Den 24 år gamle journalisten Uğur Yanıkel falt i døden på kvelden lillejulaften, bare noen meter unna der jeg nå sitter og skriver dette. Yanıkel var koordinator for sosiale medier for uavhengige HalkTV.
Et videoklipp som nå går viralt i sosiale medier viser Yanıkel løper raskt gjennom et ørlite grøntområde i sentrum av den europeiske delen av Istanbul, mot kanten av en tre meter høy mur ned mot en hovedvei. Yanıkel stopper ikke ved kanten. Han stuper over muren og faller i asfalten nedenfor. Han dør kort tid etter av skadene.
Vi vet at han subbet ut av utested i nærheten før midnatt, og valgte en annen vei enn veien hjem der han bodde. Overvåkningskameraer skal vise at han hele tiden går sakte, helt frem til han plutselig skjærer til høyre, setter opp farten og løper mot murkanten. Vi vet ennå ikke detaljene i hva som skjedde. Ble Uğur Yanıkel forfulgt? Hvorfor løp han? Spekulasjonene er i ferd med å avta i sosiale medier, HalkTV presser på for å få en uavhengig etterforskning. Men pressefriheten i Tyrkia lover ikke godt for en slik gransking.
Vi er nær den lille grønne flekken Gezi Park. I 2013 var det her den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdogan, skal ha skjønt at han ikke alltid kunne gjøre som han selv ville. Massive demonstrasjoner samlet mennesker fra alle mulige samfunnslag mot Erdogans ønske om å gjøre Gezi, som er en av de siste grønne flekkene i millionbyen, om til et kjøpesenter. Kjøpesenteret ble ikke bygget, men myndighetene slo hardt ned på studenter, skeive, akademikere og journalister.
I 2016 ble redaktøren av den tyrkiske uavhengige avisen Cumhuriyet, Can Dündar, arrestert, men flyktet raskt til Europa og mottok senere det året den internasjonale pressefrihetprisen fra the Committee for the Protection of Journalists (CPJ).
«Et fritt, demokratisk Tyrkia blir ødelagt foran verdens øyne. Men Vesten lukker øynene for realpolitikkens skyld og på bekostning av sine egne verdier.», sa Dundar i takketalen.
I dag er Tyrkia et av de landene som fengsler flest journalister, sammen med Belarus, Iran, Myanmar og Kina. CPJs årlige fengselstelling har funnet ut at 363 reportere ble fratatt sin frihet per 1. desember 2022. Dette er et nytt globalt høydepunkt som overgår fjorårets rekord med hele tjue prosent.
«Årets fengselstelling handler om hvor langt regjeringer vil gå for å stille rapportering som søker å holde makt til ansvar. Kriminalisering av journalistikk har konsekvenser langt utover individet i fengsel: det kveler viktig rapportering som bidrar til å holde offentligheten trygg, informert og bemyndiget.», sier CPJ-president Jodie Ginsberg.
Hatice Duman er Tyrkias lengstsittende fengslede journalist. Hun er i dag 50 år, og ble fengslet 9. april 2003. Hun fikk en livstidsdom for angivelig propaganda og for å være medlem av det forbudte marxistiske leninistiske kommunistpartiet (MLKP). Duman var redaktør for den sosialistiske ukeavisen Atılım da hun ble fengslet.
Rundt 40 journalister skal være fengslet i Tyrkia i dag, en av de siste, Sinan Aygül, ble pågrepet 14. desember. Han er ansvarlig redaktør for det privateide lokale nyhetsnettstedet Bitlis News og styreleder for det lokale journalistlaget, og ble arrestert for angivelig å ha spredt falsk informasjon på nettet.
Flere enn tjue tyrkiske journalister er registrert drept de siste tretti årene av CPJ. Dødsfall og drap på tyrkiske journalister har noen ganger samlet massive folkemengder, også i begravelsene deres. Blant annet i 2007 da Hrant Dink, som var redaktør for den tyrkis-armenske avisen Agos, ble skutt utenfor kontoret hans i Istanbul. Og i 1993 da Uğur Mumcu, en reporter og spaltist for Cumhuriyet ble drept av en bilbombe utenfor hjemmet hans i Ankara. Det har vært spekulert om det var islamistiske fundamentalister eller tyrkiske myndigheter som sto bak. Mumcu skrev mye om islamske sekters innflytelse i det tyrkiske statsapparatet.
