Se for deg at nettsiden Regjeringen.no var formet som en nettavis. Ville NRK omtalt det som et statlig nyhetsbyrå?
Er «nyhet» bare en form, som hvem som helst kan bruke?
Velkommen, ikke til et filosofiseminar, men til en gjennomgang av hva pressen misforstår om desinformasjon, og hvorfor NRK og andre norske medier må ta det mer seriøst.
Noen feil på notisfronten?
Utenriksredaktør Sigurd Falkenberg Mikkelsen ga før påske, sin respons på min kritikk av NRKs Russland-dekning.
Jeg tror han leser det som at hele kritikken er at NRK gjør noen feil på notisfronten. At de har slettet / rettet noen relativt få nyhetsmeldinger, av totalt 13 000.
Kanskje bør jeg være takknemlig for å få svar i det hele tatt, på en sånn bagatell.
Jeg får svelge følelsen av at han muligens tenker jeg er tett i pappen, og heller forklare bedre hva jeg mente.
Merkelige forbehold
Først til det han skrev om hvordan NRK forholder seg til statskontrollerte propagandatjenester, som ser ut som nyheter:
«Vi må legge til grunn at informasjon fra disse nyhetsbyråene til en stor grad er styrt av Kreml, direkte eller indirekte» skriver Mikkelsen (mine kursiveringer).
- Språkpirk til side, hvordan vil han definere forskjellen på «i stor grad» og «fullstendig»?
- «Eller indirekte»? Hvordan begrunner Mikkelsen å ikke skrive «og»?
Det har vært store endringer i demokratiske rettigheter for russere de siste årene. Nå kan man får opptil 15 år i fengsel om man formidler noe annet enn Kreml om krigen.
Loven om «utenlandske agenter» er blitt utvidet, og gjelder nå ikke bare organisasjoner og pressen, men også sivile. Den er dessuten utvidet til også å handle om alt fra mishandling til korrupsjon i militæret, romfartsindustrien etc.
Det er heller ingen ting som tyder på at det russiske rettssytemet er noe annet enn spill for galleriet.
Putin oppløste gamle Ria
Så vidt jeg forstår, var Ria Novosti en gang et ganske fritt nyhetsbyrå, som jobbet for å skrive balansert.
Men NRK meldte selv i 2013, at Putin oppløste Ria med en presidentordre.
Samtidig opprettet han en ny enhet, som fikk navnet Rossiya Segodnya (mer om det under). Staben til Ria ble flyttet dit.
NRK refererer et regjeringsmedlem på at målet var «å formidle Kremls politiske budskap mer effektivt». Høres det ut som et mediehus?
Putin utpekte samtidig Dmitrij Kiseljov som direktør. Kiseljov var tidligere redaktør for en ukrainsk kanal som promoterte den Moskva-vennlige Janukovitsj før valget i 2004, og var senere programleder for den oligark- og senere statskontrollerte Kanal 1.
NRK skriver at Kiseljov «er blitt beskyldt for å være et propagandatalerør for regimet», er «sterkt opposisjonskritisk», samt profilert homomotstander.
Simonjan er «redaktør»
Samme år ble Margarita Simonjan utnevnt som «sjefredaktør» av Russiya Segodnya. Begge har fortsatt disse rollene.
Financial Times har omtalt Simonjan som erkepropagandist og Kiseljov som de facto sjefpropagandist.
Rossija Segodnya kan oversettes til Russia Today, men det er ikke det samme som RT.
Simonjan er imidlertid også sjefredaktør for RT.
NRK kjenner nok til Simonjan, for ut fra hva jeg kan se, er hun lite sitert til å være såpass sitatvennlig.
For dem som ikke kjenner henne, spredte hun nylig grafiske bilder av de arresterte terroristene og forsvarte torturen. Hun mener også at det ikke er statens ansvar å beskytte borgerne om det skulle være et angrep på for eksempel et shoppingsenter, at de selv bør betale for sikkerheten (det gir for så vidt mening i en mafiastat).
