Det var andre juledag.
Hanif Kureishi hadde akkurat sett Mo Salahscore mot Aston Villa og kommet halvveis ned i ølen da han ble svimmel. Han falt sammen.
Siden den dagen har han ikke kunnet bruke armer og bein.
Men han twitrer likevel.
Vi får en del sykehistorier i redaktørstyrte medier. Det er gjerne noen fellestrekk.
Det er populært med idrettskropper så ranke og rene som plutselig blir angrepet og så kjemper de seg tilbake.
Eller de er unge og kjekke, har kanskje små barn, legene har oversett tegn på alvorlig sykdom og nå er det for seint.
Noen drar til utlandet for alternativ behandling. Mediene glemmer å fortelle oss hvordan det gikk med dem.
Tv-kjendiser har kommet seg på beina, de er i strålende humør!
De typiske mangler
Sjeldnere ser vi mennesker som er mer typiske for statistikken. De er eldre. Sykdommen kommer snikende. De blir bedre, men ikke helt frisk likevel.
De er fortsatt preget i år fremover, noen av dem dør, før de skulle ønsket det selv.
Livet er også dyrebart for dem. Ikke så snasen historie, men lell.
Hanif Kureishi, forfatter av blant annet manuskriptet til filmen «My Beautiful Laundrette», rapporterer fra sykehussenga for tiden, lam i lemmene etter et fall på ferie i Roma.
Jeg oppdaget twitter-strømmene en søvnløs natt i januar. Det var denne tweeten som vekket oppmerksomheten:
«As my more discerning readers will already have noticed, I am - after the incident involving the fish - now more intimate with the Heimlich manoeuvre than I am with cunnilingis.»
Siden den natta har jeg fulgt med på hva Hanif holder på med.
Dikterer til familien
Han dikterer presist, tegnsetting and all, via Facetime til sønnen Carlo hjemme i England eller til kona Isabella ved senga på sykehuset.
Han skriver 1000 ord om dagen nå, sier sønnen, mer enn han har gjort på lenge. Han har fått et nytt tema.«If this was a film, the camera would be close on Isabella`s face as she writes this down for me.»
Han beskriver tilværelsen på sykehuset, realitetene, samtaler med leger, fellesskap med nye sykehusvenner. Han beskriver kroppen som beveger seg mot konsistensen av en marshmallow, følelser av likegyldighet, misunnelse, glede.
Han skriver også morsomt og overraskende.
«Excuse me for a minute now, it is time for my second enema. I amlooking forward to it. More news to follow. Big drink on me tonight,your loving writer, Hanif x»
Gjennom Twitter får han umiddelbart respons, lykkeønskninger og godetips. Vi som leser får nærhet til hendelsen i Roma og det som følger.
Som en avisreportasje, men direkte fra kilden og hyppig oppdatert, den lammes blikk på verden i ganske real time. Han er glad for at han fortsatt kan uttrykke seg. For en ille situasjon kan også være interessant.
Alvor, men også letthet
Det er alvor til stede i det Hanif Kureishi skriver disse dager, men det er også letthet og frekkhet.
«Yesterday I promised revelations regarding sex and drugs but since I am stuck in this room without air or light, I am not in the best mood. I promise there will be filth in abundance to come.»
En dag går forfatteren, den neste twitrer han. Prognosene for Hanif Kureishis førlighet er uklare. Han skal på rehabilitering. Han viser oss bilder av arbeidsrommet hjemme i England, dit han håper å kunne sitte og skrive med egne hender igjen.
Men, sier sønnen Carlo i et intervju, det er ikke sikkert han kan skrive på den måten han pleide. Hanif Kureishi dikterer at bortsett fra kjærligheten til kona er det å formulere seg som holder ham levende og gir tilværelsen mening.
Denne uka skrev han litt om italienske menn, som ser ut til å stelle øyenbrynene sine i større grad enn britiske menn. Sykepleierne som omgir pasienten bruker smittemasker. Da blir det gjerne at man begynner å tenke på det man ser, øyne, bryn, hår. Da kan det skje at man begynner å tenke mer enn vanlig på hvordan folk gjør det med bryna.
Sykdomshistorie i et annet språk
De aller siste årene har de redaktørstyrte mediene drillet oss i smittehygiene og vaksineproduksjon. Folket har fått et kunnskapsløft på sykdom og vi har fulgt utviklingen i koronavirusets endring og smittetrykk.
Og forskningsartikler, det er en del av dem.
Først ble vi på fornavn på Edvard og May-Britt, kjendis-forskerparet Moser. Vi har fulgt dem til nobelpris og når de får penger fra Ensliges Landsforbund, fra milliardærenken og fra ekteparet Zuckerberg. Vi kan lese at det forskes på effekten kråkeboller fra Averøy kan ha på sykdommen, eller hva med pasjonsfrukt? Kan tarmbakterier gjøre at vi får Alzheimer? Vi har fått demens-hygge-tv fra NRK og blitt rørt mens syke synger og vi lærer noe.
Sykdomsartikler i mediene lar seg ofte lett plassere i kjente bokser. Da blir de relativt ufiltrerte tweetene til Hanif Kureishi befriende å lese.
For vi trenger sykdomshistorier i mange ulike språk, og når det først skulle være så galt for Hanif Kureishi er det fint for oss at han er forfatter og at han skriver på Twitter, i stedet for å vente med en lengre og mer bearbeidet tekst i romans eller films form.
Hanif avsluttet en tweet-harang slik:
«More tomorrow. In this shitty world. Hanif x»
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
