Espen Strømme har lest 1397 SKUP-rapporter: – Som å åpne en godtepose du ikke kjenner innholdet i

Høgskolelektor i Journalistikk, medier og kommunikasjon på NLA Gimlekollen, Espen Sørmo Strømme har lest 1397 SKUP-rapporter, fra 1991 og helt frem til årets rapporten, som han startet på i forrige uke.

Strømme har lest rapportene over en fireårsperiode, mye på siden av vanlig jobb. Arbeidet har vært intensivert fra høsten 2019 til våren 2020.

Noen svært lange rapporter

– Det er rapportene fra de siste femten årene som har tatt lengst tid. Det er det mye stoff. Og spesielt i årene før grensen på 20 sider kom, sier Strømme.

På nittitallet var sidetallet et helt annet enn det er i dag, forteller han.

– I 1991 utgjorde samtlige rapporter 97 sider. I 1999 var det oppe i 425 sider, mens det i 2014 var 1283 sider. Så det har vært en stadig økning.

Han viser til at det i årene før sidebegrensningen kom, var flere svært lange rapporter.

Nå kan du lese årets SKUP-rapporter

– For eksempel «Mitt skip er lastet med» fra 2008 og «lånehaien» fra 2014. Men samtidig, dette er svært gode rapporter, som inneholder veldig verdifull informasjon. Om man skal trekke lærdom av de, er det vanskelig å si at det er feil at de er så lange, forteller han.

Etter sidebegrensningen kom har det årlige sideantallet gått noe ned. I år var antallet sider 936. Til sammen er rapportene alle på 16895 sider.

Arbeidet har ført til en database, og flere vitenskapelige artikler. Strømme jobber også med en bok om teamet som både vil være et oppslagsverk over samtlige SKUP-arbeider og gjennomganger av sentrale metodene.

– Frem til i fjor vår leste jeg tekstene på en måte som gjorde at jeg fanget opp det essensielle. Men da arbeidet med boken startet, finleste jeg rapportene jeg refererte til, og det tok lang tid. Da vil en rapport som «mitt skip er lastet med» ta over en uke å komme gjennom, forklarer han

Da internett kom

Og Strømme forteller at han ser flere forandringer i metoderapportene utenom det økende sidetallet.

– Noe av det viktigste som har endret seg, er når internett ble viktig. Det er ikke før utpå 2000-tallet at internett ble et verktøy. Det er overraskende sent. Man ringer rundt og gjør tradisjonell graving ganske lenge, forteller han.

Det samme gjelder også regneark, forklarer Strømme.

– Det tar tid før man nevner regneark i rapportene. Det er noen få som nevner det på 90-tallet, og bruker det for å få oversikt. Men det virker som litt fremmed, og det på tross av at vi vet at databaser og regneark har eksistert siden 60-tallet.

Han forteller at også bruk av ordet innsyn, har vært overraskende.

– Det første året er det bare to rapporter som nevner innsyn som metode. Nå har innsyn eksplodert. Spesielt etter 2006-loven, og flere innsynsportaler. I 2019 var innsyn nevnt i 90 prosent av metoderapportene.

– Som en godtepose

Oversikten Strømme har laget viser også hvilke tema som blir mest premiert på utdelingen.

– Svindel og korrupsjon har 14 diplomer og tre priser. Etterretning og forsvar har fem priser og seks diplomer. Så dette er de klassiske sjangerne.

Noe av det strømme har lagt merke til er hvor få radiosaker er i materialet.

Se oversikten: Disse mediehusene dominerer SKUP-listene

–Den siste ordentlige radiodokumentaren som ble sendt inn var i 2013 Det er NRKs «Oppgang 13» om barn som vokser opp i kommunale boliger i Oslo og som er kringsatt av rusmisbrukere og psykiatriske pasienter. Det er flere store prosjekter som blir nevnt på radio i nyhetssendingene, men det at noe er først og fremst på radio, skjer nesten aldri, sier han og legger til:

– I blant annet USA, ser man store radiodokumentarer. Mens her går man heller til de flatene man tradisjonelt sett har sett på som tunge.

Til tross for at de fleste av rapportene inneholder lignende metoder og tema, er Strømme forundret over mangfoldet og variasjonen i alle arbeidene.

– Det er stort sett alltid noe nytt og spennende å lese når man åpner en metoderapport. Å åpne en SKUP-rapport er som å åpne en godtepose du ikke kjenner innholdet i.

– Kan man kjenne igjen mediehusene av hvordan rapportene skrives?

– De større aktørene, VG, Dagbladet, Dagens Næringsliv og NRK har ganske like rapporter. Så det kan være vanskelig å skille de. Og når de mindre mediehusene sender inn rapporter er de gjerne kortere, sier han og påpeker:

– Men det er så og si aldri at jeg ser en rapport som ikke har noe der å gjøre.

DN-journalister ble drapstruet etter grave-sak: – Ekstremt alvorlig