Debattflatene for politikk har bare blitt dummere og dummere

«Herregud, hvor dypt vi har falt. Alle sammen. Er det rart man henger med hodet?», skriver Håvard Nyhus.

Håvard Nyhus Journalist

Publisert 30.06.2024 - 13:11

Innlegget ble publisert på skribents Facebook-profil og er gjengitt med tillatelse.

Nok er sagt om presidentens «performance» i presidentdebatten. Nå er det på tide å si noe om rammene og de mediale forutsetningene, og det er ikke hyggelig lesning.

Vi begynner på Lillehammer i 1994.

«Det går da ikke an å gå søndagstur på en mandag!?»

Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike gir seg ende over. Thomas Alsgaard går sitt livs løp, men de to herrene i kommentatorboksen får det ikke til å rime. Det ser jo så lett og uanstrengt ut!

Da Alsgaard passerer for mellomtid og forspranget til Bjørn Dæhlie og Mika Myllylä bare har økt, kan paret knapt tro sine egne øyne. «Det er helt ubegripelig», gjentar Rike. «Helt ubegripelig», «helt ufattelig».

Sekvensen er symptomatisk for sportskommenteringen på nittitallet. Verken Rike eller Carlsen er i stand til å skjønne hvorfor Alsgaard går fort, men kompenserer med entusiasme. Fraværet av tekniske termer er også betegnende. Det er aldri snakk om dobbeldans, padling eller enkeldans – bare «fri teknikk».

Spol frem til 2024 og NRKs kommentatorpar kan redegjøre for de individuelle treningsoppleggene til helt ukjente løpere. De 30 årene i mellomtiden er fortellingen om kommentatoryrkets profesjonalisering:

Fra limericks og opprømt formidlingsglede til vitenskapstermer og fagsjargong. Fra Arne Scheie til Jonathan Wilson.

Ingenting demonstrerer denne utviklingen bedre enn fotballen, der den jevne tv-seer i dag *forventer* faglig påfyll, og blir rasende om han blir avspist med lettbeint «fotballhumor» (here’s looking at you, TV 2).

Så til paradokset: For i mellomtiden har debattflatene for politikk bare blitt dummere og dummere, symbolisert ved denne ukens presidentdebatt der ingen engang forventer at partene skal diskutere noe substansielt.

For sammenligningens skyld: Se hvordan *visepresidentkandidatene* Joe Biden og Paul Ryan diskuterer i 2012. Det er bare tolv år siden, men en helt annen tid. Ja, en helt annen verden. Partene hilser på hverandre, de er høflige, og de diskuterer *politiske* motsetninger. Ikke hvem som har høyest handikapp i golf.

Noen som sa tilværelsens uutholdelige letthet?

Herregud, hvor dypt vi har falt. Alle sammen. Er det rart man henger med hodet?

Det er virkelig ille ute med oss, og tid for selvransakelse. Ikke minst innad i mediehusene, som på et tidspunkt opphøyet sport til vitenskap – og i det samme reduserte politikk til sirkus.

Eller som Stephen King skriver i et hjertesukk på X:

«The networks are packaging this as entertainment, like a boxing match, and selling democracy down the river».

Du trenger ikke å ha forlest deg på Noam Chomsky for å erkjenne at dette til syvende og sist er et demokratisk problem. Legg merke til selvtilliten og detaljkunnskapen når mannen i gata – homo sporticus – diskuterer sport.

Takket være sportssendingene er begrepsapparatet påfallende finmasket. Hvorfor er ikke den samme mannen i stand til å diskutere politikk på presist og informert vis?

Og hva skjer med det demokratiske beredskapsnivået når denne evnen forvitrer?

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.