn «Sondre» og Thomas. Og glemte å opplyse at mesteparten av volden blir begått av gjengangere med innvandringsbakgrunn. Slik framsto et økende samfunnsproblem som mer eller mindre uforståelig.

Nå har VG gjort det igjen. Og denne gangen har avisen ikke bare funnet seg et case som er urepresentativt. Den har intervjuet en mann som forteller en solskinnshistorie som setter hele samfunnsproblemet i skyggen. Man spør seg: Hvordan er det mulig å lage så slett og misvisende journalistikk på et emne som er såpass trist og sårt for titusenvis av norske menn?

Ufrivillig barnløshet

Det handler om menns barnløshet. 1 av 4 menn er barnløse ved 40 års alder. Noen får barn senere. Men 1 av 5 vil trolig være uten barn ved fylte 50 år.

Økningen i mannlig barnløshet har vært sterk over hele Vest-Europa siden 1990-tallet. Andelen barnløse kvinner har også steget, men barnløsheten blant menn er 50 prosent høyere enn blant kvinner.

Fenomenet har etter hvert fått mye oppmerksomhet både i forskning og i media, som et underkapittel i den større fortellingen om menn som faller utenom i samfunnet. Jf. den danske TV-serien «Mannefall» som på NRK.

«Hvorfor er stadig flere menn barnløse?», spør Astrid Grasdal og Kjell Erik Lommerud, samfunnsøkonomer ved Universitet i Bergen, i en fersk kronikk i Kilden, nettmagasinet for kjønnsforskning. Vi får anta at denne kronikken var utgangspunktet for VG, siden disse forskerne er hovedkilder i artikkelen. Grasal og Lommerud fastslår at barnløse menn ikke først og fremst er forlatte bygdegubber, eller menn med lav utdanning (for også mange høytutdannede menn forbli uten barn). De barnløse har først og fremst lav inntekt. Og blir derfor valgt bort av kvinnene. De færreste har valgt barnløsheten selv:

«Fra annen forskning vet vi at relativt få mennesker sier at de ikke ønsker seg barn», skriver de i Kilden. Også i et av parets tidligere forskningsartikler som VG henter sine tall fra, står det klart og tydelig at «frivillig barnløshet bare gjelder et lite mindretall».

Ungkar i Ferrari-jakke

Men hva gjør VG? Avisen stiller samme spørsmål: «Hva er så grunnen til at menn venter lenge med å få barn, og at mange av dem heller aldri blir fedre?»

Og svarer med å introdusere oss for Ottar Olsen (51). En kjekk kar som poserer med bredt smil og rød Ferrari-jakke på lystbåten sin: - For meg har det aldri vært et vanskelig valg, sier han. Han har aldri hatt lyst på barn. Han har hatt to samboerskap, og forlot den siste kvinnen slik at hun kunne «rekke» å få barn med en annen.

Olsen har to nedbetalte leiligheter i Oslo, som gir så store leieinntekter at han slipper å jobbe, og leve på dem til han bli pensjonist. Han nyter friheten, føler seg ikke ensom, og tilbringer tre måneder i året i Thailand.

«Mange gjør som Ottar», skriver VG. «Selv om Olsen fortsatt er i mindretall [fordi de fleste ønsker barn], viser trenden at flere gjør som ham.»

Mennene som velges bort

En trendy prioritering for velstående ungkarer. Dét er altså VGs versjon av «mannefallet» blant fedrene. Men slik lød forskernes versjon i kronikken som man lurer på om VGs journalist i det hele tatt har lest:

«Mange presenterer et bilde av mannen som taper i det moderne samfunnet. Man kan se på det å ikke få barn som en del av dette bildet. Vi finner at man ikke kan knytte barnløshet til lav utdanning i seg selv, men til andre kjennetegn på lav økonomisk og sosial status. Slik kan barnløshet føyes til som en tilleggsfaktor i bildet av mannen som taper.»

Men VG holder seg til vinneren. Og nevner ikke engang forskernes hovedforklaring på barnløsheten: Lav inntekt, dårlig helse og trygd. Faktorene som skaper «lavstatusmenn». I en periode der kvinner har fått frihet til å velge de «beste» mennene. Og gjerne overta en på en høyere enden av brukmarkedet.

Dette har vært kjent stoff siden økonomen og demografen Kari Skrede begynte å skrive om emnet i 2004. Men også dette virker VG helt ukjent med. Og journalist Kari Byklum bruker resten av artikkelen til å snakke med danske forskere om menn som vil gjøre karriere før de får barn, ikke vil gi opp friheten sin, osv.

Og det stemmer nok at det finnes mange forklaringer på barnløshet. Men selv professor Ann-Margritt Jensen, en forsker som har trukket fram menns egne forbehold mot å bli far, er jo helt tydelig på at barnløse menn ønsker seg barn nesten like mye som andre. Ingen forskere har sett noe til den trenden som VG gjør til hovedsak: Færre menn vil ha barn.

Blindhet for smerte

VGs vinkling blir desto mer påfallende om man sammenligner med hvordan kvinners problemer blir dekket i media og debatt. En tredjedel av norske kvinner jobber deltid. Det framstilles ofte som noe som «rammer» kvinner. Deltid er et uttrykk manglende likestilling, får vi høre. Men forskning viser at de 75 prosent av de deltidsarbeidende, har valgt det frivillig. Det leser du sjelden i norske medier.

Så la oss prøve et tankeeksperiment: Sett at kvinners jobbpreferanser var omvendt. Sett at stadig flere kvinner ble nødt til å jobbe deltid, når de egentlig ønsket heltidsarbeid. Hvor stor er sjansen for at VG eller noen annen avis ville ha vinklet en sak om denne utviklingen ved å intervjue en fornøyd, ressurssterk kvinne som aldri kunne tenke seg å jobbe hele dagen eller uka?

Nei, nettopp. Derfor er VGs journalistikken om barnløse menn ikke bare skjev, den er blind og ufølsom for smerten ved å mislykkes med å få noen å dele livet med. Klareste indikator på dette: Det å være alene og uten barn er (statistisk) assosiert med tidlig død. For menn. Barnløshet blant kvinner har ikke tilsvarende konsekvenser.

«Dermed», skriver Grasdal og Lommerud, «er det sannsynlig at den sterke veksten i mannlig barnløshet oppleves som negativt av en god del menn, slik at dette kan være et viktig samfunnsproblem.»

Men i VG er samfunnsproblemet borte. Vi ser bare en glisende ungkar som sier:

- Hadde neppe hatt denne friheten om jeg hadde barn.