De aller fleste mediene regnes nå som lojale til president Erdogan. Can Dundars gamle avis, Cumhurriyet, er blant ytterst få unntak og regnes som uavhengig. Cumhuriyet er også en av de få som har omtalt Yanıkels død, men bare i korte meldinger.
Hvorfor er omtalen av Yanıkels dødsfall og etterforskning av dødsfallet viktig?
Videoen av dødsfallet ble spredd av det Erdogan-vennlige nyhetsbyrået IHA. Av et regime som er blitt svært dyktige på å sensurere journalistikk og til å gi plass til det de ønsker. Ingen medier omtaler spekulasjoner om hvorfor Yanıkel løp og døde, med noen få unntak. HalkTV er blant de få som senere har skrevet at Yanıkel blant annet ikke fikk røntgen som akuttlegen foreskrev da han kom til sykehus. Dette kunne avslørt at han var i livsfare, forteller HalkTV-sjefen, Hakan Celenk, til eget medium.
Dødsfallet kom noen dager etter at et annet uavhengig medium, BirGün bidro til avsløringene rundt en 24 år gammel kvinne. Hun fortalte at hun var blitt giftet bort av hennes far, en sektleder, da hun var 6 år gammel til en 29 år gammel mann. HalkTV bekreftet at de også rapporterte denne nyheten, og som sosiale medieansvarlig så skal Uğur Yanıkel ha bidratt til dette.
Kort tid etter dødsfallet kommenterte et sektmedlem Yanıkel-dødsfallet med at Yanıkel «forberedte de baktalende nyhetene» og at Yanıkel fortjente det som skjedde med ham.
Uansett hva som er den sanne årsaken til Yanıkels død, så innebærer dødsfallet et fokus på de journalistene som videreformidler andres nyheter, ikke bare de som avslører dem opprinnelig.
Og at et president-vennlig nyhetsbyrå distribuerer videoen av dødsfallet, kan i mitt hode lett oppfattes som en advarsel til journalister.
Kort tid etter obduksjonen ble Uğur Yanıkel gravlagt i hjembyen Ardahan. Men historien hans må ikke dø.
Dødsfallet hans bør engasjere Norsk Journalistlag, Fritt Ord, og norske PEN - verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon med styreleder Kjersti Løken Stavrum, som flotter seg i sosiale medier hver gang Can Dundar besøker Norge, men som er taus ellers.
Dødsfallet bør også engasjere organisasjoner som CPJ og Reporters Without Borders. Begge bør kjenne situasjonen i Tyrkia godt, og burde ha tatt sterkt tak i dødsfallet. European Centre for Press & Media Freedoms koordinator, Gürkhan Özturan, er en av de få representantene for en medie- og ytringsfrihetsinstitusjon som har omtalt dødsfallet. På hans twitter, @obefentlig, ligger også videoen av dødsfallet.
Dødsfallet bør også engasjere den norske regjeringen ved utenriksminister Anniken Huitfeldt og justisminister Emilie Enger Mehl i spørsmål om både fengslinger og drepte journalister og muligheten for beskyttelse for forfulgte journalister i Norge. Norske regjeringer har vært raus med opphold til tyrkere som rømmer Erdogan-regimet de siste årene. I 2019 var tyrkere den nest største asylsøkergruppen som kom til Norge, og i 2020 den tredje største.
Dette er også en oppfordring til tidligere utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide, som også har vært god i spørsmål om internasjonal ytringsfrihet. Vil hun ta i saken?
Man kan forklare stillheten i Norge og Europa med at de ikke vet, eller med politikken i at det ikke er lov å kritisere Tyrkia når de huser millioner av flyktninger, blant annet syrere, som dermed Europa slipper å håndtere. Eller politikken med at det er viktigere at Sverige og Finland får bli medlemmer av NATO enn at man kritiserer Tyrkia som fortsatt stiller krav for å slippe landene inn i NATO.
Men hvor mye er vi villige til å betale som land for å ha det komfortabelt. Å være taus og handlingsløs når journalister dør er et svik mot ytringsfriheten. Hver gang. Uansett hvor det skjer.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
