Gratulerer til Helge Lurås, Trond Andresen og Pål Steigan med å få representere alternative syn på mediene på Hellkonferansen! Og gratulerer til konferansen med å hoste opp gammelt nytt.
Hellkonferansen arrangeres denne helgen rett ved Værnes flyplass. En del av programmet er en panelsamtale med tittelen «Vi løper i flokk», med Helge Lurås (tidligere Resett, nå Inyheter), Pål Steigan (Steigan.no) og Trond Andresen (tidligere Klassekampen-spaltist). De møter lederen av norsk redaktørforening Reidun Kjelling Nybø og Vebjørn Selbekk (Dagen/Ytringsfrihetskommisjonen).
Programteksten lyder: «Vi snakker med de samme kildene og vinkler sakene veldig likt. Er det sant at MSM (main stream media) glemmer andre perspektiver? Er vi redde og fordømmende for andre meninger? Vi har invitert noen av våre omdiskuterte kritikere».
Javisst er de omdiskuterte, men er dette virkelig den viktigste mediekritikken vi kan hoste opp i 2023?
Hellkonferansens komitéleder Karin Jegtvik forteller til Journalisten at woke-diskusjonen er bakteppet. «Det finnes folk som kanselleres for å ha meninger som ikke oppfattes som korrekte. Så da spør vi om det er greit å utestenge folk. Hva er greit, hva er ikke greit, hvem dømmer og hvem bestemmer hva mediene dekke?»
Hvilke «ukorrekte» meninger er det snakk om?
Alt tyder på at Lurås, Steigan og Andresen er invitert for å delta i en metadiskusjon om trange åsiktskorridorer, trygt frakoblet fra meningene de faktisk har. Men konteksten er nødvendig. Her er et utvalg av deres meninger:
I 2018 skrev Lurås at islam kan sammenliknes med nazisme.
Da en anonym spaltist på Resett kalte Sumaya Jirde Ali «spissen på det somaliske og særdeles aktivt fødende, tunge spydet som er kastet inn i Norge» refererte Lurås til det som at de hadde omtalt henne i «litt kritiske ordelag», Det er vel neppe de redaksjonelle valgene han er invitert til å diskutere.
Pål Steigan har på sitt nettsted gjentatte ganger trykket påstander fra nettsteder som styres av den russiske stat og påstander om at vaksiner har drept 10 000. Nylig trykket de artikkelen om at USA og Norge står bak ødeleggelsen av Nord Stream-kabelen. Men det er ikke Steigan.nos journalistiske metode Hellkonferansen har invitert ham for å snakke om.
Trond Andresen sto som medarrangør på arrangementet «Den jødiske lobbyen - frå borgerettar til etnokrati» og har blant annet skrevet at «For meg ser det ut som et trekk ved jødisk mentalitet er en 'etnisk hyper-sjølopptatthet' som medfører mangel på empati med 'de andre', i dette tilfelle palestinere og arabere» (Klassekampen 9. september 2006).
Andresen fikk imidlertid ikke sparken som spaltist på grunn av noe av dette, men fordi han støttet den høyrepopulistiske Nasjonal samling-partiledeen Marine Le Pen i den franske presidentvalgkampen.
Andresen har dessuten flere år på rad gått med plakat i 1. mai toget med teksten: «Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporingstaktikk - som begynner å bli oppbrukt». Og har skrevet at «filosemittisme» (en overdreven velvilje mot jøder) leder til antisemittisme. Om meningen er at Andresen skal gå i detalj om disse ytringene, er det bare å ønske panelets andre deltagere, Vebjørn Selbekk og Reidun Kjelling Nybø lykke til.
De samme argumentene om igjen
Jeg har for øvrig selv vært med på å sette Andresen på trykk i Dagbladet i 2011 med teorier om at Israel visste om 11. september på forhånd, som svar på at Øyvind Strømmen hadde skrevet om at påstandene hans ikke stemte.
Og jeg har satt Lurås på trykk, og antagelig Steigan. Så jeg skjønner impulsen, men det betyr også at jeg vet de har vært utenfrastemmer i ti år, minst. I dag tenker jeg ikke lenger at det handler om «å være redde og fordømmende for andre meninger», men iblant om harde fakta eller karakteristikker som bare er langt utenfor folkeskikken.
