10 ting journalister må vite før de skriver om meningsmålinger

Et overveldende flertall av nordmenn mener de rikeste må betale mer skatt enn i dag, skriver Dagbladet Børsen i et oppslag om at «To av tre vil ha økt skatt for de rike».

Oppslaget er basert på en meningsmåling Fagforbundet har bestilt fra Sentio Research og føyer seg inn i et mønster av slike oppslag i mange aviser. Fellesnevneren er at meningsmålinger tillegges en vekt de ikke fortjener, og at den vanlige skepsisen til pressemeldinger fra interessegrupper forsvinner.

Bestilling og publisering av meningsmålinger er et yndet virkemiddel for å få noe etablert som et fakta. Som tidligere SV-statsråd Bård Vegar Solhjell og statsviter Kjetil Raknes skriver i boken «Jakta på makta – 12 råd for effektiv påvirkning», er det å få noe slått fast som fakta, helst av en uavhengig tredjepart, et viktig premiss for politisk innflytelse.

I min masteroppgave i statsvitenskap gikk jeg gjennom over 700 målinger bestilt av norske direktorater. Det bekreftet det samme:

• Det er vanlig å bestille målinger som viser at etatene er viktige.
• Valg av emner harmonerer med prioriterte politiske satsinger.
• Målingen blir ofte bestilt av direktoratenes kommunikasjonsbyråer.
• Resultatene brukes både internt og i innspill til mediene.

Undersøkelsen Fagforbundet fikk utført er illustrerende. Spørreskjemaet hadde først følgende spørsmål: «Bekymrer du deg for økende forskjeller mellom folk i Norge?». Spørsmålet er ledende både fordi det implisitt slår fast at det er økende forskjeller, og fordi økende forskjeller kan være noe å bekymre seg for.

Journalister og redaktører er med i lukket politisk nettverk:
– Vil fremstå som samrøre

Statsvitere snakker ofte om rekkefølgeeffekt; altså at svar på ett spørsmål kan gi en psykologisk føring for hva du svarer på det neste. Er det først forankret at økende økonomiske forskjeller er noe å bekymre seg over, er det lett å være åpen for å gjøre noe med det.

Her var spørsmålet som fulgte: «Bør rike i Norge bidra med mer skatt enn i dag».

Når konteksten først er skapt, er det ikke så overraskende at 68 prosent svarer at de vil øke skatten for de rike. Om «de rike» betyr alle som har over gjennomsnittet eller bare milliardærene, kommer ikke frem.

Journalister og redaksjoner er publikums førstelinjeforsvar mot slik påvirkning. For å bidra til en debatt og bevisstgjøring har jeg skrevet boken «Bruk og misbruk av meningsmålinger». Prosjektet er støttet av Pressens Faglitteraturfond og boken er øremerket blant annet for journalister.

Som et bidrag til mer skepsis og kritisk holdning foreslår jeg følgende 10 ting å tenke på før man skriver om meningsmålinger:

1. Spør deg selv: Har noen interesse av å få utført og publisert målingen?
2. Fortell alltid hvem som har bestilt og betalt for meningsmålingen
3. Be alltid om å få hele undersøkelsen, inkludert spørreskjemaet
4. Sjekk om spørsmålsformuleringer og rekkefølgen er nøytral eller ledende
5. Ikke ta for gitt vinkelen oppdragsgiver har valgt, gå til selve undersøkelsen
6. Sjekk utvalg, feilmarginer og veiemetode – be om å få se råtallene
7. Ikke presenter målingene som mer detaljerte enn de faktisk er
8. Ikke «overselg» endringer i politiske målinger som ikke er signifikante
9. Husk at feilmarginer og signifikans er oppgitt for målinger under ideelle forhold
10. Kontrollspørsmål: Har respondentene kunnskap om det de er spurt om?

Som sjekklisten indikerer, er det to hovedtyper av målinger: I den ene skålen ligger saksmålinger, som ofte er bestilt av en interessegruppe – i den andre ligger politiske målinger, som ofte er bestilt av mediene selv.

Begge har til felles at målingene normalt har 1.000 respondenter og at svarene skal være representative for hele befolkningen i landet. Selv når utvalget er perfekt trukket, er det statistiske feilmarginer. I partimålinger blir feilmarginen større desto høyere oppslutning et parti har.

Er medienes terningkast på politikere fordummende eller folkelig?

Eksempel: Hvis Venstre blir målt til 5,0 prosent, sier feilmarginen eller det såkalte konfidensintervallet, at oppslutningen med 95 prosent sikkerhet ligger mellom 3,6 og 6,4 prosent – altså +/- 1,4 prosentpoeng fra estimatet. Blir Arbeiderpartiet målt til 25,0 prosent, betyr det egentlig mellom 22,3 og 27,7 prosent.

Dette er forskjell på himmel og helvete, innenfor feilmarginene. Og det blir ikke bedre når partilederne samme dag må kommentere både gode og dårlige målinger i ulike medier. I beste fall er det bare latterlig og forvirrer publikum. I verste fall undergraver det troen på målinger og tilliten til mediene.

Poenget er at nesten alt som blir sagt og skrevet om oppslutning og endringer fra forrige måling er innenfor feilmarginen. Og det er under ideelle forhold. Er utvalget trukket ut feil, så vet vi ikke hvor store feilmarginene er.

Poenget er heller ikke å holde frem Dagbladet Børsen som noe versting, men som en illustrasjon av interessene som ligger bak en meningsmåling. Fagforbundet er et LO-forbund som støtter Arbeiderpartiet og som har interesse av å fremstille det som et fakta at folk flest reagerer på mer økonomisk ulikhet og vil skattlegge de rike hardere.

Nettavisen er verken bedre eller verre enn andre medier i omtalen av meningsmålinger. Vi har i tillegg ofte uhøytidelige nettmålinger av hva leserne av en artikkel mener. Slike har ingen vitenskapelig verdi, men er et interaktivt element som engasjerer leserne – verken mer eller mindre.

Selvsagt kan oppsiktsvekkende meningsmålinger være godt stoff, og det er fristende å dra ikke signifikante endringer i partimålinger lengre enn det er dekning for.

La oss ha i bakhodet at vi ikke arbeider i reklamebransjen, men med et samfunnsoppdrag om å bidra til et åpent og opplyst ordskifte.

Som det heter i Vær varsom-plakatens 4.4: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonsering ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet».

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.