De siste ti årene har Norges ti største avishus mistet 1,5 milliarder kroner i inntekter.

Det eneste mediehuset på listen som har økt inntektene er Klassekampen, som har økt med 128 millioner kroner, fra 74,5 millioner til 203,5 millioner.

Fra 2010 og frem til 2020 har avisens støtte økt fra 23,4 millioner til 42,7 millioner kroner. Samtidig har de andre inntektene økt fra 51 millioner til 160 millioner.

– I det store bildet sier det mest om at vi hadde minst inntekter i utgangspunktet, sier ansvarlig redaktør i Klassekampen, Mari Skurdal, til Medier24.

– Fremdeles inntekter i papiravisen

Avisen er en av få som fremdeles satser tungt på papir.

– Det som har skjedd de siste ti årene er at vi har måttet styrke de delene av oss som gir oss inntekter, papiravisen. Mens de andre avishusene har gjort det motsatte, løpt til nett og egentlig latt papiravisen skure og gå. Men det er der det fremdeles er inntekter, sier Skurdal.

Hun har over flere år hørt dommedagspådommene om at papiravisen forsvinner om to år.

– Når det ikke skjer er det fordi en stor del av inntektene til avisene fremdeles er knyttet til papir. Det ser man i Schibsted og Amedia også, ikke bare hos oss, sier Skurdal, men påpeker:

– Den tiden hvor det å sette i gang trykkpressen er som en pengepresse, den er nok over for de store avisene i Norge.

– Tar ikke hensyn til forskjellige lesere

Medieforsker og dosent emeritus ved BI, Erik Wilberg, har uttalt til Medier24 at han tror den siste papiravisen trykkes i 2024, men at Klassekampen og Morgenbladet kommer til å ha en lengre hale.

Skurdal er skeptisk til det hun kaller «endringsagentene», som mener vi nærmer oss papiravisens død, og at alle må over på nett.

– Vi har klart oss så langt at vi har penger til å satse digitalt også. Jeg tror at oppskriften disse «endringsagentene» kommer med, er en «one size fits all». Den tar ikke hensyn til at vi har forskjellig type lesere og forskjellige økonomiske modeller som gjør at vi kan og bør satse forskjellig.

– Journalistene har ikke stillinger å gå til hvis vi skal hoppe rett til nett og bare vente på inntektene, sier Skurdal.

De store summene som er borte fra avisene, har ført til kutt i antall ansatte hos flere avishus.

Siden 2000 har antallet redaksjonelt ansatte i Aftenposten blitt over halvert, fra 428,4 til 186,8 årsverk.

Men i Klassekampen har antallet redaksjonelt ansatte blitt over doblet, fra 28 til 69.

Pressestøtten har gitt ryggdekning

– Kan dere overleve alene som papiravis, hvis de andre faller fra?

– Ikke alene. Da har vi ikke noe distribusjonsnettverk. Dette er politiske valg man må ta. Vi lager avis for de som er blitt samfunnsengasjert, kanskje blitt med i en organisasjon og deltar i samfunnslivet. Vårt nedslagsfelt er ikke ungdomsskolen. De gruppene vi har vekst til, er de som skal lese aviser i 30 år til.

Skurdal sier at leserne gjerne må gå for digital lesing av avisa.

– Men da må det være på en måte som gjør at vi også får betalt.

– Hvis vi hadde de samme inntektene på nett over natten, ville alle hoppet over på nett. Men det er noe annet på papir, man har en annen lojalitet, sier Skurdal og påpeker at avisen til tross for det har størst vekst på digitale abonnenter.

Klassekampen er den avisen som får mest i pressestøtte. På ti år har avisen mottatt 389 millioner kroner i støtte.

Fra 2010 og frem til 2020 har avisens støtte økt fra 23,4 millioner til 42,7 millioner kroner. Samtidig har de andre inntektene økt fra 51 millioner til 160 millioner.

I år ligger de an til å få 44,5 millioner kroner i pressestøtte.

– Stadig mindre av våre inntekter er pressestøtte. Og vi ønsker ikke en mye høyere støtte heller. Vi ønsker å vokse på egne inntekter, sier Skurdal, men påpeker at pressestøtten har vært avgjørende for at avisen har overlevd.

– Den har gjort det mulig for oss å ansette, satse på gravegrupper og distriktskontorer. Den har gitt oss en god ryggdekning.

I 2010 utgjorde pressestøtten 31 prosent av avisens inntekter. I 2020 utgjorde støtten 21 prosent.

Frykten for distribusjonsdød

Ved nyttår skal Klassekampen også reforhandle distribusjonsavtalen. Skurdal innrømmer hun er spent på utfallet.

– Vi har startet å ta litt mer grep om distribusjonen, men vi må se på hvordan det blir fremover. Min store skrekk er at distribusjonsnettverket ikke skal opprettholdes. Da får vi store områder hvor det blir vanskeligere å få ut dagsavis, noe som er paradoksalt, siden det går så mange fly.

Avisen trykkes nå i Harstad, Stord, Orkdal og Lillestrøm.

– Så vi skal klare oss om det ikke går fly. Men det er knappe marginer, sier Skurdal.

Hun venter også spent på postleveringavtalen, som løper ut neste år.

Da postloven trådte i kraft i fjor, og postgangen ble endret vedtok Stortinget at det skulle gis tilskudd til seksdagers postgang til de avisene og områdene som hadde egen distribusjon.

Ordningen skal vare frem til 30 juni 2022, men skaper utfordringer for flere aviser.

– Jeg er spent på om det finnes politisk vilje til å opprettholde en slik avtale. Mange vil ha en papiravis og er ikke interessert en digital utgave.

– Jeg frykter den dagen hvor vi ikke når ut utenfor storbyen. Og den frykten sitter ikke bare hos oss. Hvis du bor i Askim skal det ikke være slik at du får dagens avis fire dager etterpå, sier Skurdal.

En halv milliard er borte: Slik overlevde Aftenposten krisene