Eirin Larsen
Eirin Larsen

#Kommentar:

Hvorfor mediebransjen er blant de som funker dårligst fra hjemmekontor

«Har du ringt Justisdepartementet? Får vi et intervju?», «Ble det seint i går?», «Sjekk oppslaget hos Dagbladet!», «Søren, nå låste PC’en seg. Tar du over live studio og får smelt ut siste fra brannen på Byåsen?», «Har du en iphone-kabel?».

Publisert

Kommentaren bygger på «Trodde du det viktigste med kaffemaskina var kaffen?», publisert i Adresseavisen/Midtnorsk debatt.

Pandemi og smitteverntiltak utraderte eller reduserte pratet på nyhetsdesken og sladderet ved kaffemaskinen i norske redaksjoner. Kommunikasjonsflyten havnet i en chat og småpraten blir forsøkt tvunget fram på Teams. Hva gjør det med norske redaksjoner og journalister?

1. Chat går saktere enn roping

Det er krevende å ikke kunne automatisk overhøre, men måtte aktivt overvåke enda flere skriftlige kanaler. Å være frontsjef når det smeller, og måtte be om hjelp skriftlig bruker opp bokstavene man skulle brukt på å vinkle om, og tiden man skulle brukt på å få oversikt.

En vaktsjef i 40-årene i ei lokalavis fra hjemmekontor beskriver det sånn: «Det foregår frustrerende nok småprat i redaksjonschatten på Messenger. Noe jeg som vaktsjef er superfrustrert over, fordi det er der jeg får de korte, konsise meldingene fra redaksjonen når jeg er på vakt, jeg har ikke tid til å lese gjennom masse privat småprat og tøys journalistene imellom. Arrrgh.»

Det er også lettere å ignorere den klassiske «hvem har kapasitet til å følge opp tweeten fra politiet?» når ingen ser på deg. De fleste av landets største redaksjoner har beholdt nyhetsdesken fysisk på jobb gjennom nedstengningen fordi den er totalt avhengig av en sømløs og kjapp kommunikasjonsflyt.

2. Vi trenger småpratet

På hjemmekontor møter du ikke en tilfeldig kollega ved kaffemaskina eller spiser lunsj sammen. Det betyr færre «Hva skal du i helga?», «Hva syns du om møtet i går?» og «Fin genser!». Det blir færre faglige diskusjoner, impulser og pisspreik. Mindre småprat. Du ringer jo ikke en fjern kollega for å «slå av en prat» uten en agenda.

For mange ble plutselig de formelle digitale møtene det eneste sosiale treffpunktet, og i de møtene møtes vi ofte i roller, som posisjoner, ikke mennesker. De uformelle møtene er vekk, og det er der småpratet, som gjør at du blir kjent med kollegene dine, skjer. Kjenner du ikke kollegene dine, stoler du heller ikke på dem. Det er med andre ord vanskelige kår for nyansatte journalister.

3. Journalister er sosiale vesener

Ja, noen journalister trives på hjemmekontor uten småprat-suset mellom skjermene, spesielt når man skal lese eller skrive langt. Likevel, journalisters jobb er å intervjue mennesker, skrive om mennesker, ta bilder av mennesker. Og det er en bransjestandard at et nyhetsgulv er et åpent landskap. Derfor kan vi konstatere, med noenlunde trygg margin, at de fleste journalister er sosiale vesener, som trives best i samspill med andre. Dette viste også undersøkelsen NJ gjorde i desember: To av tre journalister opplever redusert arbeidsglede. Når småpratet ryker, med alt det fører med seg, blir hverdagen kjipere og motivasjonen lavere.

4. Flere holder kjeft i digitale møter

Jeg spurte 70 journalister om hvor mange som tar ordet i digitale møter i redaksjonen. Over halvparten svarte at færre gjør det, litt under halvparten at like mange som før snakker, og én mente at flere melder seg på. Hvorfor er det sånn? Finn Våga i Aftenbladet, forklarer det sånn: «Terskelen for å heve hånden er høyere. Du vil jo helst at møtet skal være over. Samtalene er også mer telegrampreget.» Humor, sarkasme og ironi, som ofte blir satt pris på i fysiske møter, er risikosport gjennom skjermen. Derfor blir de digitale møtene mindre gøy og mindre hyggelige. De varer kortere og blir mer effektive, men vi mister noe på veien.

Det blir også vanskeligere å ta ordet når det ikke finnes en naturlig debrif etterpå. Småpratet overtar ikke når det digitale møtet er ferdig. Vi kan ikke gå sammen til kaffemaskina, le av en klønete formulering, fortsette diskusjonen i en mindre gruppe eller si «Glad ikke jeg skal ta den beslutningen!». I stedet sitter du alene foran skjermen og skal i gang med neste oppgave. Uten å debrife. Uten småpratet som bygger tillit mellom kolleger og en trygg ramme rundt formelle møter.

5. Færre ikke-saker drepes

Når færre tar ordet, spesielt ikke utrygge nyansatte, og ingen får debrifet på vei ut av møterommet, er det tyngre å komme med kritikk. Det er vanskeligere å ta en runde på om noe er en sak eller ei, og å stemme i et «enig». Du vil ikke være den kjipe som slakter en kollega i digitalt plenum, og det er vanskeligere å rette opp inntrykket med et kort innsmett hvis du formulerte deg litt klønete. Derfor er færre kritiske, ikke bare til enkeltsaker, men kanskje til en redaksjonell linje, eller i en evalueringsprosess. Kanskje fører det til at redaktører får mangelfull informasjon, og tar avgjørelser på sviktende grunnlag.

