Maktulikhet kombinert med alminnelige menneskelige svakheter som stereotypier eller korttenkthet, rammer noen mye hardere enn andre, oftest uten noen direkte vond vilje fra noen.
Dette påvirker også lover og tolkningen av dem.
Av og til er regelverket laget slik at noen grupper kommer systematisk dårligere ut. Andre ganger er det et samspill mellom svakheter i ulike instanser som har tilsvarende resultat, for eksempel når det gjelder arbeidslivskriminalitet.
Resultatene har store konsekvenser, for den enkelte og for samfunnet. Overdreven tillit til institusjoner og regelverk er dårlige byggesteiner for et godt samfunn, og er noe man må være privilegiert for å ha.
Jeg har jobbet med å avdekke og motvirke diskriminering og andre menneskerettsbrudd i 15 år, og ser et stort potensiale når det gjelder pressens rolle her.
For å ha tillit, må du også oppleve å bli hørt.
Et stort rettssikkerhetsproblem
Den norske staten er stor og mektig, og den enkeltes mulighet til å nå fram innenfor domstolsapparatet er begrenset. Dette har mange årsaker.
Domstolene har i årevis slitt med lange ventetider, og når denne nå har gått ned er det mest fordi antallet sivile søksmål er redusert med en fjerdedel.
Advokatene har samtidig ofte slitt med å få dekket kostnadene ved å gjøre en god jobb. I tillegg får ikke jusstudenter opplæring i hvordan vi vitenskapelig sett bør vurdere fakta, noe som etter mitt syn er et stort rettssikkerhetsproblem.
Og da har vi ikke engang nevnt manglende bevissthet om stereotypier og bekreftelsefelle.
Anne Bitsch fant i sin doktoravhandling at menn med etnisk minoritetsbakgrunn fikk strengere straffer for voldtekt, selv når sakene ellers var sammenliknbare. Fortellinger fra advokatbekjente antyder også at rettsikkerhet og straffutmåling er ulikt fordelt, blant annet med hensyn til klasse, hudfarge, funksjonsevne og kjønn.
Vi vet fortsatt for lite om hvilken rolle stereotypier, bekreftelsesfelle og andre tendenser vi alle har til å trekke forhastede slutninger spiller i rettsvesenet. Men det hjelper ikke at den delen av saken som handler om diskriminering ikke dekkes av lov om fri rettshjelp.
Diskrimineringsnemnda finnes, men har ingen myndighet til å overprøve forvaltningen. De kan heller ikke vurdere saken i sin helhet, om den handler om mer enn diskriminering.
Har staten eller kommunen diskriminert deg, må de fleste betale advokaten selv for å få overprøvd vedtaket. Svært få gjør dette i praksis.
En gravebønn til journalister
Jeg ønsker meg først og fremst at pressen er mer proaktive og strategiske når det gjelder å avdekke hvordan de med aller lengst vei til kronikkspalter og politisk påvirkning har det.
Hvilke barrierer de har når det gjelder tilgang til grunnleggende rettigheter som skolegang, mat eller rettssikkerhet?
Det kunne vært gjort relativt enkelt:
1. Lage en liste over sårbarhetsfaktorer, som fattigdom, negative stereotypier, avhengighet av Nav eller pårørende.
2. Oppsøke grupper som har noen eller mange av disse sårbarhetsfaktorene, og folk som har som oppgave å hjelpe disse.
3. Undersøke hvilke barrierer de har når det gjelder tilgang til konkrete rettigheter, som skolegang, jobb, helsetjenester, og rettssikkerhet.
Særlig er det potensiale når det gjelder å se ting i sammenheng. Da jeg for et tiår siden kartla au pairenes rettigheter, var det helt avgjørende å snakke med forskere så vel som au pairene selv, samt byråkrater, advokater og andre hjelpere.
Materien var så komplisert at alle perspektivene måtte til for å skjønne hvordan regelverket systematisk bidro til å forsterke sårbarheten for utnyttelse, og at dette hang sammen med kjønn og innvandringsstatus.
Journalister bommer, eller stopper
Jeg ønsker meg også at journalister oftere graver litt mer, og bruker mer juss for å analysere hva som foregår.
Dette gjelder alt fra lokalavisers kvalitetskontroll med kommunale tjenester og politiske prioriteringer, til å undersøke ulikheter i rettssikkerheten folk har i møte med både domstoler og offentlig forvaltning.
Diskrimineringsrett har stort potensiale som verktøy for å avdekke systematiske urettferdigheter og menneskerettsbrudd – hele dens eksistens er basert på kunnskap om menneskelige tendenser vi alle har.
Men jeg ser nesten daglig at journalister bommer, eller stopper før de har utforsket de sidene som handler om mer systemiske svakheter i lovverk og byråkrati.
Du må se godt etter
De fleste journalister ser ut til å ha skjønt direkte diskriminering – når du behandler noen dårligere fordi de har en annen hudfarge, nedsatt funksjonsevne osv.
Men det kommer an på hvem det gjelder.
Mens kunnskap om rasisme og kjønnsdiskriminering er utbredt, er det mye diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne og alder som overses. Et eksempel er psykisk utviklingshemmedes rett til selvbestemmelse. Og utsattheten er ujevnt fordelt.
Dersom en type fordommer er utbredte i samfunnet, må du se godt etter for å se at dette er diskriminering og ikke bare slik ting er. Indirekte diskriminering, likebehandling som er usaklig, unødig eller uforholdsmessig tyngende, er antakelig den mest utbredte formen for diskriminering, men denne formen for diskriminering ser ut til å bli oversett oftere enn den avdekkes.
Når det gjelder komplekse beslutningsprosesser i forvaltningen og algoritmer i både offentlig og privat sektor, har denne formen for diskriminering et spesielt stort skadepotensiale, og er desto viktigere å undersøke.
Er det for mye å be om?
Er dette for mye å be om i en tid med økte kostnader og færre inntekter?
Mine egne erfaringer fra såkalt «frivillig sektor” med svært begrensede midler, tilsier at dette i stor grad handler om prioriteringer, og å tenke strategisk. Om du bare er reaktiv, havner du bakpå, og får mye mindre effekt av innsatsen.
Om du derimot lager en strategi og går i dybden på ett enkelt tema en periode, kan det skje mye.
En annen mulighet er å la enkeltjournalister spesialisere seg over tid. Om alle skal være generalister, er ingen gode på noe som helst. Kunnskap og nettverk gir mye bedre journalistikk, men krever tid å bygge opp. Gode eksempler finnes, for eksempel Gunnar Thorenfeldts arbeid på arbeidslivskriminalitet.
Men jeg håper å se mye mer, også i lokalavisene.
Vi trenger dere.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
