Hvor godt har Aftenposten fulgt opp kritikken mot Kina?
Hvor godt har Aftenposten fulgt opp kritikken mot Kina?

KOMMENTAR:

Vi må ha flere forsider om angrep på journalister

«Når afghanske journalister blir angrepet og tyrkiske journalister ikke kan ta et oppgjør med sensur, er det norske journalisters jobb å gjøre noe med det.», skriver høgskolelektor Jon Martin Larsen.

Publisert

Det er gått tre måneder siden Aftenposten dedikerte førstesiden sin til et brev til Kina. «Verden kan ikke lenger se passivt på at Kina gradvis suger luften ut av pressefriheten i Hongkong», skrev sjefredaktør Trine Eilertsen i brevet. Svaret fra Kina kom raskt. Tiltak er, ifølge kinesiske myndigheter, ikke gjort på bakgrunn av hva mediene sa, men hvem de «sammensverget med». Siden publiseringen 1. juli har Aftenposten fulgt opp med seks saker og én kommentar om Hongkong. Saker som er mer refererende enn konfronterende. Noe som er et vanlig problem i utenriksjournalistikken.

Angrep på pressefrihet og ytringsfrihet må dekkes mye bedre. Ikke bare fordi vi skal vise solidaritet, men pressen skal også alltid være brysomt til stede og omtale maktmisbruk. Hvor er spørsmålene til den norske regjeringen? Hvorfor inngår ikke spørsmål om verdens ytringsfrihet og pressefrihet i valgkampdekningen? Hvor er mobiliseringen? Det er våre kolleger det er snakk om. De er under angrep. Det handler om våre kollegers liv. Og når tyrkiske journalister ikke kan ta stå i mot dette, så er det norske redaktører og journalisters jobb å gjøre noe med dette. Vi trenger kampanjejournalistikk mot sensur i Hongkong, men også mot sensur i for eksempel Tyrkia som nå vaker nesten på bånn på internasjonale pressefrihetsindekser. De har konkurrert med Kina og Egypt om å være landet som pågriper og fengsler flest journalister i verden de siste årene.

– Hvor mye er det verdt å være komfortabel?

Spørsmålet tilhører den tyrkiske redaktøren Sevgi Akarcesme. I oktober 2016, sju måneder etter at hun ble fordrevet ut av redaktørstolen til den engelskspråklige avisen Today’s Zaman av tyrkiske myndigheter, skriver hun et innlegg i Politico om hvordan hun måtte forlate Tyrkia. To år senere hadde jeg en bakgrunnsamtale med henne før jeg skulle undervise i internasjonal ytringsfrihet og pressefrihet ved Høyskolen Kristiania. Da gjentok hun spørsmålet.

– Hvor mye er det verdt å være komfortabel? Er det verdt sannheten?

Hun viste til sine gamle kolleger som lar seg sensurere. Som velger å skrive det myndighetene vil. Det finnes nemlig knapt et uavhengig mediehus igjen i Tyrkia. Kanskje fordi journalistene trenger lønnen for å overleve. Penger til mat, penger til barnas studier. På skolene og universitetene som også har mistet tusenvis av ansatte som ble beskyldt for å lærte bort ting den tyrkiske presidenten Recep Tayip Erdogan ikke liker. Og tyrkere flest gjør ikke opprør.

Akarcesme ønsket å møte journalistikkstudentene mine til en digital samtale, men takket til slutt nei fordi hun var for sliten. I dag jobber hun som lærer i USA.

– Det demokratiske Tyrkia dør foran øynene på oss, sa Can Dundar da han mottok Committee to Protect Journalists sin pressefrihetspris i 2016. Dundar var sjefredaktør i den opposisjonelle avisen Cumhuriyet, og ble arrestert i november 2015 etter å ha skrevet om at tyrkisk etteretningstjeneste angivelig skulle ha forsynt syriske opprørsgrupper med våpen. President Erdogan kommenterte saken slik: «Den personen som skrev denne historien vil betale en høy pris. Jeg vil ikke la ham gå ustraffet». Dundar ble pågrepet, men løslatt i påvente av rettssaken. Han rømte Tyrkia og bor i dag i Tyskland, og skriver blant annet for Die Zeit og driver magasinet #Özgürüz (Vi er fri). Rett før nyttår i fjor ble han dømt til 27,5 års fengsel i en tyrkisk domstol for å blant annet ha «hjulpet en terroristorganisasjon uten selv å være medlem.» Etter en samtale med Dundar, arrangert av Norsk PEN, Norsk Redaktørforening og Nobels Fredssenter, på Litteraturhuset høsten 2018, fortalte han meg om drømmen om å vende tilbake til Tyrkia for å se familien sin. Og at han sjeldent gikk ut på gaten i Tyskland, for der møtte han mange konservative støttespillere til Erdogan. I Tyskland har det vært arbeidsinnvandring fra Tyrkia siden etter andre verdenskrig.

Akarcesme og Dundar er bare to av tusenvis av vonde skjebner fra tyrkiske redaksjoner. De fleste av dem fanget i sensur. Eller arbeidsledighet.

Jeg er selv halvt tyrkisk, og har sett tyrkeres optimisme fra Erdogans tid som borgermester i Istanbul, til deres absolutte fortvilelse og forbannelse i dag. Det finnes knapt et bedre eksempel i verden nå, på et land hvor ytringsfrihet og pressefrihet går så kraftig i revers. Men Tyrkia er langt i fra alene i Europa i å miste pressefrihet. Ungarn og Polen er blant verstingene i Europa nå. Norske politikere blir ikke konfrontert. Hvor er mobiliseringen? I Norge? I Europa? Hvor er spørsmålene fra de norske journalistene til ledelsen i EU? Aftenposten trykket brevet til Kina sammen med tre andre nordiske aviser i land som er EU-medlemmer. Her er det mulig å mobilisere i form av konstruktiv journalistikk som skaper økt press.

Og med kampanjejournalistikk må det også følge annen krisehjelp. Ifølge et nyhetsbrev sendt ut av Reportere uten grenser (RSF) er 12.000 journalister, 1.700 av dem kvinner, fremdeles i Afghanistan. De trenger akutt hjelp nå. Hjelp til å sikre frie medier, hjelp til egen sikkerhet, hjelp til å evakuere, hjelp til mat, hjelp til å overleve i Afghanistan. Forrige uke rapportene Human Right Watch om to afghanske journalister som ble angrepet, slått og pågrepet av Taliban mens de dekket en demonstrasjon med kvinner. NRK Dagsrevyen dekket angrepet på en god måte, torsdag kveld. Men saken må følges videre.

Norske redaktører og journalister; Når våre internasjonale kollegaer opplever slike overgrep, så er det norske journalisters jobb å gjøre noe med det. Skriv om det, bygg allianser og vern om dem. De må vite at de ikke er alene.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected]

Powered by Labrador CMS