Slå av selfie-modus

Det er helt fair å ha ulike oppfatninger av om man er journalist først, så menneske – eller motsatt. Tobias Schildmann Mandt er i en Medier24-kronikk klar på sitt ståsted: «Jeg er først og fremst menneske, og så (foto)journalist». 

Mandt er opptatt av at han har meninger, og at å late som han ikke har det, er å lure publikum. Debatten tyder på at han også har meningsfeller. 

Mandt peker korrekt på at å ytre sine meninger er en menneskerett, som burde gjelde også for journalister. Gitt at journalister er mennesker, er det et logisk standpunkt. Særlig dersom vi setter Mandt selv i fokus for vurderingene.

Men la oss et øyeblikk slå av mobilkameras selfie-modus, og heller sette journalistikken i fokus. Hva trenger journalistikken?

Endelig bobler disse sakene opp til overflaten og utfordrer presse­etikken

Menneskeheten har klart seg langt lengre uten journalistikk, enn med. Journalistikk er rett nok eldre enn menneskerettighetene, men den er ikke naturgitt. 

Journalistikk kom i tvillingfødsel med folkestyret. Om folket skal være med å styre, må folket være opplyst. Opplysning innebærer en fri meningsutveksling hvor synspunkt får brynes. Det er ytringsfrihetens anliggende, både ifølge menneskerettighetene og den norske grunnloven. 

Men opplysningen innebærer også informasjon som ikke er argumenterende, men fri og uavhengig og kvalitetssikret. Produksjon av slik informasjon er journalistikkens hovedanliggende. 

Når journalistikken lykkes med sitt oppdrag, er den et korrektiv og et gode – kanskje til og med en forutsetning – for demokratiet. 

En vekst og en kamp

I likhet med de fleste av oss, ble ikke journalistikken født uavhengig. Den har vokst seg uavhengig. Journalistikken har vært så mangt i sine tenår: Politisk, opportunistisk, underholdende, refererende og lydig, kritisk og opprørsk. 

Journalistikken har blitt uavhengig. Det har vært en vekst og en kamp. Og en genistrek, som har tilpasset journalistikkens demokratiets behov. Det behovet har endret seg med informasjonsutviklingen, som grovt sett er slik:

Informasjonsmengden i samfunnet har gått fra bekk til flom. Publisering har gått fra mediemonopol til allemannseie. Nå publiserer alle. Og så godt som alle som publiserer, argumenterer. 

Troverdigheten vår er alt. Ikke gi den bort!

Vi argumenterer for at vi lever det gode liv med vakre mat- og feriebilder, vi argumenterer for menneskerettigheter, for produkter, for religion, for politiske ståsteder – eller for at vi er så gode historiefortellere at du bør trykke «følg» og dermed skape omsetning.

Og noen av de som publiserer, lyver. Det gjelder både stater, organisasjoner og personer.

I denne flommen av argumenter og litt løgn, lover redaktørstyrte medier at vår journalistikk er fri, uavhengig, kvalitetssikret og innenfor et etisk rammeverk. Det er en unik posisjon. 

Å holde den posisjonen, er avgjørende for journalistikkens berettigelse og overlevelse. Det gjør seg ikke selv – det må pleie og kamp til. 

I bytte mot privilegiene

Ideen om journalistikk har vist seg så god for samfunnet, at samfunnet har gitt den privilegier. Journalistikken får innsyn, den slipper til, den nyter en viss lovbeskyttelse, den støttes med penger fra fellesskapet. Privilegiene gis i bytte mot fri, uavhengig og kvalitetssikret informasjon. Hensikten er et robust demokrati. Det er dette vi journalister ynder å kalle samfunnskontrakten. 

Journalistikken har også makt, både definisjonsmakt og annen makt. Det er også et privilegium, om enn ikke aktivt gitt av samfunnet. 

Alle disse privilegiene nyter journalister og medier godt av. Spørsmålet er om vi i bytte for privilegiene må ofre noe.

Mangfold-sjefen kritisk til konsernets nye ledergrupper

Det er i så fall ikke gitt en gang for alle hva vi må ofre. Skjønn er etikken, fordi etikken skjønn. 

Gråsonene er mange, og innbyr ikke til prinsipprytteri. Antakelig vil argumentasjonene for og imot være litt ulike om en journalist skulle ønske å aktivt støtte en allmenn menneskerettighet, versus en bestemt sak, enn si et politisk parti, eller for den saks skyld treningstøymerket til en venninne. 

Jeg tror uansett ikke ideen om journalistikk dør om noen journalister går i tog. Selv om jeg skulle ønske at de i så fall gikk i tog for journalistikken (for eksempel under parolen Større åpenhet i strafferettspleien). 

Det krever sitt å vie yrkeslivet til å trene på og strebe etter å møte alle kilder og all informasjon fra et så fritt, lyttende, kritisk, uavhengig og bokstavelig talt meningsløst ståsted som mulig. Det er sikkert ikke for alle. 

Men jeg tror det er en god idé for journalistikken. Kanskje også for samfunnet. 

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.