Morgenbladet-journalistene dro til Ukraina for å løse krimgåte om død soldat

– Vi snakket om at vi skulle selge inn idéen til saken som en veldig lang gravesak hvor man ikke får svar på det som har skjedd.

Det sier journalist i Morgenbladet, Nikolai Melamed Kleivan, til Medier24.

I forrige uke publiserte Morgenbladet den lange gravesaken om den ukrainske soldaten Jura Moroz som ble rapportert død, men hvor liket aldri ble funnet.

– Ukraina-krigen setter hele samfunnet på prøve - også journalistikken

Artikkelen, som er på mer enn 11.500 antall ord, er en historie om hvor vanskelig det er å få svar i krigens tåke, og samtidig en krimgåte.

Til tross for at artikkelen ble publisert nesten et år etter Russland startet den massive invasjonen av Ukraina, begynte historien allerede da Melamed Kleivan og fotograf og journalist Christian Belgaux hadde gått seg bort i Ukraina 26. februar i fjor.

Da møtte de Juras mor, Oleksandra Moroz.

–Det var den første timen noen av oss var i krig, og vi møtte henne helt tilfeldig. Allerede første dagen skjønte vi at det var en historie å fortelle i seg selv. Det gjorde vi også i den påfølgende uken, sier Belgaux til Medier24.

Da publiserte Morgenbladet saken om moren som dro tilbake til Ukraina for å levere matpakken til sin sønn, Jura, som skulle forsvare Ukraina.

– Fantes ikke noe kropp

Etter at Morgenbladet-journalistene kom hjem igjen til Norge holdt de kontakten med Oleksandra.

De visste ikke hva mer de kunne gjøre med hennes historie da, inntil de fikk en melding i april.

– Der sto det at Jura var død, men det fantes ikke noe kropp. Da var det åpenbart at vi måtte prøve å finne ut av hva som hadde skjedd, forteller Belagux.

I løpet av alle de neste reisene til Ukraina, dro Morgenbladet-journalistene innom Oleksandra for å høre om det hadde kommet frem noe nytt.

– Det var viktig at hun var med på det og hadde lyst til at vi skulle hjelpe henne å komme nærmere et svar. Vi ville ikke fortalt denne historien om hun ikke hadde lyst, sier Melamed Kleivan.

På spørsmål om hvorfor det de ønsket å gå inn i en enkelt soldats skjebne i en stor krig, trekker Melamed Kleivan frem at det er en stor avstand mellom det Ukrainske myndigheter sier, kontra det deres allierte sier når det gjelder antall døde.

– Faktumet er at den største den kostnaden betales av ukrainske liv og familier. For oss var det et poeng å fokusere på det, og komme så langt inn i det som mulig.

Belgaux forteller at de opplevde et annet kildeforhold til Oleksandra, enn de vanligvis gjør.

– Det er en slags selvbeskyttelse i å reise inn og ut. Man rekker å være med på hennes sorg og hvordan hun har håndtert det.

– Utfordrende

Utgangspunktet for krimgåten er at det pansrede personellkjøretøyet hvor Jura var skytter, skal ha blitt angrepet av russiske styrker da de forsøkte å krysse et jordet i april i fjor.

Etter slaget ble Jura erklært død, men liket ble aldri funnet. Historien videre er preget av mange løse tråder og motstridene informasjon om hva som egentlig skjedde med den ukrainske soldaten.

Det antatte slaget skal ha skjedd i nærheten av landsbyen Novovoznesenske.

Landsbyen var frem til høsten i fjor under russisk kontroll. Men da den falt tilbake i ukrainske hender så Morgenbladets journalister sitt snitt til å reise til Novovoznesenske for å spørre etter Jura.

– Hvordan var det å prøve å løse opp i dette mysteriet?

– Det var utvilsomt utfordrende. For oss ble alle biter av informasjon, enten om de var ufullstendige, eller om de sto i strid med andre biter, verdifull å samle sammen. Slik kunne vi vise dem frem i sin kompleksitet, svarer Melamed Kleivan.

Putin har vært på to av tre Dagblad-forsider det siste året

Selv om sannsynligheten for å finne et endelig svar var liten, ønsket Morgenbladets journalister å få frem faktumet om at usikkerhet og motstridende informasjon kanskje er den dominerende erkjennelsen i en krig.

– En sånn historie kan fortelles på veldig mange forskjellige måter. Og ingen av de måtene man forteller historien på vil egentlig dekke det fulle bildet av usikkerhet og av motstridende informasjon, av ting som bare ikke går opp og ting som ikke gir mening.

– Ting blir bare borte, legger han til.

Fotograf Belgaux forteller at bildenes funksjon i saken blir å vise frem den antatte hendelsen som hele fortellingen hviler på, etter at det skal ha skjedd.

– De viser den antatte slagmarken, den antatte bilen, alle stedene hvor det kan ha skjedd noe. Vi skal ikke insistere for mye på at her vet vi hva som har skjedd. Poenget var å ha et åpent bildespråk, sier Belgaux.

– Ekstremt frustrerende

– I teksten står det dere måtte kjøre rundt hele jordet da det ikke var ryddet for miner enda. Følte dere at dere var trygge mens dere lette etter spor?

– Det er alltid en risiko å bevege seg i slike områder, men vi er ganske godt forberedt. Det er ikke slik at vi virrer rundt i umarkerte jorder. Jeg følte meg trygg og vi så hvor vi gitt, svarer Melamed Kleivan før Belgaux skyter inn:

– Jeg var så oppslukt at vi var der at det kom sekundert enn kanskje andre steder vi har vært.

Morgenbladets historie slutter ikke med et sikkert svar om forsegler Juras skjebne. Et knokkel som matcher DNA-et blir funnet, men en e-post fra Ukrainas etterretnings- og sikkerhetstjeneste (SBU) til Morgenbladet slår fast at fraværet av den ukrainske soldatens kropp ikke kan bekrefte noen død eller fangenskap.

– Hva tenker dere om at sannheten ikke kommer helt frem?

– Det er ekstremt frustrerende, svarer Belgaux før Melamed Kleivan tar over:

– Men sånn er det med krig. Krigens tåke siver inn overalt. Det å vise frem mest mulig ting, og få det verifisert, men likevel får man ikke svaret med to streker under svaret. Da har vært veldig lærerikt for meg.

Belgaux mener det er en erfaring man kan ta med seg videre til hverdagsjournalistikken hjemme i Norge.

– Men er glad i å spisse det ned til slik er det. Men det er sjeldent så enkelt.

Korrespondenten var i Russland da invasjonen startet: – Forferdelig dramatisk