For en neve kildekritikk. Svar til Tori Aarseth

Like før jul gjorde Tori Aarseth opp status over Assange-saken i en kommentarartikkel der hovedgrepet er hentet fra Sergio Leones spagettiwestern fra 1966: Assange er ikke bare «good», han er også «bad» og «ugly». Belegget for de to siste egenskapene er en håndfull lenker til kommentarartikler og ytringer på sosiale medier, med påfallende mange koblinger til sosiologen og spaltisten Zeynep Tufekci – et navn som ikke nevnes noen steder i Aarseths egen tekst – som ved flere anledninger har uttalt seg svært negativt om Assange.

Pressetoppene reagerer: – Skandaløst å utlevere Assange

Men la oss ta det positive først: Aarseth er påpasselig med å berømme Aassange for arbeidet han gjorde med lekkasjene fra Chelsea Manning, som avslørte grove krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan.

Selv skal Aarseth ha ros for at hun ikke lar det være noen tvil om at Assange bør løslates.

Hun er også etterrettelig nok i sin beskrivelse av tiltalen mot ham: Alle de 18 tiltalepunktene angår Manning-lekkasjene og er av en slik karakter at en domfellelse av Assange vil gjøre kritisk journalistikk, inkludert normal kildebeskyttelse, straffbart.

I praksis har det allerede skjedd: Grunnen til at utleveringen av Assange ble blokkert i januar i fjor, var den overhengende selvmordsfaren; for øvrig ga dommer Vanessa Baraitser USA medhold på alle punkter. Dermed er det skapt presedens for å utlevere ikke-amerikanske journalister til USA for brudd på de sterkt ideologiske spionasjelovene av 1917.

Det er særlig to ting ved Aarseths artikkel jeg stusser over: Det ene er timingen; det andre er den totalt ukritiske kildebruken. Aarseth gjør ikke noe forsøk på å sortere beskyldningene hun serverer. De kommer hulter til bulter, noen av dem belagt med hyperlenker til oppslag som forblir ukommentert i artikkelen. For et utrenet øye vil det kanskje se ut som om påstandene er solid forankret, men det er vel ikke utrenede avislesere som er M24s målgruppe?

Det finnes tilnærmet uendelige mengder smørerier om Assange på nettet, brorparten av dem i såkalte redaktørstyrte medier. I seg selv beviser ikke dette annet enn at Assange har mange fiender, særlig i den etablerte pressen. Dersom Tori Aarseth skulle sannsynliggjort de grove beskyldningene hun formidler, måtte hun vist at hun har gjort en kritisk vurdering av kildene og satt seg inn i de komplekse sakene det er snakk om. Å late som om gamle presseoppslag er fasit i saker som angår en kneblet journalistkollega, vitner ikke akkurat om god presseetikk.

For eksempel: AP-oppslaget Aarseth lenker til, med påstander om at WikiLeaks har publisert sensitive opplysninger om utsatte personer, blant annet i Tyrkia og Saudi-Arabia, er omstridt. WikiLeaks leverte en formell klage til pressebyrået. Der protesterte de blant annet mot manglende tilsvarsrett og mot journalistens motvilje mot å spesifisere hvilke dokumenter det var snakk om. I tillegg hevdet de at arkivene der de saudiarabiske dokumentene fantes, allerede var tilgjengelig på nettet uavhengig av WikiLeaks’ eget nettsted. I ettertid har Michael Best, som aldri har vært tilknyttet WikiLeaks, innrømmet at det var han som postet de sensitive tyrkiske dokumentene, men at de ble tatt ned så snart han ble klar over feilen.

Aarseth lenker til tre oppslag som belegg for at Assange skal ha oppført seg aggressivt og truende på sosiale medier. Her er et eksempel – fra det siste av dem – på det Aarseth kaller «aggressive kommentarer»: «Historien er usann. WikiLeaks publiserte ikke på noe tidspunkt de nevnte databasene. Vennligst korriger», skriver Assange i forbindelse med de nevnte beskyldningene om at WikiLeaks hadde dumpet sensitivt materiale. Assange er også oppgitt over at slike oppslag skaper oppmerksomhet rundt dette materialet – som det altså var andre enn WikiLeaks som hadde offentliggjort.

