Også da runget flyalarmen til stadighet, og de kunne høre drønnene fra bombene som gikk av langt unna.
– Hvordan er det å være tilbake i Kharkiv, ett år etterpå?
– Det første jeg tenkte var: har det bare gått ett år siden det startet? Det har skjedd så mye det siste året at det føles som det er lenger siden denne krigen startet. Det har vært mye arbeid og mange sterke inntrykk, sier Skjærstad til Medier24.
Skjærstad og Schaathun har siden starten av invasjonen reist sammen med multikunstner, fikser, tolk fotograf og sjåfør Oleksandr Techynskyi.
TV 2s team i Krasnohorivka, Ukraina.Oleksandr Techynskyi / TV 2
– Krigen er nær
Samtidig som inntrykkene er sterke, forteller Skjærstad at det føles det godt å være i Ukraina og formidle det som skjer.
– Det er bra å holde det gående, fordi det er viktig at folk hjemme ikke glemmer at det er en krig som raser midt i Europa.
TV 2s utenriksreporter beskriver Kharkiv som en spøkelsesby da de forlot den. Nå prøver innbyggerne å ha en vanlig hverdag mens krigen fortsatt raser, forteller Skjærstad.
– Mange restauranter og butikker har åpnet igjen. Samtidig var det senest i går fire missiler som rammet byen, og det ristet godt i hotellet. Så krigen er nær. Flyalarmen går stadig, men det er ikke så mange som reagerer på den. De løper først i dekning når de hører smellet.
– Onsdag uttalte Reportere uten grenser at ved minst 26
anledninger har journalister blitt utsatt for målrettede angrep i Ukraina. Har
dere opplevd noe slikt?
– Det er en prosess hvor situasjonen vår har endret seg. Da jeg begynte som utenriksjournalist ble vi behandlet litt som helsearbeidere og var mer beskyttet i krigssoner. Nå ser vi ikke det. Det er noe vi må ta på alvor, og det er en av grunnene til at vi bruker sikkerhetsrådgivere som vi gjør, svarer Skjærstad.
– Hvordan har dere opplevd tilgangen fra Ukrainske
myndigheter i løpet av året?
– De første dagene var ikke så lett. Det var mange som var
redde og veldig på vakt. Det var også rykter om at russere hadde infiltrerte Ukrainske landsbyer, utkledd som journalister, svarer han.
Han er klar på at arbeidsforholdene har blitt enklere i løpet av året, og at ting har blitt satt mer i system.
– I dag er det mer et velsmurt apparat der man
pressekontakter i forskjellige militære avdelinger og de ulike distriktene. Kommunikasjonen opp mot militæret er enklere i dag enn i begynnelsen. Men det er ikke så rart.
– Du har jo jobbet med utenriks i mange år. Hvilke erfaringer har denne krigen gitt deg som utenriksreporter?
– Jeg tror det handler om å være Bent. Om å fortelle
ting som journalisten Bent opplever. Ikke gå inn i rolle som en tøff krigskorrespondent, som ikke lar seg prege. Jeg preges av det jeg ser og opplever, svarer han og fortsetter:
– Det ønsker jeg også å videreformidle til seerne.
Kanskje jeg har blitt mer trygg på at det er det rette å gjøre.
– Hva har vært det mest utfordrende i dekningen?
– Vi har veldig lite tilgang til den andre siden. For meg er kanskje det viktig å
være her nede for å fortelle historier fra de som er fanget midt i krigshandlingene. Det er nok folk på andre siden opplever krigen på grusomt vist. Jeg skulle gjerne vært der å fortalt deres historie også.
Skjærstad ønsker også å rose dekningen til kollegaene fra andre mediehus.
– Jeg har vært imponert over hvordan kollegaer, spesielt de store fra NRK, VG og Aftenposten, har dekket dette. Det er imponerende journalistisk arbeid, og jeg er veldig glad for at de har brukt store ressurser på dette.
