Jeg håper du vet hva du gjør, Mari Skurdal

Mari Skurdal, du har mer å svare for, og havner kanskje selv i en skyttergrav i transdebatten når du kanskje egentlig ville skrive en kommentar om ytringsfrihet? Samtidig gir du oss en unik innsikt i holdningene til Klassekampens ansvarlige redaktør.

I en kommentar i Klassekampen 10. februar omtaler Mari Skurdal prosessen rundt paroler til årets 8. mars-markering, hvor paroler som «Kun kvinner er kvinner – kun kvinner er mødre» ble avvist. Noen la til grunn at en slik parole kunne være transfobisk, altså avsky, frykt eller ubehag overfor transpersoner.

Skurdal mener derfra at «transfobi-anklager fungerer i dag som en effektiv munnkurv for radikale kvinnesakskvinner» ...

Kjære Mari Skurdal, er det noen du kjenner, eller kan vise til, som føler at beskrivelsen transfob har ført til at de har fått munnkurv?

«Hvis ikke kvinner kan fremme sin mening på 8. mars-møter, skjønner jeg ikke når de skal kunne gjøre det», konkluderer du. Jeg vil hevde at en beskrivelse som transfob gir de såkalte transfobene mer spalteplass enn det transpersoner noen gang kan drømme om. Til og med et støtteinnlegg i form av en kommentar i Klassekampen av avisens ansvarlige redaktør.

Det er jo forsåvidt noe transpersoner i offentligheten kan lære av, men det er også mildt sagt forståelig og berettiget å bruke fob-utrykk om noen som regelrett kommuniserer at de er mot deg og den du er.

Jeg vil også hevde at det er de transfobiske holdningene som preger norsk offentlighet og kommentarvirke akkurat nå. Et annet ferskt eksempel er Dagbladets kommentator Inger Merete Hobbelstad som mener de kjønns- og seksualitetsmangfoldige ikke kan bruke ordet hat om forfatteren J.K Rowling sitt ståsted som hun presenterte i et blogginnlegg i juni i fjor.

Det kan leses som at bare biologiske kvinner er kvinner, og at transpersoner slik egentlig ikke eksisterer. En mening som frontes av stadig flere i offentligheten. Harry Potter-forfatteren Rowling sprer også disse budskapene effektivt gjennom sine sosiale medier og utallige medieoppslag, som i liten grad gir rom for det vi kanskje kan kalle den berørte siden. Eller de menneskene som blir fortalt på en litt sånn «klappe-på-hodet»-holdning at de ikke må være så sinte.

Hobbelstads Rowling-kommentar hadde tittelen «Ikke si at hun hater deg», og gjentar mye av det Rowling selv skriver i sitt opprinnelige innlegg skrevet i fjor sommer.

«De som anklages for å være transfobiske og hatefulle, har det til felles at de er kvinner og feminister», skriver Skurdal. Nei, Mari Skurdal. Det de som anklages for å være transfobiske og hatefulle har til felles er at de nekter å anerkjenne transkvinner, de bevisst feilkjønner og ekskluderer. Transpersoner har all grunn til å bli forbanna.

Hvilke svar og reaksjoner forventer Skurdal og Hobbelstad seg fra de som de omtaler? Hvordan svarer man på ikke-bruk-transfob-for-det-er-en-effektiv-munnkurv og «ikke si at hun hater deg»?

Det er ikke mange måneder siden den norske straffelovens bestemmelser rundt hatefulle ytringer, hatkriminalitet og diskriminering ble utvidet til at de også omfatter hatefulle ytringer og handlinger på grunn av en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet. Den nye loven kommer sent, men absolutt ikke uten grunn.

Transpersoner, og kanskje særlig de som forsøker å delta i offentlig debatt, er spesielt utsatt for hatefulle ytringer og trusler. Det viser forskning, kommentarfeltene på artikler om transpersoner, samt kommentarfeltene i sosiale medieprofilene og innboksene til for eksempel transpersoner i offentligheten.

Jeg frykter at Skurdal og Hobbelstad bidrar til mer offentlig hets og hat mot transpersoner med sine innlegg. Og de setter to streker under det med sine offentlige plattformer og roller i Klassekampen og Dagbladet. Med det grepet ønsker jeg mer dokumentasjon på det dere skriver. Det er deres oppgave å forstå og gi innsikt, derfor håper jeg dere vet hva dere gjør.