Ja til sponsing av mer journalistikk

Norsk Presseforbund har oppnevnt et utvalg skal vurdere om Vær varsom-plakatens regler om sponsing av journalistikk bør endres. Svaret bør bli et ja – selvsagt med klare betingelser.

I 2018 ble Aftenposten felt i PFU. De hadde laget en video-serie om Emilie Beck som reiste i Latin-Amerika og møtte jenter som var utsatt for forskjellige former for overgrep. Plan International hadde støttet serien økonomisk, men ikke påvirket innholdet. PFU kom til at dette var aktualitetsjournalistikk, og VVP 2.8 sier klart at aktualitetsjournalistikk ikke kan sponses.

Adressa-kommentator ble kritisert i Nidaros-podkast: – Vi ville innhentet tilsvar

Aftenposten måtte dermed felles, selv om avisen mente det var en «reality» eller dokusåpe de hadde laget. Og mer Paradise Hotel-aktige ting kan man jo lovlig sponse.

Dette er den mest interessante av de seks sakene man får opp om man søker på brudd på VVP 2.8 i PFU-basen. At det ikke finnes flere fellelser på punktet om sponsing, skyldes antakelig at bestemmelsen er enkel og kategorisk; slik sponsing skal ikke forekomme. Kringkastingsloven sier også at nyhets- og aktualitetsprogrammer ikke kan sponses. Her har man så kommet fram til at TV-dekningen av sport- og kulturarrangementer i stor grad ikke er aktualitetsjournalistikk. Pussig nok.

Tilsvarende lovverk finnes ikke for aviser.

Selv om reglene er klare, og har gitt klar praksis i tekst og bilde, er grensene ikke like lette å se i alle podkastene vi i redaksjonelle mediehus nå produserer.

En av de største, og beste, podkastene utenfor Oslo, er Stavanger Aftenblads «Aftenbla-bla». Der diskuterer og kommenterer to journalister, en politisk redaktør og en professor aktuelle saker. «Ukesaktuelt nyhetsmagasin med lause snipp» er beskrivelsen Aftenbladet bruker på dette.

Opplagt aktualitetsjournalistikk, altså. Og sponset. Episoder begynner for eksempel med: «Aftenbla-bla presenteres av RSA Bil Forus.»

Slik er det med flere redaksjonelle podkaster, mens andre har mer tilfeldig reklame uten sponse-formuleringer. Forskjellene kan til dels være mer tilfeldige enn gjennomtenkte, mistenker jeg – og kan ikke se annet enn at PFU måtte ha felt dem om slike podkaster ble klaget inn.

Det bør ikke skje. Slik sponsing bør tillates, for skillet mellom reklame og sponsing her blir meningsløst. Så er spørsmålet om vi skal tillate sponsing av annen aktualitetsjournalistikk. Jeg mener det, under klare og strenge forutsetninger og begrensninger, selv om det er noen farlige feller å gå i.

La oss ta den lokale kulturjournalistikken som eksempel. Etter hvert som avisene har fått mer og mer innsikt i hva abonnentene faktisk leser og er villige til å betale for, og gikk gjennom flere år med store kostnadskutt, er det ikke så mye igjen av lokal kulturjournalistikk. Det har vært vanskelig å bruke disse årsverkene på et stoffområde med et såpass lite og fragmentert publikum. Kultur er viktig. Og lokal kulturjournalistikk er viktig for aktørene og kulturen i seg selv – men den ser ikke ut til å være økonomisk bærekraftig med dagens finansiering. (Slik er det også med teatre, festivaler og de fleste kulturinstitusjoner – de finnes fordi stat, fylke, kommune og andre støtter ting som ikke nok folk er villige til å betale det det koster å finansiere dette.)

Disse skal vurdere endringer i Vær Varsom-plakaten

Så hvem skal da betale for kulturjournalistikk? Nå er det jo en del aviser (ikke vi) som får pressestøtte fra staten. Den kunne selvsagt ha blitt fordelt etter andre kriterier, men tanken på at staten skal sjekke om avisene har nok kulturstoff til å få produksjonstilskudd, er ikke behagelig.

Så sponsorer? Ja, takk, sier jeg. Så lenge vi klarer å bevare uavhengighet og troverdighet. Sponsoren kan selvsagt ikke ha innflytelse over de redaksjonelle valgene, og det kan heller ikke skapes mistanke om slik påvirkning. Det siste er det vanskeligste, og krever full åpenhet og klare, kommuniserte regler. Hvem som kan sponse hva, vil være avgjørende for dette. Det er forskjell på om et bankfond eller kraftselskap sponser kulturjournalistikk i to år og om en lokal konsertarrangør gjør det i én måned. Det siste er bør være uaktuelt. Fortsatt skal bindinger som hemmer journalistisk troverdighet og uavhengighet unngås.

Jens Barland og Svein Brurås/Høgskulen i Volda laget en rapport om dette i 2019, der flere av problemstillingene drøftes. De viser at det er fullt mulig å lage gode kjøreregler, og jeg håper og tror det er det som kommer ut av VVP-utvalgets arbeid.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.