Jeg vet ikke om det er frekt å anta at NRK ikke har fått med seg at Ria opphørte å være et uavhengig nyhetsbyrå i 2013, og fortsatt styres av disse to. Men det er bedre enn alternativet – at de vet det, men ikke har brukt den kunnskapen til noe som helst.
Nyhetsbyrå?
Når det gjelder TASS, tror jeg vi er enige om hva de er, men ikke hva man kaller dem. Altså om «nyhet» er et ord kun pressen burde få bruke.
Siden NRK kaller også den nordkoreanske varianten et statlig nyhetsbyrå, virker det som de aksepterer at autoritære stater smykker seg med å formidle nyheter.
Men hvor går grensa? Hva med kommersielle selskaper?
DNB kaller pressemeldingstjenesten sin DNB Nyheter, men NRK kaller dem ikke et nyhetsbyrå av den grunn.
Jeg går egentlig ut fra at dette først og fremst er sedvane, noe man kanskje ikke har diskutert så grundig i det siste. Men kanskje verdt en runde?
«Statlig»
NRK og andre bruker ofte «statlig» nyhetsbyrå. Det hjelper litt.
Men på samme måte som utenlandske agenter har en spesielt dårlig klang i Russland, har «statlig» antagelig en mer positiv klang for de fleste i Norge, enn det vil ha i mange andre land. Som USA eller tidligere Sovjet-kontrollerte land i Øst-Europa.
«Statlig» impliserer vanligvis at noe eies av staten. Men å eies av staten betyr ikke nødvendigvis det samme som å bli kontrollert staten.
Jeg antar ingen ville plassert TASS (eller russisk TV) og NRK i samme kategori.
Derfor er «statskontrollert», som noen av VGs journalister bruker, bedre.
Er det så farlig med offisielle uttalelser?
Det aller viktigste er likevel hvilken informasjon man velger å sitere fra disse kildene, og hvilken kontekst man setter den i.
Mikkelsen skriver om de russiske «nyhetsbyråene» at NRK «i all hovedsak unngår informasjon derfra uten at det er bekreftet fra annet hold. Der vi mener det går an å bruke disse byråene, er på enkle funksjoner som sitater fra pressekonferanser eller offisielle uttalelser o.l.»
Som jeg nevnte i den første kommentaren er det ganske stor forskjell på russiske talspersoner og regjeringsmedlemmer i demokratiske land.
Masha Gessen beskrev Putins Russland som en mafiastat allerede i 2016. Julia Ioffe i Puck forklarte det samme i 2022.
Nå mafialedere og deres undersåtter uttaler seg, er ikke sannheten med i vurderingen.
Lavrov har løyet om det meste. I starten av fullskalainvasjonen sa han blant annet at Russland regnet Ukraina som et selvstendig land, at det ville ikke bli mobilisering i Russland, at Russland ikke bombet Ukraina, de bombet seg selv. Osv, osv.
Bør løgnere siteres som om de snakker sant?
Man kan sikkert finne lignende oversikter for Maria Zakharova og Dmitrij Peskov, og andre som uttaler seg på vegne av Putin.
I tillegg til Putin selv, selvsagt. Nylig påsto han for eksempel at terroristene rømte mot den ukrainske grensa (russiske «medier» skal ha blitt beordret tidlig, om nevne Ukraina i dekningen).
Denne påstanden hamret de inn, selv etter den belarusiske «presidenten» Lukasjenko ødela hele logikken ved å si at de først prøvde å komme over grensa i Belarus. Deretter ble den offisielle fortellingen endret til at Storbritannia, USA og Ukraina sto bak.
Disse uttalelsene er en del av informasjonskrigen, og bør ikke formidles uten kontekst. Heller ikke i en notis.
Før «valget», meldte NRK og flere andre medier at «Putin foretrekker Biden over Trump», basert på en offentlig uttalelse.
Tror Mikkelsen, med hånda på hjertet at dette faktisk er sant?
Hvis svaret er nei bør man da publisere dette uten å intervjue noen eksperter og vinkle på deres analyse?
Det handler om tillit og grundighet, og at leseren skal kunne stole på bildet NRK formidler.
Relevante paralleller
Mikkelsen hopper bukk over de gjentatte gangene Dagsrevyen med rette er kritisert.
