Først ute med nyheten – so what?

Det ligger grunnfestet i journalistens DNA å være først ute med nyheten, men det burde være like selvsagt å stå fjellstøtt i kontrollen av faktum før man publiserer en nyhet. Her sviktet Medier24 katastrofalt i forkant av torsdagens utnevnelse av ny NRK-sjef.

Det er nærliggende å bruke nyordet «presseskandale» om det som skjedde: Få minutter før kringkastingen av Vibeke Fürst Haugen som ny sjef, publiserte M24 nyheten med pushvarsel om at Helje Solberg fikk jobben.

Den nye kringkastingssjefen: – Helje og jeg har aldri vært arge konkurrenter

Skivebom.

La det være en kraftfull påminnelse om punkt 3.2 i Vær varsom-plakaten: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.»

Brudd på denne regelen troner på øverste hylle i pressens synderegister. I fjor ble det avsagt fellende dom i hele 36 klagesaker i Pressens Faglige Utvalg som følge av svakt arbeid med kildekritikk og opplysningskontroll.

Mange av feilene må redaktørene ta på sin kappe. De skyldes beslutning om å publisere for tidlig i den journalistiske arbeidsprosessen. Fakta er ikke godt nok sjekket og dobbeltsjekket. Kildebredden er ikke tilstrekkelig. Kildene er ofte anonyme.

Eksklusivitet lever i 30 sekunder

Medienes publiseringsplattformer har endret seg fundamentalt de siste 15 årene. En eksklusiv nyhet lever i dag sjelden mer enn 30 sekunder.

Internett-baserte nyhetsmedier kopierer hverandres innhold med lynets hastighet. Å være først ute med nyheten handler derfor i realiteten mest om å høste kollegers anerkjennelse.

I den virkelige verden er det nå viktigere å være best ute med nyheten.

For hva var egentlig poenget med å publisere et navn fem minutter før NRKs styreleder Birger Magnus i LIVE-sendinger skulle utnevne Fürst Haugen som ny kringkastingssjef?

M24 hadde et innstendig ønske om å være først ute med nyheten. So what? Til hvilken pris? Sviktende troverdighet.

Historien gjentar seg

Dessverre er det slik at historien gjentar seg. Det finnes mange eksempler på redaksjonelle feiltrinn i kåringen av vinnere og tapere i ansettelsesprosesser. For mediene bør det være en lærepenge at feilene ikke minst rammer den som feilaktig utnevnes som vinneren.

NRK – på stedet hvil?

Ironisk nok skjedde det samme med Birger Magnus da han i 2009 kjempet om jobben som konsernsjef i Schibsted. Samme dag som styret utnevnte Rolv Erik Ryssdal som ny konsernsjef ble Birger Magnus feilaktig kåret som vinneren i et helsides oppslag i Dagens Næringsliv.

Jeg minnes også en kveldsepisode fra VG-desken i 1981 der pianisten Kjell Bækkelund trampet skikkelig i klaveret og ville utnevne Reiulf Steen som ny kringkastingssjef. Han påsto å ha gode partikilder for dette og fikk da også saken på trykk. Men det var Bjartmar Gjerde som fikk jobben.

Uopprettelige feil på trykk

Samme år ble jeg delaktig i en mer betydningsfull og feilaktig utnevnelse. I en sen nattetime fikk VG bekreftet at Rolf Hansen skulle etterfølge Odvar Nordli som Norges statsminister. Dette ble partitoppene enige om under et nattlig møte i Trygve Brattelis leilighet i Ullevålsveien i Oslo.

VG slo det opp på hele sin førsteside neste morgen, men da var det allerede klart at Gro Harlem Brundtland ville bli utnevnt. Rolf Hansen hadde takket nei i løpet av natten.

I trykte medier var en slik feil nærmest uopprettelig. Med dagens teknologi er det mulig å «depublisere» feilene, slik det også i går skjedde med feilen i M24. Men slike feiltrinn krever likevel en redaksjonell redegjørelse og en beklagelse.

Jeg registrerer at M24 publiserer en beklagelse på sine nettsider, men den er litt flåsete formulert og umulig å forstå for andre enn de som har oppdaget feilen.

Slike beklagelser skal også inneholde en skikkelig beskrivelse av de feil som er begått.

Gravferd – en dag for tidlig

Som nevnt er historien full av lignende feilpubliseringer, som hver for seg bidrar til å svekke folks alminnelige tillit til journalistikken. Legendarisk i så henseende er VGs dekning av svenskekongens død i 1973, der en tidligere kollega beskrev bårens ferd til graven, omkranset av tårevåte undersåtter – en dag før hendelsen virkelig fant sted.

Ingen forhåndsproduserte regler og rutiner kan forberede en på alle ting som skjer under en krise

Enkelte feiltrinn kan være tyngre å svelge enn andre, og det er de som direkte rammer ofrenes nærmeste familie.

Jeg minnes med gru en hendelse fra 1988, da den norske bistandsarbeideren William Jørgensen ble tatt som gissel i Libanon. På grunnlag av en nattlig samtale med en FN-kilde i Genève, slo VG feilaktig opp at nordmannen var satt «FRI». Publiseringen var til belastning for gisselets familie og ble et slags traume i VG-redaksjonen.

Selv om slike historier gjentar seg, er det viktig å understreke at redaksjoner også lærer av sine feil. Men det krever at feilene raskt innrømmes og beklages, og at en skikkelig redegjørelse følger med. En slik praksis er også med på å styrke folks tillit til mediene.

Så til Medier24 vil jeg bare si: Dette var pinlig. Skjerpings!

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.