Tilfellet Assange: The good, the bad and the ugly

Det andre oppslaget er en lengre reportasje om Xeni Jardin, en journalist og aktivist som forteller at hun reagerte med kvalme på WikiLeaks’ opptreden i forbindelse med presidentvalget i 2016. Teksten inneholder nøyaktig ett mulig eksempel på det Aarseth vil at det skal illustrere, altså «truende direktemeldinger», uten at det er så lett å se hva trusselen skulle bestå i: Etter at Jardin i en Twitter-melding mer enn antydet at Trumps opportunistiske omfavnelse av WikiLeaks var uttrykk for «antiamerikanisme», spurte Assange om det ikke ville være bedre å rose Trump når han for én gangs skyld gjorde noe nyttig. Og siden Xeni Jardin på den tiden satt i styret for Freedom of the Press Foundation (PFP), la Assange til at hun var forpliktet til å opptre i tråd med det mandatet PFP hadde gitt henne – og hvis hun ikke lenger kunne stå inne for det, burde hun vel gå av? Dette er hele «trusselen».

«Russiagate»: «Hvor langt samrøret med Trump-kampanjen eller Russland strakk seg under oppkjøringen til presidentvalget i USA i 2016, er omstridt», skriver Aarseth med referanse til et annet velbrukt kulepunkt: «Det finnes mange indisier, men ingen rykende pistol.» Uskyldspresumsjonen gjelder visst ikke for Assange: Aarseth lenker til et oppslag der det spekuleres friskt over mulige russiske forbindelser, ispedd rykter om at Assange smurte avføring på veggene i den ecuadorianske ambassaden – og lignende infamiteter. Men hun nevner ikke at artikkelen er basert på den ulovlige overvåkningen Assange ble utsatt for i regi av CIA, organisasjonen som ikke bare har utpekt Assange som sin hovedfiende, men også planlagt å kidnappe eller drepe ham.

Når man tross massiv overvåkning ikke har funnet bevis for disse alvorlige anklagene, skyldes det at «Russiagate» er en konspirasjonsteori som holdes i live av mektige samfunnsaktører – også i media. I stedet for (eller i det minste i tillegg til) å resirkulere disse spekulative oppslagene burde Aarseth nevnt at Det demokratiske partiets nasjonalkongress (DNC) saksøkte både WikiLeaks og Trump-kampanjen i kjølvannet av 2016-lekkasjene. Kjennelsen, som falt i 2019, ga ikke DNC medhold på ett eneste punkt. Anklagene om konspirasjon med russerne ble kategorisk avfeid som «ubegrunnede», «lite overbevisende», «ikke godtgjort». Dommen er rettskraftig.

Et siste eksempel på Aarseths ukritiske kildebruk: Anklagen om at Assange gjør krav på «absolutt lojalitet», belegges med en artikkel med den talende tittelen «Inside the Strange, Paranoid World of Julian Assange». Den er signert James Ball, en journalist og tidligere WikiLeaks-praktikant som ble mistenkt for å tuske til seg dokumenter. Konflikten har gjort ham til en svært geskjeftig – og giftig – Assange-kritiker. Eirin Eikefjords famøse sjikane i BT, der hun omtaler Assange som «en paranoid og narsissistisk klovn», er kalkert over Balls skriverier. Så sent som i 2018 hevdet Ball at det var usannsynlig at USA ville ha Assange utlevert, og at det eneste som hindret ham i å forlate ambassadeasylet, var «pride», stolthet. Det er altså ikke mye som tilsier at Ball sitter på noen fasit om Assange-saken.

Om Julian Assange dør i et amerikansk fengsel, dør også en viktig del av pressefriheten

Tori Aarseths artikkel illustrerer et alvorlig problem med kommentarsjangeren, nemlig resirkuleringen av gamle presseoppslag som belegg for argumentløse påstander. Hun forteller oss ikke hvorfor akkurat disse kildene er valgt. Hun sier ingenting om hvem som har skrevet dem – og hvorfor. Ingen av tekstene det lenkes til, fremstår som nøkterne graveartikler basert på originale kilder: De fleste av dem har en klar agenda, som Aarseth ikke tematiserer, og hun presenterer ingen motforestillinger eller dementier – heller ikke når det er snakk om grove påstander som er omtvistet eller også tilbakevist.

WikiLeaks står «nærmere alternativmedier som […] Resett og Steigan, enn de gjør redaktørstyrte medier», skriver Aarseth avslutningsvis, og de «har gjort seg til en integrert del av økosystemet for desinformasjon». I sannhet en merkelig konklusjon på en kommentarartikkel som resirkulerer gamle rykter, og hvis viktigste argument er «fiffig» bruk av en populærkulturell referanse. Om det er noe som kjennetegner Resett og Steigan, er det nettopp ukritisk gjenbruk av meningsjournalistikk. Til sammenligning står Assange og WikiLeaks bak flere av det 21. århundrets største journalistiske bragder og har aldri blitt grepet i å publisere dokumenter som ikke er autentiske.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.