NRK har selvsagt gode artikler og sendinger. Morten Jentoft trakk for eksempel paralleller til Georgia tre måneder før fullskalainvasjonen. Det viste seg å være en god parallell, som ga leseren kontekst for å forstå det som skjedde.
Gro Holm skrev nylig en fin gjennomgang av det antidemokratiske ved dette «valget». Men ut fra det hun lister opp, hvor umulig det er med reell opposisjon, lurer jeg på hvorfor hun ikke snur problemstillingen i ingressen. «Valget er et skuespill, men det finnes også mange som støtter Putin».
Jeg håper det framkaller et lite grøss når man leser denne ukritiske og endeløse, gjengivelsen av Putins tale, kort etter invasjonen av Krym.
Hvis man går gjennom NRKs saker, i hvor mange av dem kan man anta at Putins uttalelser er ment for å opplyse eller gjengi noe sant? Jeg tror andelen er lav.
Tar Mikkelsen autoritære strategier seriøst?
Det er talende at eksempelet Mikkelsen trekker fram, på desinformasjon, er en blank løgn – at AIDS skulle være utviklet av den amerikanske biologiske våpenindustrien.
Henger vi igjen i 2016? Altså, at man har forstått «fake news», men tilsynelatende ikke at andre strategier er langt mer utbredt, og antagelig langt farligere?
For eksempel har moderne autoritære ledere en tendens til å beskylde andre for det de gjør selv. Dermed gjør de det vanskeligere å rette de samme beskyldningene mot dem, og utvanner begrepene.
En undervariant, er når republikanerne kjører riksrett mot Biden på syltynt grunnlag, både for å spre en idé om at han er like ille som Trump og å underminere riksrett som demokratisk kontrollverktøy.
En annen velbrukt strategi er å kaste ut mange forskjellige forklaringer, at folk blir usikre på hva som er sant. Kroneksempelet er alle de motstridende fortellingene Kreml lanserte etter nedskytingen av MH17-flyet. Russland gjør dette jevnlig.
Som Bjørn Johan Berger gjenga i Medier24 for et år siden:
«Taktiske løgner inngår i de fire D’ene i russisk propaganda – Dismiss, Distort, Distract og Dismay. På norsk blir dette til avvis kritikere, forvreng fakta, distraher fra uønsket oppmerksomhet, og skrem opinionen».
Ikke overbevise, men forvirre
Trumps tidligere strateg Steve Bannon sa: «Den reelle opposisjonen er mediene. Og måten å håndtere dem på, er å ´flood the zone with shit´». Altså oversvømme offentligheten med dritt, på godt norsk. Som Jonathan Rauch siteres på i samme artikkel: «Dette handler ikke om overtalelse men om desorientering».
Det viktigste er altså ikke å spre løgner, men å forvirre offentligheten. Slik tobakksindustrien holdt på rundt kreftfaren, og slik det jobbes med å forvirre om menneskeskapte klimaendringer i dag. Alt for å opprettholde den lukrative status quo. I denne sammenhengen, handler det om å gjøre Vesten passiv når det gjelder støtten til Ukraina.
Vi kan snakke om «kraften i det beste argumentet» og «ideenes markedsplass» til vi blir blå i ansiktet, men det er et ideal, det er ikke en god beskrivelse av dagens offentlighet.
Desinformasjon spres raskere enn fakta, og sannheten blir aktivt motarbeidet. Russland bruker milliarder på dette.
Informasjon var en gang en begrenset ressurs, men det begynner å bli lenge siden. I dag er offentligheten i større grad oppmerksomhetens markedsplass (igjen, les Pomerantsev). Det som foregår der, ligner mer på gjørmebryting enn på en Habermas-idé om sivilisert diskusjon (les gjerne Bjørn Stærks Ytringsfrihet annotert også).
De autoritære bruker demokratiets og medienes idealer, metoder og svakheter til sin fordel. Hittil har vi latt dem gjøre det.
Boktips
LSE-stipendiat og journalist Peter Pomerantsev bodde i Moskva fra 2001 til 2010, og jobbet flere år i den russiske TV-kanalen TNT.
