Har vi ham nå? Nei

Går noe tapt i oversettelsen når vi røsker Durek Verrett ut av sitt habitat (California) og inn i den norske medieoffentligheten anno 2024?

Her tror jeg den norske manageren til sjamanen har et poeng, skrev jeg i en facebook-oppdatering sist uke.

Bakgrunnen var en podkast-samtale mellom Simon Eriksen Valvik (Verretts manager) og VGs sjefredaktør Gard Steiro, der førstnevnte sa at Verrett representerte en annen rasjonalitet og måtte forstås på sine premisser.

Jeg la vinn på å presisere at jeg er like kritisk til Verretts uttalelser som nestemann, og at jeg har ingen konkrete anklagepunkter mot sjaman-dekningen, som er helt berettiget. 

Ikke desto mindre har jeg på vegne av mitt eget laug kjent på en vag og tiltakende fornemmelse av utilstrekkelighet. En gryende visshet om at nyhetsspråket kommer til kort i møte det siste tilskuddet til den norske kongefamilien.

Bakom lurer et grunnleggende spørsmål: Handler det utelukkende om Verrett når han klinger så hult og falskt i norsk offentlighet, eller har det også noe med resonansbunnen (oss) å gjøre?

Fem år etter introduksjonen, og samme år som han skal gifte seg med prinsessen, skader det ikke å supplere kritikken med litt selvransakelse av våre egne «fabrikkinnstillinger». 

Hvilket verdensbilde og hvilke forutsetninger former og styrer den medierte fortellingen om Durek i norsk offentlighet? Hvilke blindsoner og slagsider kan spille inn? 

Spørsmålene bør stilles av to grunner: (1) fordi norske journalister er et lite og kuriøst folkeslag i et lite og kuriøst hjørne i verden; og (2) fordi dette er fort gjort å glemme. 

Selv sier jeg gudskjelov for hundre år med sekulariseringsprosesser, men gevinstene kommer ikke uten omkostninger. Om vi zoomer ut, er nordmenn anno 2024 en samling religiøse analfabeter som er stadig mer out of touch med resten av verden (og historien). 

Akkurat nå, i dette sekundet, er det for eksempel langt flere som ber enn det er folk som ser fotball eller som leser en bok. Men hva er det som er aparte og eksentrisk med norske briller?

Og hvilke av disse fenomenene er det journalister flest kan skrive om med innsikt og fingerspissfølelse? 

Eller tilforlatelighet?

To nye saker i henholdsvis NRK og Stavanger Aftenblad viser at journalistikken kan gi seg i kast med metafysiske spørsmål, når den vil. 

Durek Verretts manager i første episode av «Mediebobla» 

Den ene handler om at verden muligens bare er et gedigent dataspill og at du og jeg er avatarer som befolker det. 

Den andre artikkelen (skrevet av en ikke-journalist) stiller det naturalistiske verdensbildet på hodet, og drøfter om bevisstheten er mer virkelig enn stein, snø og annen materie. 

Samme spørsmål var gjenstand for bred akademisk interesse under Holbergdagene i Bergen, men symptomatisk nok var det ikke så mange journalister til stede. 

Igjen: Jeg er ingen apologet for Verrett og dette er ikke et forsvarsverk. Langt derifra. Sist jeg sjekket var det én gang at Jesus lot det gå nevene løs – da noen blandet tro og kommers. 

Mitt ærend er et annet: Å minne om at de redaksjonelle valgene er styrt av tattforgittheter og forutsetninger som ligger bakenfor journalistikken, og at disse nødvendigvis er vanskelige å få øye på. Hvorfor? Fordi de går i ett med tapetet som er tidsånden. 

 En enda bedre Verrett-dekning kan starte med å myse etter disse. 

———————————————-

Innlegget er en bearbeidet versjon av det som opprinnelig var et Facebook-innlegg.
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.