6. Ideene blir dårligere

Dette henger litt sammen med forrige punkt, men handler også om at drodling på hakkete linje med avbrytelser og uten gule lapper, funker dårlig. Det er tilfeldig og automatisk prat på tvers som gjør oss kreative. Vi må kaste ball, bygge videre på hverandres ideer og inspirere med en tilfeldig slengbemerkning. Det er begrenset hvor inspirert man blir av utsikten fra eget kjøkkenvindu og HOME-bokstavene i stua.

Kristjan Molstad i Aftenposten føler selv at hjemmekontorlivet har gått ut over kreativiteten: «Det skyldes jo også at verden rundt oss er mindre levende. Færre folk, færre inntrykk, færre lukter og lyder og smaker. Journalistikk er også et kreativt yrke, og vi har mistet en kilde til inspirasjon og undring når vi sitter i kjelleren. Ideene føles generelt kjedeligere, det virker enklere for lobbyister og PR-folk å få gjennomslag for tørre saker som selges inn via mail og sosiale medier.»

7. Vi holder oss i linja og lærer mindre

La oss si at en leder du har møtt et par ganger nylig har fått ansvar for redaksjonens podkast-satsning, og du brenner inne med et par halvgode ideer. Tar du da opp telefonen for å informere om at du har skikkelig peiling og mye å komme med? Da er du enten veldig godt utstyrt med selvtillit eller litt lav på selvinnsikt. Hadde dere møttes ved kaffemaskinen derimot.

Færre tilfeldige møter på tvers betyr også at vi lærer mindre av hverandre. Vi mister «Når jeg likevel har deg her…». Terskelen for å ta kontakt digitalt er høyere enn terskelen for å snakke med noen du allerede har øyenkontakt med eller å plukke opp noe du overhører. Hjemme i stua får du ikke automatisk påfyll av kollegers evner, tanker og ferdigheter.

8. Samfunnsoppdraget blir fjernere fordi kulturen svekkes

Dette er listas brannfakkel. Spesielt når vi husker at mediene ble inkludert i Justis- og beredskapsdepartementets unntaksliste for viktige samfunnsfunksjoner i starten av pandemien. Journalistikk har aldri vært viktigere, i hvert fall ikke i min levetid, og samfunnsoppdraget likeså. Dermed bør jo også hver enkelt journalist føle tilsvarende økt mening i hverdagen. Eller?

Mediebransjen er en av bransjene som organisasjonsforskerne kaller «kunnskapsmedarbeidere» eller «profesjonelle byråkrati». Det betyr høy utdanning og faglighet, spredt beslutningsmyndighet og stor handlefrihet. Slike yrker styres ikke gjennom ordre fra sjefen, men gjennom kulturen. Man har et felles oppdrag, felles normer, verdier og vedtatte sannheter. Kulturen bygges ikke av intranett-beskjeder fra toppen, men gjennom småprat mellom kolleger, som stoler på hverandre.

Sammen med en sterk kultur og krav om frihet kommer også et krav om medbestemmelse. Dette svekkes også når færre tar ordet (også i klubbmøter, ifølge noen tillitsvalgte), når silo-veggene blir høyere og sjefredaktøren ikke tar den vante runden på nyhetsgulvet. Følelsen av å være en del av gjengen svekkes når du ikke får sagt ditt.

Min tolkning er at journalister – fordi vi drives av et så tydelig samfunnsoppdrag, som vi setter så høyt – er enda mer avhengige av å føle oss som en del av gjengen, og av å føle mestring og indre motivasjon.

Det var nettopp derfor vi ble journalister.

Kunstig åndedrett som Teams-quiz, påskeegg og rosende postkort har forhåpentligvis holdt på litt av varmen gjennom isolasjonen. Men. Kulturen bor i småpratet, og i relasjonen til kolleger. Så fort det lar seg gjøre må vi brette opp ermene og jobbe knallhardt med å bygge kultur i lokalaviser, konserner og i en samlet mediebransje.

For kaffemaskinen du har hjemme, lager kanskje bedre kaffe enn den på jobben, men den har aldri gitt deg et innspill i forbifarten som satte deg på sporet av morgendagens store sak.

  • Denne kommentaren om småprat er skrevet etter en eksamen i faget «Organisasjon og Endring» på NTNU.

Litteraturliste for spesielt interesserte:

  • Alveson, M. (2002). Organisasjonskultur og ledelse. Kap. 8, s.238-259. Oslo: Abstrakt forlag.
  • Burns, T., & Stalker, G. M. (1961). The Management of Innovation. London: Tavistock.
  • Byron, K. (2008). Carrying too Heavy a Load? The Communication and Miscommunication of Emotion by Email. The Academy of Management Review 33(2), ss. 309-327.
  • Daft, R. L., & Lengel, R. H. (1986, May). Organizational Information Requirements, Media Richness and Structural Design. Management Science 32(5), ss. 554-571.
  • Ekman, G. (2004). Fra prat til resultat. Oslo: Abstrakt forlag. (Mest relevant!)
  • Fukuyama, F. (1995). Trust: The social virtues and the creation of prosperity. New York: The Free Press.
  • Herzberg, F. (1966). Work and the nature of man. Cleveland : World Pub. Co.
  • Jarvenpaa, S. L., & Leidner, D. E. (1999). Communication and Trust in Global Virtual Teams. Orfanizational science, ss. Vol 10: 791-815.
  • Schein, H. E. (1985). Organizational Culture and Leadership. San Fransisco: Jossey Bass.
Powered by Labrador CMS