Men antagelig vil vi få en mer salongvennlig versjon av Lurås, Steigan og Andresen i Hell, med plattheter om ytringsfrihet og ensretting. Samme hvor «motstrøms» de fremstår, vet de hvordan de skal søke seg inn mot et mer behagelig konsensus når de deltar i slike paneler. Det gir prosjektene deres legitimitet.
Hva gjør det med hovedstrømsmedienes selvforståelse at vi i så stor grad lar tuppen av hesteskoen ha et monopol på kritikken av hovedstrømmen?
Resultatet er at vi hører de samme argumentene gang på gang. Mangelen på metode og etikk i de journalistiske prosjektene til Steigan og Lurås gjør også kritikken fra dem lettere å avfeie. Panelets sammensetning lover temperatur på papiret - men i praksis er det en oppskrift på lunken styrking av konsensusen.
Vi kan gå derfra med en følelse av å ha hørt utenfraperspektivene, og at de tradisjonelle mediene har livets rett, og ikke minst rett.
Alle man ikke spurte
Det er ikke som om det ikke finnes andre utenforskap i norsk offentlighet:
Jeg vil anta at professor og oberstløytnant Tormod Heier og NUPI-forsker Julie Wilhelmsen, som har blitt kalt Putins klakører ville hatt noe å si om medienes dekning av Ukraina, og hvordan den ser ut for folk med andre perspektiver
De kunne også invitert Jonas Ali Ghanizadeh, som er en del av Twitter-kollektivet #Narkotwitter, som har søkt innsyn om forhold rundt Norsk Narkotikapolitiforening og som hadde viktige bidrag til at Rolleforståelseutvalget kom. Ghanizadeh er til og med en lokalprofil i Trøndelag og har sendt inn Skup-rapport. Hvorfor er ikke det interessant å høre deres syn på hvordan mediene dekket rusreformen da den var oppe til politisk behandling, og videre nå?
De siste dagene har transpersoner fortalt om sine erfaringer fra behandling på Rikshospitalet under hashtaggen #FraRiksen. Mange av dem har lenge klaget over mediedekningen av transpersoner.
ME-syke har ment at tilhengere av den kontroversielle behandlingsmetoden Lightning Process har fått overdreven dekning i mediene og at ME-syke svertes (ny artikkel, gammelt tema). TV 2 ble dessuten klaget inn og senere felt i PFU etter en sak om ME - fiks ferdig medievinkel.
Det har foregått en diskusjon om mediedekningen av unge uføre, om at arbeidslinja er det dominerende narrativet når man snakker om uføre. Hvor medienes vinkler handler om å få ned antallet, oftere enn hvordan man tilpasser samfunnet og arbeidsplassene til dem som faktisk ikke kan jobbe 100 prosent.
Hva med Extinction rebellion?
Eller dekningen av fotball-VM, hvor landets største medieinstitusjoner havnet under kryssild fra folk som på den ene siden etterlyste mer graving om gjestearbeideres kår, og på den andre kom med beskyldninger om overdreven eurosentrisme?
Trykker på de riktige knappene
Alle kan være enige om at medier bør høre alternative syn - men hvordan vi skal unngå klisjeene står det verre til med.
Ikke alle utenfraperspektiver er like topptrent i å trykke på de riktige knappene, i å gjenta begreper som ytringsfrihet og ensretting, kodeord som lar mediebransjen forstå at også denne diskusjonen egentlig handler om oss.
Det bør de ikke trenge heller - en velfungerende mediebransje bør oppsøke dem selv.
Men det krever kanskje at vi bruker litt mindre tid på de stemmene som kan disse kodene på rams, og som bekrefter bildet av oss selv.
Panelet på Hellkonferansen forteller oss ikke så mye nytt om perspektivene vi ignorerer - det bekrefter hvilke kontrære stemmer som har vært favorittene våre i ti år.
Noen lykkes bedre enn andre på å inkluderes i debatten om medienes oppmerksomhet.
Også når det er akkurat dette som skal diskuteres.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
