Kjetil Rolness mener retorisk skyts er tatt frem etter valget.
Erik Waatland / Eira Lie Jor / Creative Commons / Montasje: Kristine Sterud
DEBATT:
Mørkeblåbeising fra kommentarplass
«Hvorfor skal hederlige aktører på sentrum-venstresiden klistres til Trump eller FrPs ytterfløy?», spør Kjetil Rolness.
Distriktsopprøret avgjorde valget. I alle fall mer enn klimabrølet. Og det snakkes høyere på rødgrønn side om nasjonal styring. Dette har falt aviskommentatorer med urban og kosmopolitisk legning så tungt for brystet, at de må ta fram det aller tyngste retoriske skytset.
Nå skal alle som uttrykker skepsis til EU/EØS eller advarer mot «ytterliggående politiske strømninger i Oslo» stemples som farlige og mørkeblå. Av kommentatorer som kaller seg ting som «byvandrer i Paris».
Å sette fyr mellom folk
Anerkjente, durkdrevne Sven Egil Omdal presterte nylig i sin spalte i Stavanger Aftenblad å sette likhetstegn mellom Nordlys’ politiske redaktør Skjalg Fjellheim, en klassisk sosialdemokrat, og Christian Tybring-Gjedde, en representant for «Fremskrittspartiets nasjonalkonservative ytterfløy».
Begge har nemlig skrevet at radikale, svermeriske Oslo-velgere kan ha et fjernt forhold til det virkelige livet, særlig slik det leves i distriktene. «Slikt er farlig tale», ifølge Omdal. Og han advarte sterkt mot den «ytterliggående» Fjellheim: «Han forsøker å sette fyr mellom folk, og vi må ta fyrstikkene fra ham.»
Slik snakker en pyroman som vil drive brannforebygging. Eller en demagog som gjør seg dummere enn han er.
Omdal vet godt at Fjellheim og Tybring-Gjedde står hverandre fjernt politisk. At førstnevnte ikke har «definert oslofolk ut av det nasjonale fellesskapet». Men i stedet har advart mot politikk og retorikk som splitter folk geografisk eller klassemessig.
Omdal vet også at Arbeiderpartiet i siste liten gjorde akkurat det Fjellheim lenge har etterlyst: Å lytte til frustrasjonen i nord og i distriktene for å demme opp for Sps enorme framgang. Det lyktes de med. Og partiet har foretatt en tydelig kursendring mot venstre. Men nå er det om å gjøre å framstille lydhørhet for fotfolket i utkant-Norge som noe høyreradikalt.
Det skal ikke benektes at Fjellheim kan dra litt på når han raser over Oslo-sentrismen. Omdahl refererer til hans feide med kollegaen i Aftenposten, Kjetil Aldstadheim, etter at sistnevnte skrev om flyttestrømmen fra utkanten, basert på SSB-tall. «Det var åpenbart en alvorlig synd å fortelle leserne hva statistikerne ser», ironiserer Omdal.
Men det Fjellheim reagerte på, var Aldstadheims formulering at «Norge trenger en politikk for nedbygging av distrikter». Dette velger Omdal å ikke nevne. Heller score noen billige poenger enn å være redelig og opplysende.
Norge først-doktrinen
Og nå er det Hans Petter Sjøli, VG-kommentator og Europa-venn, som trekker den helt naturlige linjen mellom Jonas Gahr Støre og - Donald Trump. «Norge først med Jonas», lyder tittelen. «Fem år etter «America First»-doktrinen, kommer de rødgrønne etter. Blir internasjonalisten Jonas Gahr Støre sjef for en Norge først-regjering?»
Støre skal nemlig prøve å lage regjering med støtte fra Sp, Sv og – indirekte - Rødt - «den kanskje mest nasjonalt introverte skokken en kompromissøkende norsk statsministerkandidat noensinne har måttet forholde seg til», i følge Sjøli. Han vet også hvordan det vil gå videre: «Disse to partiene [Sp og Rødt] vil kappes om å føre den mest nasjonalbevisste retorikken i fortsettelsen.»
