Bernt Olufsen sier historien er full av statsråder som må gå.
Bernt Olufsen sier historien er full av statsråder som må gå.

KOMMENTAR:

Politisk journalistikk er ingen søndagsskole

«Det kan virke brutalt når ulveflokken av journalister værer kristenmanns blod. På statsrådjakt. Men kritiske undersøkelser av makthavernes livsførsel og disposisjoner er en helt nødvendig del av vårt demokrati.», skriver Bernt Olufsen.

Publisert Sist oppdatert

Det skal være et rimelig samsvar mellom liv og lære. Fellesskapets ressurser skal ikke misbrukes til personlig vinning.

Det kalles gjerne pressens drev mot enkeltpersoner. Å jage i flokk. Begrepet stammer fra jakt med hund som får los og jager sitt bytte til utmattelse og død. Som en gammeldags engelsk revejakt. I vår tid er det pressens kritikere som snakker om journalisters drev.

Som kjent fikk trollet i Asbjørnsen og Moes eventyr om Soria Moria Slott ferten av kristenmanns blod. Trollet hadde seks hoder som måtte kappes av. Kjell Ingolf Ropstad kan nok hatt følelsen av å stå overfor et sekshodet troll de siste ukene. Han kom aldri til Soria Moria Slott – et symbol for lykke og fremtidshåp.

Et knusende ettermæle

I stedet venter det ham et knusende politisk ettermæle. I likhet med mange statsråder og rikspolitikere før ham. Historieboken er full av lignende skjebner de siste 50 årene. I min levetid er industriminister Kjell Holler den første jeg husker som måtte gå av, etter saken om Kings Bay-ulykken på Svalbard.

Siden 1980-årene ble «høstjakta» et begrep også i politisk journalistikk. Hodene rullet i tur og orden og av ulike årsaker. Høyre-statsråden Astrid Gjertsen måtte gå etter snusk med drosjekvitteringer. Terje Røed Larsen fikk en drøy måned som statsråd før han måtte gå som følge av kjøp og salg av aksjer. Audun Lysbakken og Manuela Osmundsen gikk av etter påstander om politisk og privat kameraderi. Tor Mikkel Vara ble innvilget avskjed som justisminister etter at samboeren ble siktet, tiltalt og dømt i en straffesak. Tore Tønne tok sitt liv..

Statsminister Jan P. Syse fikk gjennomgå for manglende regnskapsførsel i sitt private gårdselskap. Tidligere Ap-statsråd Trond Giske sa takk for seg som partiets nestleder og stortingsrepresentant, etter 21 000 oppslag i media om angivelige sextrakasserier.

Den private kostnaden

Den private kostnaden av å bli gjenstand for kritisk, undersøkende journalistikk kan være tung å bære. Også for nærstående personer til den som blir beskyldt for kritikkverdig eller lovstridig opptreden. Dette er viktig å huske på, og kostnadene er godt beskrevet i et forskningsarbeid av bl.a. professor Fanny Duckert ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. I boken «I medienes søkelys» gjennomgår hun et stort antall eksempler på mediedrev mot personer i ansvarlige posisjoner.

Likevel er medienes arbeid med å kontrollere adferden til våre folkevalgte maktpersoner av den aller største betydning. Uavhengig og kritisk journalistikk er en av bærebjelkene i vårt demokrati. Aftenposten har tatt denne oppgaven på alvor og har gjennom grundig, undersøkende journalistikk avslørt politikere som misbruker ordninger til personlig vinning.

Det gjelder reiseregninger, dietter og skattefradrag. Aftenpostens arbeid står i kjernen av det som kalles medienes samfunnsoppdrag.

«Det er pressens rett»

Slik er dette oppdraget beskrevet i pressens Vær Varsom-plakat:

«Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

En årvåken presse er en forutsetning for at vi kan ha tillit til vårt politiske system. På samme måte er pressens etiske regler en forutsetning for at publikum skal ha tillit til medienes arbeid. Kritisk journalistikk mot maktpersoner skal derfor skje innenfor de rammer som settes av Vær Varsom-plakaten: Kildekritikk og kontroll av opplysninger, varsomhet med anonyme kilder, å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen, respekt for privatliv, unngå forhåndsdømming, saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, tilby rett til samtidig imøtegåelse.

Pressens arvesynd

Sistnevnte ser ut til å forbli pressens arvesynd, og i en slik grad at Norsk Redaktørforening nå vil gjenopprette en egen kommisjon som skal arbeide med spørsmålet.

En annen forutsetning for pressens arbeid med kontroll av myndighetsutøvelsen i samfunnet er retten til innsyn i offentlig dokumentasjon. Vi ser dessverre at mange underlige beskyttelsesmekanismer inntrer i byråkratiet når pressen jakter på maktpersoner. En av dem ligner på det som i Forsvaret kalles «oppholdende strid». Å la seg drive fra skanse til skanse mens innsynsprosesser forsinkes.

Tønne-saken misbrukes

Dessverre er det også blitt svært vanlig å minne om Tore Tønnes tragiske skjebne når enkeltpersoner utsettes for kritisk, undersøkende journalistikk. – Hvis ikke journalistene avblåser jakten nå, så..., lyder advarselen. Det er få ting som opprører meg mer enn slike forsøk på å kvele journalistikk. Det er misbruk av en tragisk menneskeskjebne i bestrebelsen på å hindre offentlig innsyn i beslutningsprosesser og forvaltning.

Tore Tønnes dødsfall skjedde umiddelbart etter at han var forkynt en tiltalebeslutning fra Økokrim. Medienes omtale av saken ble likevel gjenstand for en undersøkelseskommisjon i regi av Norsk Presseforbund. Kommisjonen rettet en viss kritikk mot Dagbladets reportasjevirksomhet, men det var ingen entydig dom mot medienes arbeidsmetoder. Når noen i dag hevder at mediedrevet førte ham i døden, vil jeg si at det er ganske historieløst.

Tap av mestringsfølelse

Likevel er det viktig å være klar over at tap av mestringsfølelse kan være en av de største konsekvenser av mediedrevet. Følelsen av at ingen ting nytter, at man ikke blir forstått eller kommer skikkelig til orde i media. Derfor er det så viktig at den journalistiske metoden utøves i samsvar med vårt presseetiske regelverk. Her vil jeg spesielt peke på VVP pkt 4.14 om retten til samtidig imøtegåelse. Det er viktig at kritisk saumfaring av enkeltpersoner og premissene for arbeidet gjøres kjent for den det gjelder på et tidlig tidspunkt i arbeidsprosessen.

Journalister må huske at ord er mektige våpen, og redaksjoner bør kunne leve med at folk benytter seg av forsvarsmekanismer når deres liv og levnet gås nærmere etter i sømmene.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS