Tilfellet Assange: The good, the bad and the ugly

Med jevne mellomrom blir Julian Assange-saken aktuell igjen, nå sist med utdelingen av fredsprisen til to journalister samme dag som den britiske ankedomstolen besluttet at Assange kan utleveres til USA.

Hver gang saken kommer opp, stilles det samme spørsmålet: Hvorfor bryr ikke pressen seg mer om prosessen mot denne mannen?

Ja, hvorfor? Hvorfor har Assange-saken blitt så vrien og polariserende?

Det kan ha noe med at Wikileaks’ historie er litt som sagaen om «The good, the bad and the ugly» – med Julian Assange i alle roller.

The good

Wikileaks – med Assange i førerstolen – har publisert store mengder dokumenter av stor offentlig interesse. Særlig dokumentene fra Guantanamo, krigene i Irak og Afghanistan og de diplomatiske kablene fra USAs utenriksstasjoner ga et historisk viktig innblikk på et tidspunkt hvor krigen mot terrors realiteter var omgitt av hemmelighold. Dokumentene var grunnlag for mye dagsordensettende journalistikk, og er fortsatt en ressurs for historikere og akademikere.

Om Julian Assange dør i et amerikansk fengsel, dør også en viktig del av pressefriheten

Wikileaks ga også et solid spark bak til de tradisjonelle mediene ved å tilby en anonym varslingsplattform på et tidspunkt da førstnevnte overhodet ikke hadde tatt innover seg de teknologiske utfordringene ved kildevern. Hadde det ikke vært for bevisstgjøringen Wikileaks presset fram, hadde vi kanskje ikke hatt varslingssystemer som SecureDrop i dag.

Den amerikanske tiltalen mot Julian Assange går rett inn i disse aktivitetene, og inkluderer flere tiltalepunkter som også kunne vært brukt mot redaktørstyrte medier. Kritikken mot tiltalen er dermed helt på sin plass. Det er også lett å ha sympati med en mann som har sittet innestengt i et tiår uten å få en tydelig avklaring om sin framtid. Slikt unner man ingen.

The bad

Men, Assange er ikke bare et passivt offer som har sittet isolert og alene. Fram til 2019 drev han Wikileaks fra Ecuadors ambassade i London, en virksomhet som ikke på noen måte kan kalles ansvarlig journalistikk.

Wikileaks bryter systematisk med helt grunnleggende journalistiske prinsipper når de publiserer store dokumentdumper uten å luke ut sensitive opplysninger om ikke-offentlige personer. Wikileaks har blant annet publisert personnumre, passnumre og kredittkortnumre, helseopplysninger – blant annet om HIV-status, opplysninger om skilsmisser og barnefordelingssaker, opplysninger om rettsforfølgelse på grunn av seksuell legning for en navngitt person i Saudi Arabia, og navn på to mindreårige ofre for seksuelle overgrep.

Norske medier bør si nei til hvitelisting på Facebook

Wikileaks har også promotert en dokumentdump med hjemmeadresser og kontaktinformasjon til millioner av tyrkiske kvinner. Videre har de bidratt til desinformasjon ved å gi inntrykk av at dokumentdumper inneholder langt saftigere avsløringer enn det som var tilfellet, og de har flere ganger trådt langt over grensa for hva som må regnes som politisk kampanjevirksomhet.

Hvor langt samrøret med Trump-kampanjen eller Russland strakk seg under oppkjøringen til presidentvalget i USA i 2016, er omstridt. Det finnes mange indisier, men ingen rykende pistol. Samtidig er det ingen tvil om at Wikileaks og Assange timet dokumentdumper for å maksimere skaden på Hillary Clintons presidentkampanje. På sosiale medier ga Wikileaks tilsynelatende støtte til konspirasjonsteorier om innholdet i Clintons eposter, og om hennes helse. De skal også ha fremhevet informasjon om en navngitt ansatts selvmordsforsøk.

The ugly

Assange har selv lagt opp til det som nærmest må regnes som en martyrkult rundt seg selv, med krav om absolutt lojalitet. Jeg fikk selv et lite innblikk i dette under et besøk på Ecuadors ambassade høsten 2012, i selskap med en gruppe utviklere og journalister. Man fikk inntrykk av at Assange omga seg med folk som beundret ham. Han holdt nærmest hoff der inne på ambassaden. En i den nærmeste kretsen satt på Twitter-kontoen Sweden vs Assange, den med profilbilde av hovedpersonen korsfestet på det svenske flagget. Rundt bordet ble det diskutert hva som skulle postes, og vitset om at den svenske voldtektssaken var en honningfelle lagt av CIA.

Det er mange som har falt av Wikileaks-lasset i årenes løp, og reaksjonene fra Assange og den indre sirkelen har ikke vært pene å se på. Folk som kritiserer Wikileaks' praksis, inkludert tidligere allierte, blir møtt med anklager om svik og opportunisme, truende direktemeldinger og aggressive kommentarer på sosiale medier. Assange og Wikileaks har dessuten flere ganger leflet med antisemittisme og konspirasjonsteorier, som at tradisjonelle medier er styrt av en jødisk sammensvergelse og at Hillary Clinton og Demokratene kan ha tatt livet av en Wikileaks-kilde.

Fri Assange, dropp heltedyrkingen

Wikileaks er en merkelig hybrid. Dokumentene de har frigitt er etter alt å dømme autentiske, og mange av dem (ikke alle) er av åpenbar offentlig interesse. Men Wikileaks driver også politisk motivert timing av store dokumentdumper, samtidig som de overselger innholdet så til de grader at resultatet ofte blir desinformasjon heller enn informasjon. Om de hører hjemme i medielandskapet i det hele tatt, står de nærmere alternativmedier som Infowars og Breitbart, Resett og Steigan, enn de gjør redaktørstyrte medier.

Pressetoppene reagerer: – Skandaløst å utlevere Assange

I teorien skal man klare å ha to tanker i hodet samtidig, men i praksis er det vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til en aktør som både er utsatt for et reelt angrep på pressefriheten og samtidig har gjort seg til en integrert del av økosystemet for desinformasjon, og slik også representerer en av de største utfordringene for pressen og demokratiet i vår tid. Saken blir ikke enklere av at hovedpersonen selv legger opp til en polariserende "med meg eller mot meg"-retorikk.

Så for all del, fri Assange, men dropp heltedyrkingen av mannen.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.