I boka «Nothing is true and everything is possible» (2014), beskrev han hvordan Putin allerede da imiterte demokratiet, ved å ha jevnlige valg, flere partier og mediemangfold.
Men uten at noe av det var reelt, valgene var rigget, presidenten kontrollerte partiene, eierne kontrollerte mediene, og ble igjen kontrollert av Kreml.
Pomerantsev beskriver hvordan Putin orkestrerer egen opposisjon, lager et teater for offentligheten, som gir skinn av et demokrati, uten noe av substansen: «demokratisk retorikk og udemokratisk intensjon».
Ved å bruke demokratiske begreper, tilsløres hva som egentlig foregår, samtidig som Russland låner legitimiteten fra demokratiene og bruker den strategisk.
Alarmistisk?
Jeg forstår at dette kan virke alarmistisk. Jeg har dessuten jobbet sju år i Dagbladet, så jeg vet hvordan det er å bli hamret løs på i tradisjonelle og sosiale medier – om det er dekning for kritikken, eller ikke.
Fram til 22. februar 2022, ville jeg antagelig svart som Mikkelsen på denne typen kritikk.
I starten av fullskalainvasjonen lot jeg være å retweete Garry Kasparov, sjakklegende og tidligere opposisjonspolitiker i Russland (nå: naturlig nok i eksil).
I boka «Winter is coming» (2015) skrev han at vestlige ledere måtte slutte med forsoningspolitikk mot Putin. At Vesten i stedet burde isolere og sanksjonere ham, og sende våpen til Kyiv. «Diktatorer stopper bare når de blir stoppet».
Han virket unyansert og lite troverdig. Men over tid har jeg sett at hans analyser har truffet bedre enn mange av dem jeg leste i norske medier på den tiden. Ingen kilder bør siteres ukritisk, men det tells om de over tid viser seg å faktisk ha reell innsikt.
Da det ble holdt «avstemninger» om å innlemme Donbass i Russland, skjønte jeg endelig hva som holdt på å skje For akkurat det hadde jeg sett før. Russland gjorde det samme da de tok Krym.
Og nå gjør de det samme i Sør-Ossetia. Da er det ikke en bagatell at NRK refererer at Sør-Ossetia vurderer å bli en del av Russland.
Lytt til Nord-Norge
Desinformasjon gjør at man blir usikker på hva som er sant. Det gjør det vanskeligere å støtte dem som angripes. Det hindrer handling, og krav om handling.
Når det settes i system, som i Russland, kan folk til slutt gi opp å finne ut hva som er sant.
Ifølge Pomerantsev er kynismen nærmest blitt opphøyd til et ideal. «Alt er PR, er favorittfrasen til det nye Russland», skriver han. «Å tro på noe, blir hånet».
Mens det tok meg åtte år etter Krym-okkupasjonen (og enda flere år etter Tsjetjenia, Georgia, Syria etc., etc.) å skjønne hva Russland holdt på med, var det andre som forsto hva som foregikk mye tidligere.
Fra start, forsto journalister, professorer og politikere fra Øst-Europa (inkludert ukrainere og eksilrussere) konflikten bedre enn deres vesteuropeiske kolleger. Det stemmer fortsatt, selv om mange har kommet etter.
Det samme gjaldt folk i Nord-Norge. De som har levd nær eller under Russland, har ikke råd til gullfiskhukommelse eller naivitet.
Så om Mikkelsen fortsatt mener kritikken min er «ute av proporsjoner», snakk med NRK-folk i Nord-Norge.
Inviter gjerne Thomas Nilsen fra Barents Observer og journalist Georgii Chentemirov, som havnet på utenlandsk agent-lista.
Eller legg merke til hvor mange av dem som jobber med forsvar, etterretning, utenrikspolitikk eller forsker på desinformasjon, krig og konflikt, som er oppgitte over det samme som meg. Det kan ikke bare avfeies som partiskhet eller ressurskamp.
Det er viktig å beholde roen oppi dette, men det vil være lettere om NRK tok trusselen fra desinformasjon mer seriøst.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
