Selv om de er på stortinget, må de ikke bare prate om innvandring, mener Jon Martin Larsen.
Selv om de er på stortinget, må de ikke bare prate om innvandring, mener Jon Martin Larsen.

KOMMENTAR:

Ikke gjør dem til innvandrerpolitikere

«Er mediene modne nok til å behandle politikere med innvandringsbakgrunn som noe annet enn innvandrerpolitikere?», spør Jon Martin Larsen.

Publisert Sist oppdatert

I norske medier er personer med innvandrerbakgrunn kilder i kun skarve tre prosent av alle sakene, mens det på stortinget nå er 6,5 prosent med ikke-vestlig bakgrunn. De risikerer å bli et innvandringsalibi i norske medier og norsk offentlighet. De risikerer å bli misbrukt av mediene som kilder for å øke medienes kildemangfold.

Og slik fortsetter mediene en ganske enfoldig journalistikk.

Antallet stortingsrepresentanter med innvandringsbakgrunn er etter valget høyere enn noensinne. 11 har ikke-vestlig bakgrunn, mot fem i forrige periode. Nå har vi blant annet fått vår første hijabkledde stortingsrepresentant i Marian Hussein fra SV i Oslo, tjue år etter at vi fikk vår første stortingsrepresentant med ikke-vestlig bakgrunn i Oslo Høyres Afshan Rafiq i 2001.

Noen av stortingsrepresentantene med ikke-vestlig bakgrunn har etablert seg som politikere med stor bredde, som Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik, Høyres Mudassar Kapur og MDGs nye representant Lan Marie Nguyen Berg.

Men merkelappjournalistikken står fortsatt sterk i Norge. Er mediene modne nok til å behandle politikere med innvandringsbakgrunn som noe annet enn innvandrerpolitikere? Vil mediene tillate at nye representanter som Seher Aydar, Mani Hussaini og Kamzy Gunaratnam får lov til å utvikle sine egne agendaer?

Stortinget er også kanskje den aller beste talerstolen til å snakke om det mangfoldige og globaliserte Norge, og synligheten til representantene med innvandringsbakgrunn kan være en påminnelse om at det multikulturelle og mangfoldige Norge faktisk er Norge i dag. Det understreker også behovet for mer mangfoldjournalistikk.

Jeg håper disse representantene også, hver eneste dag, blir en påminnelse til journalistene i Stortingets presselosje om å lage mer mangfoldig innvandrings- og integreringsjournalistikk. Men det betyr altså ikke at det er politikerne med innvandringsbakgrunn som først og fremst skal være intervjuobjektene.

Rekordmange politikere med innvandrerbakgrunn på Stortinget betyr ikke at vi har fått flere innvandringspolitikere. Heller ikke politikere som får snakke fritt og utvikle politikk om innvandring, integrering, inkludering og mangfold. Jeg vet om politikere med innvandrerbakgrunn som vegrer seg for å snakke om disse politikkområdene fordi de ønsker en bredere eller annen plattform i offentligheten. Og jeg vet om etnisk norske politikere, som i årevis har kjempet i offentligheten for å få synlighet om disse sakene, som SVs Karin Andersen som mistet plassen på Stortinget etter 28 år som representant.

Det underbygger at journalister ikke evner å behandle dette komplekse politikkfeltet. Karin Andersen er en som for eksempel tar innvandrings- og asylpolitiske standpunkter på alvor, og behandler dem som en del av en helhetlig tilnærming til sosiale utfordringer i samfunnet i en offentlig samtale som fort går i skyttergravene når det kommer til dette feltet. Hun evner å se helhet og likhet, i et felt hvor journalister stort sett kun er ute etter det som skiller oss fra hverandre.

Tre dager etter valget listet VG opp listen med de 11 representantene med ikke-vestlig bakgrunn, samt to med samisk bakgrunn. Da saken først ble publisert hadde VG brukt «etnisitet» i oversikten over de nye representantene. «Etnisitet» ble senere endret til «bakgrunn» i artikkelen. Det er et eksempel på hvor fort vi kan sette merkelapper i journalistikken.

Den raske endringen gir ikke stort håp for bedring, fordi VG selv fikk kjeft fra selveste kultur- og likestillingsminister Abid Raja i sosiale medier rundt publiseringen av saken. Raja har også, etter min mening, levert en av de sterkeste bidragene til norsk politikkutvikling rundt mangfold med selvbiografien «Min Skyld». Det er en skam at temaene i boken ikke er bedre fulgt opp redaksjonelt. Har redaktører og journalister valgt bort oppfølgingsmuligheter fordi det er «pakistanske» eller «private» problemer Raja skriver om? For det er det nemlig ikke. Det har skjedd Raja i Norge, og da er det norske problem.

Vi har behov for medier som tar hele samfunnet på alvor. Norge er langt mer mangfoldig enn man får inntrykk av å følge med i de største norske nyhetsmediene. Saker om etnisitet og landbakgrunn kan aldri bli noe annet enn små sensasjonelle blaff i offentligheten, og må ikke overskygge det urovekkende faktum at norske journalister publiserer ufattelig lite saker om inkludering og mangfold og nesten aldri inkluderer kilder med innvandringsbakgrunn i dem.

I hver eneste måling fra 2009 til 2017 har kilder med innvandringsbakgrunn kun kommet til orde i to prosent av sakene i norske medier, ifølge Retrivers analyse for IMDI. Først i fjor gikk tallet opp til tre prosent. Det betyr at både kildearbeidet og den redaksjonelle innsatsen er for dårlig.

Det betyr at nesten 20 prosent av Norges befolkning og en tredjedel av befolkningen i Oslo er i en redaksjonell blindsone, og at politikerne med innvandringsbakgrunn på Stortinget fortsatt står i en uriaspost hvor de blir tvunget til å være frontkjempere for minoriteter eller ikke bli hørt i det hele tatt.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS