Å favorisere kulturlivet fremfor andre interessegrupper er ikke vår oppgave

Det er helt glitrende at Laagendalspostens redaksjonelle vurderinger innenfor kulturjournalistikken har blitt satt under lupen og debattert den siste tiden blant våre lesere. Debatten på Kongsberg har vi også sett andre steder i landet. Kritikere reiser spørsmålet om lokalavisene oppfyller samfunnsoppdraget vårt når vi følger tett antall lesere (også kalt klikk) vi oppnår på den enkelte artikkel.

Også pressen trenger et kritisk søkelys på seg, og konstruktiv kritikk er med på å gjøre oss bedre. For oss er det naturlig å invitere det lokale kulturlivet til videre dialog om temaet i løpet av de kommende månedene.

Jeg har likevel behov for å komme med noen synspunkter når dette er et tema for dagen. Basert på debatten den siste uka i Kongsberg kan man nærmest få inntrykk av at Laagendalsposten er blitt kjemisk fri for kulturjournalistikk. Det stemmer selvsagt ikke.

Namdalsavisa går fra tre til to papirutgaver i uka

Stoffområdet «kultur» er fortsatt en av bærebjelkene i vårt redaksjonelle innhold når vi oppsummerer nyhetsåret 2022. Totalt produserte vi cirka 4.500 artikler i fjor, og 461 saker er innenfor kultur. Men vi har stilt andre krav enn tidligere for hva som blir publisert. Journalistikk er ikke å være et mikrofonstativ for aktører som ønsker publikum på sine kulturarrangementer. Journalistikk handler om å finne en vinkling som er vesentlig og interessant for leserne, og ikke hva som tjener aktørene.

Kritikken mot oss gir også inntrykk av at våre saker primært nå er rettet mot kvinner under 40 år, og at det også rammer kulturdekningen.. Det er skivebom. Sannheten er at vi har neglisjert denne gruppa av lesere de siste årene. Vi har ikke vært tilstrekkelig opptatt av temaene de unge bryr seg om eller benyttet dem som kilder for å belyse viktige samfunnstemaer.

Laagendalspostens fremste oppgave er å speile samfunnslivet i Kongsberg og Numedal, og ikke favorisere bestemte grupper lesere. Det gjør vi daglig med begrensede ressurser. Det betyr at hvis vi utelukkende skal forsøke å tilfredsstille lesere som er fra 50 år og oppover, bare yngre mennesker eller de kulturinteresserte vil vi i ikke ta samfunnsoppdraget vårt på alvor.

Vi ville i stedet blitt en bidragsyter til ytterligere differensiering i samfunnet. Vi kan se på den andre siden av Atlanterhavet hva det kan i ytterste konsekvens gjøre med et samfunn, fordi mediene har av kommersielle hensyn valgt side i det politiske landskapet.

Vår fremste oppgave er å være en møteplass for samfunnsdebatten på tvers av alder, kjønn, utdanning og politisk ståsted. Det bygger gode lokalsamfunn!

Forsker Ragnhild Kristine Olsen fra Oslo Met la under den nevnte debatten «Har det klikka for pressen?» i Kongsberg kirke nylig fram fakta om hvordan inntektene fra abonnentene er blitt den viktigste kilden for å finansiere journalistikken.

Aftenposten slutter å anmelde skolerevyer

Debatten belyste derimot ikke i nevneverdig grad endringene i medievanene som er mellom generasjonene i dag. Det har blitt enorme forskjeller på hvordan leserne absorberer nyheter i dag, og det er en endring som bare blir større år for år.

Det siste året har den kinesiske plattformen TikTok kanskje blitt den viktigste kilden for nyheter for mange unge mennesker, mens for de godt voksne er det et daglig ritual å lese en papiravis.

Så bør det fremheves at Laagendalsposten i dag har nesten dobbelt så mange digitale abonnenter, enn abonnenter på papiravisa. Hvis vi også ser på de ulike aldersgrupper, er det også et flertall digitale abonnenter opp til og med 70–79 år. Det skal også trekkes frem at nærmere 9 av 10 papiravis-abonnenter også har en digital relasjon til oss. Det digitale utenforskapet er med andre ord i ferd med å bli en myte.

Høyest mulig overskudd er ikke noe mål i seg selv for Laagendalsposten. Det er ikke kapitalister, men en stiftelse som eier oss. Alt overskudd pløyes tilbake til å utvikle journalistikken i Amedia. For oss i Laagendalsposten handler inntektene om å kunne finansiere flest mulig redaksjonelle årsverk. Og jo større budsjetter, jo mer mangfoldig kvalitetsjournalistikk har vi mulighet å gi leserne.

Vårt Land-redaktøren er i verdenstoppen på Fantasy Premier League: – Går for gull

Leder Ragnhild Menes i Kongsberg jazzfestival dro under avslutningen av folkemøtet i Kongsberg kirke parallellen mellom å drive en musikkfestival og en lokalavis. Det er en sammenligning vi også internt i redaksjonen har snakket flere ganger om, fordi vi står hver dag i spennet mellom børs og katedral akkurat som jazzfestivalen. Det handler om å ha tilstrekkelig antall lesere eller publikummere som er villig til å betale for innholdet man tilbyr.

Det er selvsagt fullt mulig å tenke seg en helt annen form for finansiering av Laagendalsposten enn dagens modell, som for eksempel statsstøtte eller kommunale tilskudd. Personlig tror jeg ikke det er veien å gå for å sikre en fri og uavhengig presse til det beste for vårt demokrati!

———————————————-

En versjon av denne teksten stod først på trykk hos Laagendalsposten, og er gjengitt med tillatelse.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.