Debattredaktør i VG, Hans Petter Sjøli, fikk 18. mars svært verdifull taletid på NRKs Dagsnytt 18.
Sjøli var bekymret for at det skulle «etablere seg en fortelling» om at det er slitsomt å ha barn. Det kan nemlig føre til færre barnefødsler.
Sjøli hadde lyttet til podkastvert Harald Eia og blitt inspirert til å skrive en litt gøyal og provoserende kommentar på egne medieflater.
Slikt blir det jo debatt av, og debattredaktørens jobb er tross alt å skape debatt.
Digresjon om lærere
I kommentaren hadde Sjøli en liten parentes om lærerne. Han skrev: «Det er, som en digresjon, litt som med lærerne. Det er ikke rart at de sliter med rekrutteringen når alle hele tiden snakker om hvor ekstremt tøft og krevende yrket er».
Jeg tror heller ikke det er så lurt med sytekultur, om det er det det er. Men som tidligere drømmelærer, nå rømmelærer, har jeg ofte kjent på dét dilemmaet: Hvordan si ifra uten å ødelegge skolens omdømme?
Og hva er alternativet? En «skrytekultur»?
Jeg spør fordi jeg mens debatten gikk om foreldre som «snakker ned» det å ha barn, leste gjennom flere utkast til et debattinnlegg som lærer Kristin Brattetaule Manger ville sende til Bergens Tidende.
Å fremstå som sytete, var det hun var aller mest redd for.
Bare «en fortelling»?
Manger ønsket å fortelle om hvordan det er å jobbe i skolen til det blå byrådet i Bergen. Selv om Bergen har halvparten så mange elever som i Oslo, har bergensskolen like høye tall på vold og trusler.
Men er dette bare «en fortelling»? Og hvis konsekvensen av fortellingen er at den skader lærerrekrutteringen, burde Manger da la være å fortelle den?
Både podkastverter, kommentatorer og andre influensere kan selvsagt spekulere i om det er etablert en syte- og klagekultur i bergensskolen. Man kan jo begynne å lure på om lærere i Bergen rapporterer om hver minste lille ting.
En «fortelling» om skolen
Det som er et etablert faktum, og som er Mangers utgangspunkt, er at rektorene og de tillitsvalgte har blitt informert om at det ikke finnes en krone ekstra til verken å forebygge eller stoppe volden i skolen. Den økonomiske rammen er absolutt. Skolebyråd Daniel Hägglund (Frp) vil heller at manglende lovpålagte tilbud meldes inn som «avvik» i et avvikssystem.
Dermed kan «en fortelling» om bergensskolen være denne: Slik skaper det blå byrådet i Bergen en avviksproduserende skole.
Avvikene manifesterer seg først i et byråkratisk datasystem. Deretter, om det går slik lærere frykter, blir elevene til mennesker som havner i utenforskap. Årsaken er at elevene ikke får den hjelpen de etter loven har rett på.
Et nytt kapittel i denne fortellingen kan være at løsningen til stortingsrepresentant Himanshu Gulati (FrP) er å lage «verstingskoler».
Vil ikke syte
Jeg vet ikke hva podkastere, kommentatorer og influensere vil mene om denne fortellingen. Men jeg vet altså at Manger var redd for merkelappen «sytete». Og som rømmelærer vet jeg at de som jobber i skolen ikke vil syte.
Det de ønsker, er å komme til orde når fordeling av ressurser får konsekvenser for mennesker. Samtidig husker vi alle hvordan det gikk med lærer Simon Malkenes da han stilte opp på Dagsnytt Atten for å si ifra om forhold på arbeidsplassen.
Hans Petter Sjøli er faglig og profesjonelt ansvarlig for hvordan fortellinger røktes og utvikles. Det er jobben hans å advare når det går i feil retning.
Men jeg er altså uenig i at det er at læreres deltakelse i samfunnsdebatten som gjør det mindre attraktivt å være lærer.
Jeg mener at det er konsekvensene av norsk skolepolitikk som gjør yrket lite fristende. Da hjelper det ikke å finne på en ny fortelling.
Fra drøfting til informasjon
I tillegg vet jeg, som tidligere medlem av skolens klubbstyre, at lærere i liten grad syter.
I det store og hele bretter de opp ermene og leter etter løsninger, sammen med ledelsen. De stiller jevnlig opp som tillitsvalgte i drøftingsmøter, uten at akkurat dét har nyhetsverdi. Lærere stiller opp fordi de tror på det unike trepartssamarbeidet som Norge holder seg med. Det som foregår der, er nettopp et samarbeid, ikke konflikt.
At vi de senere årene har sett at lærere har gått i konflikt, for eksempel gjennom streik, trenger derfor ikke handler om at lærere er sytete, men at de ser at samarbeidet er i ferd med å bryte sammen.
For eksempel er det ikke noe godt tegn, slik jeg selv har erfart, at fenomenet «drøftingsmøte» skifter navn til «informasjonsmøte».
Eller at skolepolitikere kun leverer fra seg informasjon og lar skolebyråkrater sende den videre, uten rom for diskusjon.
For slapt
Det er også viktig å huske på dette: Alle lærere vet at å skrive et debattinnlegg i avisen kan heve konfliktnivået på jobb. Derfor tenker de fleste seg godt om før de våger seg utpå.
Ikke er de like medievante eller godt betalte som moromenn med egen podkast. Ei heller like spissede og provoserende. Likevel foreslår jeg at hverdagslærerne lyttes til og tas på alvor av pressefolk.
Det skaper i alle fall ingen god debattkultur dersom lærere på generelt grunnlag, i lette digresjoner og parenteser, beskyldes for syting. For når nettopp dén fortellingen konstrueres, står vi ikke overfor «en utfordring». Vi står overfor et problem.
La meg understreke: Å være lærer eller forelder kan være helt fantastisk. Det skal vi selvsagt ikke glemme, men huske å glede oss over.
Men når noen gir uttrykk for at noe ikke fungerer, er det for slapt å avvise det som syting. Det er mer konstruktivt å undersøke hvorfor de sier ifra, heller enn å legge til rette for en moralistisk debatt.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
