Jeg må dessverre hetse kommentar­feltene våre

Dette innlegget ble først publisert i Adresseavisen/Midtnorsk debatt.

I oppvasken etter 22. juli, med trusler, hets, polarisering på agendaen, ser også pressen seg selv i kortene. Mange har de siste ukene tatt til orde for at oppdraget om å motvirke polarisering, slippe til ulike stemmer og å skape en trygg offentlighet, ikke er godt nok løst de siste ti årene. Avisspaltene, radioflatene og TV-debattene har ikke vært breie nok, eller som Knut Magnus Berge, redaktør i NRKs nyhetsdivisjon sier til Medier24; «Vi burde drevet en mer systematisk, kritisk journalistikk mot hets, hat og trusler, som for eksempel i sosiale medier.»

Jeg er hjertens enig, og biter meg fast i de to siste ordene: sosiale medier. Kan det hende at medienes rolle etter – og før – 22. juli ikke bare handler om journalistikken? Eventuelle mediefolk som leser dette reagerer kanskje på at jeg i tittelen kaller kommentarfeltene «våre». For hvilket ansvar har vi egentlig for kommentarfelt under våre delinger på plattformer ikke vi, men Mark Zuckerberg, eier?

2 av 3 dropper å ytre seg på grunn av hets og negativ tone på Facebook

I fjor kom medieansvarsloven med avklaringer rundt brukergenerert innhold, som f.eks kommentarfelt, på medienes egne plattformer. Det går et «grunnleggende skille mellom de redaktørstyrte journalistiske mediene og annen informasjons- og nyhetsdeling på elektroniske plattformer, som for eksempel sosiale medier, private blogger og nettsider til private bedrifter og offentlige tjenester.» Og moderering kreves ikke, men man må agere når «redaksjonen blir varslet om mulig lovstridig innhold». Vi snakker om lovstridig innhold. Altså hets, sjikane og trusler. Der ligger lista.

Medienes egne etikk-regler, Vær Varsom-plakaten, stiller – heldigvis – strengere krav og har ei lavere list. Punkt 4.17 befaler: «Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.» Ved flere fellelser på dette punktet har PFU presisert at dette også gjelder mediers kommentarfelt på Facebook.

Men er det nok?

Eirin Larsen forlater Statsministerens kontor - vender tilbake til journalistikken

Både medieansvarsloven og VVP omhandler den delen av sekkeposten moderering som er sletting av kommentarer. Min erfaring er at «moderering» i de fleste sammenhenger, for de fleste, er ensbetydende med nettopp det. Altså sletting av kommentarer.

Dette er lista vi (altså mediebransjen) stort sett har lagt. Ikke bare i loven, men i hverdagen. Vi prioriterer ofte ikke å delta, svare eller oppklare misforståelser i kommentarfeltet før vi må. Spør du markedsavdelingen ville de kalt det relasjonsbygging, kundeengasjement eller dialog, og ment at det er viktig og verdifullt. De fleste markedsavdelinger drømmer jo om gjennomslagskraften journalistikk, eller content som de kaller det, får på sosiale medier. Uten sponsing.

Men når fokus er skadebegrensning og det ikke settes av ressurser til å drive dialog, får kommentarfeltene et negativt fortegn. Det blir et ork å «passe på» at ingen skriver noe man kan bli felt eller dømt for. Samtidig, og litt ironisk, higer alle journalister etter at setningene våre leses, deles OG kommenteres. Hvorfor er det sånn, og når ble det sånn?

Noen ganger lurer jeg på hvordan Norge hadde vært dersom de største Facebook-sidene i landet hadde vært til stede og bedrevet dialog i kommentarfeltene sine siden oppstarten. Eller, la oss si, i 22.juli-kontekst, de siste ti årene. Min (kanskje litt naive) påstand er at vi hadde vært et enda finere land. Med en tryggere offentlighet.

Nationen måtte slette Facebook-innlegg etter trusler: – Det er trist som faen

For moderering (og nå leser du det ikke som «sletting», sant?) virker. Som i det virkelige livet er jo en hjemme alene-fester mer utagerende, også på internett. Og svarer du, så betyr det at leseren din får svar av deg, og ikke noen andre som syns du er en idiot kjøpt og betalt av Bill Gates. Huskeregel: Du svarer alltid flere enn den som spør. Lurer én, lurer flere. Og det at leserne gidder å kritisere deg betyr at de bryr seg. Klager du på maten på en restaurant du ikke vil besøke igjen, kanskje?

Ordentlig moderering er mye å be om. Jeg vet. Det tar mye tid, og store ressurser, men har vi glemt at de (fleste) som skriver på internett er ekte mennesker? Journalister må prate med folk – og jeg mener ikke twitteratet – for å være gode journalister. Når nettavisene reduserer antallet menneskemøter, som radio- og TV-reportere er heldige som fortsatt får, kanskje vi skulle prioritert å snakke med leserne våre på nett?

Og for ordens skyld: Ja, jeg sitter i glasshus. Vi er ikke flinke nok. Men vi har gjort noen grep for å bli bedre. På Adresseavisen sin Facebook-side deles det nå færre artikler enn for et halvår siden for å kunne følge bedre med på debatten under hver av dem. (Med like stor suksess, for de som lurer på det.) I tillegg har vi opprettet Facebook-gruppen Midtnorsk debatt der vi blant annet krever at debattanter står fram med fullt navn og bidrar til debatten. Vi håper å redusere avstanden mellom oss og trønderne.

Til slutt: Siden vi allerede har tatt en filosofisk tidsmaskin ti år tilbake, tar vi den like gjerne tilbake til ca. 2008, kaller inn til et svært møte og overbeviser en samlet norsk mediebransje om å ikke gi dele innhold på Facebook, men lage en felles plattform for dialog – og abonnement og brukerbetaling.

Men det er en annen kommentar.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Lanserer kampanje mot hets, falske nyheter og svindel