Javel. Sjøli liker ikke at partier er kritisk til EØS eller går imot norsk krafteksport og EUs fjerde jernbanepakke. Det kunne han argumentert for. Sikkert godt også. Men i stedet tyr han til en ganske vill assosiasjon. Politikken til Sp, SV og Rødt minner ham om Trumps «America First»-doktrine, og den mørke innsettelsestalen som fikk George W. Bush til å utbryte: «Well, that was some weird shit».
«I disse dager runger ekkoet fra Washington i lille Norge. Men der Trump var en mørkeblå reaksjon på det bestående systemet, er det helt andre politiske krefter som anvender parolen her til lands.»
Er det overhodet noen andre i kongerike som har hørt dette ekkoet? Eller er det Sjøli som hører stemmer i sitt eget hode?
For å gardere seg, legger han til dette: «Den norske venstresiden kan selvsagt ikke beskyldes for å være «trumpister», og det er det da heller ingen som gjør.» Nei, det er bare en kommentator fra Nesodden – som også er debattredaktør i Norges største avis – som beskylder venstresiden for å foreta den samme «ny-nasjonale» vendingen som Trump. Og som synes «de mest proteksjonistiske utspillene fra Sp- og SV-hold er «weird shit»».
Man burde tro at de store politiske forskjellene mellom Sp og SV er hovedutfordringen for gjengen som skal forhandle ved Hurdalsjøen. Men Sjøli ser noe helt annet. Ap ønsker internasjonalt samarbeid, mens Sp/SV vil «gjenreise den suverene nasjonalstaten og tenke Norge først». «To verdenssyn kolliderer på rødgrønn side», konkluderer Sjøli. «Det er et lite mysterium hvordan to så motstridende verdensanskuelser skal kunne forenes.»
Andre vil se det som et mysterium å bruke så dramatiske ord om en motsetning som trolig vil la seg løse ved helt alminnelig politisk hestehandel.
Å delegitimere motparten
Og hvor kommer det fra, dette behovet for å trekke de voldsomste paralleller – til ideologiske posisjoner «alle» tar avstand fra? Hvorfor sitter det så løst å klistre hederlige aktører på politikkens sentrum-venstreside til en «mørkeblå reaksjon» på andre siden av Atlanteren? Eller til lignende høyre-autoritære krefter i Europa?
Skjalg Fjellheim skrev i Nordlys at «det virkelige Norge går under radaren når man ser Norge over en en flaske økologisk vin fra Oslos indre bydeler». Da kommenterer Sjøli på Facebook: «Ikke snakk om «det virkelige Norge». Det er Orban og Farages språk. Dypt polariserende.»
Dette er temmelig søkt «skyld-ved-forbindelse». Et grep man tyr til når man føler seg på defensiven. Og mangler saklige poenger. Det er verken argumentasjon eller analyse. Det er bare et slapt og ufint forsøk på å delegitimere en motpart, farliggjøre de som tenker annerledes enn en selv om viktige nasjonale spørsmål. Akkurat det polariserende språket man advarer mot.
Hva med heller å innse at den politiske splittelsen mellom by og land, mellom hovedstad og andre steder i Norge, er reell og økende? 40 prosent av velgerne i Oslo stemte Rødt, MDG, SV eller Venstre ved stortingsvalget. Mot 20 prosent i landet som helhet. Noe som kanskje tilsier kun 15 prosent i resten av landet. Oslo begynner å ligne en øy i det norske verdilandskapet.
Valganalyser viser også at aksen Innlandet – Trøndelag – Nord-Norge dannet grunnlaget for valgresultatet til Ap og Sp. Disse to partiene har nå flere stortingsrepresentanter fra små valgkretser som Hedemark og Nordland enn fra Oslo.
Så kanskje burde Oslo-hyllende og euro-orienterte kommentatorer faktisk lytte mer til den «nordlandske tuba» når han snakker med innestemme. Allerede i fjor skrev Fjellheim: «Jeg savner mer nysgjerrighet. Hva er bakgrunnen for de store velgervandringene vi ser? Hva er det som gjør at by og land skyves enda lengre fra hverandre?»
Det burde være pressens oppgave å undersøke dette spørsmålet. Ikke bruke egne sympatier og antipatier til å øke kløften.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
