Han har hatt hjemmekontor i 11 år: Her er Ingvars beste råd

Korona–året har tvunget mange over på hjemmekontor. Men for noen er det selvvalgt. Ingvar Skattebu har hatt hjemmekontor i over elleve år. Han jobber på Valdres-kontoret til Oppland Arbeiderblad (OA).

– Da vi måtte kutte ned og det bare ble meg igjen, så jeg ingen grunn til å drifte et kontor. Da flyttet jeg heller kontoret hjem til mitt egen hus, forteller han.

Klipper ikke plenen i arbeidstiden

Det siste året har mange andre måttet følge Skattebus eksempel. Norsk Journalistslag sin hjemmekontor-undersøkelse viser at mange journalister sliter på hjemmekontor. For Skattebu, har det blitt en vane.

– Den eneste måten jeg merker pandemien på, er når jeg er ute i samfunnet. På hjemmekontoret er ting som før, forteller han.

Skattebu forteller at han er av de heldige, han har et eget kontor-rom i huset.

– Det er nok en forutsetning når man har andre i husstanden, slik at man ikke forstyrrer hverandre, sier han.

OA-journalisten har en klar strategi for å holde hodet i jobbmodus, selv om kontoret bare er en trapp unna.

– Jeg har alltid vært klar på at jeg står opp, kler på meg, og går på jobb. Og da er jeg på jobb. Da skal jeg ikke vaske tøy eller klippe plenen. Halv ni til fire er arbeidstid.

– Sliter du med å «logge av» når klokka er fire?

– Tvert imot. Så lenge jeg vet at jeg har gjort det jeg skal, er det ikke noe problem å lukke døra klokka fire. Men selvfølgelig, det er rett som det er jeg går inn der på slutten av kvelden jeg går inn for å få et overblikk på morgendagen, sier han og legger til:

– For meg er kontoret kontoret. Jeg er ikke på det rommet når jeg ikke er på jobb.

Skal ikke være unntakstilstand

For han er oppskriften enkel.

– Jeg putter ikke andre ting inn i arbeidstida. Hvis man tar turer og klipper plenen, blir dagen skyvet på, og da går den inn i fellestida. Da sitter du med pcen i fanget, og det er lite familievennlig. Fristelsen kan være stor, men det er ikke bra, sier han.

Men det betyr ikke at han ikke forlater kontorpulten, forteller Skattebu. For en regel er klar, ingen intervjuobjekter på kontoret.

– Skal jeg møte folk, går jeg ut.

– Blir du mer sittestillende på hjemmekontor?

– Nei, jeg prøver å komme meg ut og møte folk. Og så har jeg heldigvis en trapp opp og ned så jeg får litt sirkulasjon. Noen ganger tar jeg fem minutter ute for å lufte meg, forteller han.

Skattebu er også klar på at utstyret må være i orden.

– God stol, god pult, gode lysforhold. Det skal være det samme som i et annet kontormiljø. Mange slurver med å sitte på en kjøkkenstol. Jeg mener man skal forlange samme kvalitet som man ville hatt på det vanlige kontoret, det skal ikke være unntakstilstand, sier han.

Gitt økt bevisthet

Men det er også ting han savner med 11 år i andre etasje.

– Man får ikke den drodlingen av saker. Du har ikke en naturlig sparrepartner på andre siden av borde. Permanent hjemmekontor krever gode rutiner for drøfting av innhold, sier han og legger til:

– Man savner å møte kollegaene, høre på humoren og se blikkene. Videomøter kan fort føles upersonlig og stivt.

Derfor tar han ofte telefonen fatt.

– Det hender ofte at jeg ringer kolleger. Også for å oppleve at du har kolleger.

– Surrogatet for meg blir chatten og småpraten. Og før korona stakk jeg av og til ned til Gjøvik og jobbet derifra iblant.

Skattebu legger til at pandemien og det pålagte hjemmekontoret for så mange andre har gitt økt bevissthet.

– Før hadde jeg et inntrykk at mange tok det for gitt. Nå er det ikke like mye av de kommentarene «så digg, da kan du gå på ski i arbeidstida». Nå vet flere hva det faktisk går ut på.