Jonas Pettersen reagerer på fremstillingen av Dagbladet i Svein Tore Bergestuen og Eva Sannums podkast.
Frank Karlsen/Dagbladet / Ingvild Fylling.
DEBATT:
Mediekritikk på ville veier
«Svein Tore Bergestuen og Eva Sannum har ambisjoner om å bli landets ledende mediekritikere. Da må de skjerpe seg.» skriver redaksjonssjef.
Akkurat som maktpersonene vi lager journalistikk på, skal pressen kunne bli sett etter i kortene og kritisert. Som Norges nest største avis digitalt, attpåtil tabloid i formen, skal Dagbladet vokte seg ekstra vel for å trå feil.
Men etter å ha hørt på Svein Tore Bergestuen og Eva Sannum i Tut og Mediekjør-episoden «Ropstad, pastoren og Dagbladet», er én ting sikkert: De som vil vokte vokterne må også voktes.
I et intervju med fagbladet Journalisten har Svein Tore Bergestuen og Eva Sannum slått fast at de ønsker å bli «landets ledende mediekritikere» gjennom podkasten Tut og Mediekjør. Bergestuen har bakgrunn som programleder, forfatter, journalist og kommunikasjonsrådgiver. Sannum kommer fra reklamebransjen, og satt 14 år som medlem av Pressens Faglige Utvalg (PFU) som representant for allmennheten, et verv hun fikk basert på erfaringene hun fikk med pressen da hun var i et forhold med den spanske kronprinsen ved årtusenskiftet.
Det er mulig å se de problematiske sidene ved at to kommunikasjonsrådgivere ønsker å være premissleverandører for hvordan mediene skal kunne behandle de samme klientene som de selv selger råd om krise- og mediehåndtering til. Men når de først insisterer på å sitte på begge sidene av bordet, med alle hattene sine på, følger det en forventning om at de gjør seg faglig uangripelige og selv følger det sett med normer og regler i presseetikken som de har gjort seg til høye beskyttere av. Men akk, nei.
«Ropstad, presten og Dagbladet» er en tendensiøs runddans med pastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem, hvor programlederne slurver med fakta, framstår forutinntatte og serverer en samtidig imøtegåelse som ikke holder mål.
Vi skjønner hvorfor Sannum og Bergestuen har invitert pastoren. Han har sagt seg misfornøyd med Dagbladets journalistiske metoder i arbeidet med en reportasje om menigheten hans, som den avgåtte KrF-lederen Kjell Ingolf Ropstad er medlem av. At Bergestuen misliker Dagbladet, har han verken lagt skjul på i tidligere podkast-episoder eller i mediedebatter. Heller ikke i episoden med pastor Andreassen klarer han å dy seg. «Det er sikkert lett å mislike Dagbladet», sier pastoren. «Ja, det vet vi at det er», sier Bergestuen. Med den utilslørte negative holdningen til den som i dette tilfellet utsettes for kritikk, er det kanskje ikke så rart at det blir vanskelig for kommunikasjonsrådgiverne å opptre objektivt, sjekke fakta og sørge for å overholde presseetikken?
Andreassen kommer med påstander av faktisk art som Dagbladet får imøtegå. Det er isolert sett etter boka. Men vi reagerer på måten denne samtidige imøtegåelsen behandles på. Den gjemmes bort, kommer som en hale, et kvarter etter at temaet er ferdigdiskutert, etter at programlederne har vært innom andre tema og avsluttet podkasten med et «takk for nå». Dette holder ikke om Sannum og Bergestuen vil bli tatt seriøst som utøvere av den presseetikken som de selv kritiserer andre for å bryte, selv om podkasten deres ikke er underlagt Vær varsom-plakatens regler. PFU, som Sannum selv har 14 års erfaring fra, er tydelige på dette i veilederen om samtidig imøtegåelse:
«Det er viktig å huske at den samtidige imøtegåelsesretten også skal være samtidig. Om det eksempelvis i et nyhetssammendrag i radio forekommer en sterk beskyldning, og den angrepne får svare på anklagene senere i sendingen, er ikke det alltid godt nok. Man kan ikke forvente at radiolytterne får med seg en hel morgensending».
Småkomisk blir også kontrollen på fakta når Bergestuen avslører at han ikke vet hvem i Dagbladet han faktisk snakker med når han skal innhente denne imøtegåelsen, og det fremdeles er «Jonas Jørstad, ansvarlig for kjendisdesken i Aller Media» som feilaktig står som avsender for det som var mitt intervju med programlederen.
Vi har full respekt for at kilder og andre aktører som kontaktes av pressen bruker ytringsfriheten sin til å fortelle om denne kontakten. Men selv om Andreassen er åpen om sin opplevelse av kildekontakten med Dagbladet, er ikke dette noe vi kommenterer på offentlig. Det samme gjelder interne arbeidsprosesser. Grunnen til dette er at alle som tar kontakt med Dagbladet, skal ha tillit til at de ikke kommer til å bli kastet under bussen av en journalist eller redaktør for at de skal redde sitt eget skinn om ting blir vanskelig. Kildevernet er absolutt. Problemet er hvordan Sannum og Bergestuen behandler den informasjonen som Andreassen gir dem i podkasten.
Ett av temaene som diskuteres, er at Dagbladet skal ha spurt Andreassen om å få se medlemslistene til menigheten han er pastor for. Disse hadde han ikke lov til å gi ut, uten å bryte personvernloven, sier han. Han sier videre at det Dagbladet egentlig da spurte ham om, var å begå et lovbrudd.
"Dette gir man vel ikke ut?", følger Bergestuen opp med.
Her er det nødvendig å oppklare noe som Bergestuen og Sannum ikke klarte.
Det er en forutsetning for at pressen skal ivareta sin samfunnsoppgave å kunne motta opplysninger fra lukkede fora, og på vegne av offentligheten kunne lyse opp lukkede rom. Spørsmålet er hva pressen gjør med informasjonen; hva som publiseres og hvordan.
Det er ingen automatikk i at det er ulovlig å gi ut medlemslister, slik det skapes et inntrykk av hos Tut og Mediekjørs programledere. Det er tvert om vanlig praksis at skoler, barnehager og organisasjoner innhenter samtykker til å dele personopplysninger med offentligheten, inkludert pressen. En journalist får ikke vite om noen har innhentet slike samtykker før den har spurt, og å spørre om dette er selvsagt ikke å oppfordre til lovbrudd. Likevel blir dette feilaktige premisset stående som en sannhet, som også Medier24 kaster seg på, uten at noen av dem sjekker fakta.
Tut og Mediekjørs pastorbesøk kunne blitt interessant i et presseetisk perspektiv, og som mediekritikk, hvis programlederne la fra seg den ensidige tilnærmingen, var åpent granskende, og evnet å se og analysere saken fra flere sider. Men her høres det ut som at Tut og Mediekjør har vært så opptatte av lyttertall og sjokkeffekt at det har gått på bekostning av kvaliteten.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.