Under Juristforbundets Rettssikkerhetskonferanse onsdag barket politisk redaktør i Bergens Tidende, Eirin Eikefjord, og førsteadvokat Lars Erik Alfheim fra Oslo Statsadvokatembeter sammen.
Temaet var pressens innsyn i straffesaker. I 2021 leverte Ragna Aarli en utredning der konklusjonen var at man bør i stor grad åpne for mer innsyn i straffesaker enn det er i dag.
Det er Alfheim skeptisk til.
– Vi har vært kritiske til høringen og arbeidet som er gjort. Vi savnet en litt mer for-og-imot-vurdering av de kryssede hensynene som ligger i det å synliggjøre alt som skjer i en straffesak, sier han.
Han trekker særlig fram hensynet til taushetsplikten på straffesaksopplysninger opp mot informasjonsbehov og kontrollbehovet til pressen.
– Alle hensynene er gode, men de passer ikke helt sammen, sier han.
Eikefjord fikk spørsmål fra debattleder Vegard Valestrand om hvorfor man bør gi mer innsyn til pressen.
– Når staten etterforsker og straffer for straffbare handlinger, så er det den ultimate maktutøvelsen. Det krever kontroll og at noen ettergår om den maktutøvelsen skjer på en skikkelig måte, sier hun.
I tillegg trekker hun fram at reglene ikke har blitt oppdatert på over 20 år.
– De er gammeldagse, og har ikke tatt innover seg en vanvittig teknologisk utvikling, kommenterer hun.
Alfheim på sin side mener at lovverket er «overraskende robust».
– Men jeg er enig i at en revidering av regelverket hadde vært en fordel, sier han, samtidig som han er skeptisk til å åpne fritt opp.
Debatt under Juristforbundets konferanse onsdag.Foto: Kent Olsen
Må defineres
Debattleder Valestrand peker på at om man skal gi innsyn til media, så må media defineres, og at journalist i dag ikke er en beskyttet tittel.
Eikefjord er enig i at gruppen må defineres.
– Det må være en begrensning som gjelder seriøse, redaktørstyrte medier, så må vi diskutere hvem de er og hvilke forpliktelser de har. Man er nødt å lage restriktive regler for grupper, der pressen er en av disse, sier hun.
Alfheim mener det ikke er svart-hvitt i dag, og at det gis ut mye informasjon til pressen.
– Men at vi ikke skal gjøre noen vurdering av hva man gir ut er største utfordring for oss, kommenterer han.
I tillegg savner han en debatt, og spør om man har nok regelverk rundt det å være presse.
– Det skal lite til for å komme i den kategorien. Hvor går grensen? Såkalte seriøse aktører, hva mener man med det?, spør han.
Eikefjord tror skepsisen er et resultat av manglende forståelse for hvordan pressen jobber.
– I straffesaker er det ekstremt høy etisk bevissthet i de seriøse mediene. Det er ingen saker der vi har så mye informasjon som vi ikke skriver. Og Vær varsom-plakaten stiller strenge krav, og seriøse medier stiller strenge krav til seg selv, sier hun.
Eikefjord sier pressen ønsker å dekke saker på en redelig, presis og faktaorientert måte, og sier det er krevende når tilgangen til informasjon ikke er god nok.
– Jeg tror dekningen ville vært bedre hvis man hadde hatt tid til å sette seg inn i informasjonen før den presenteres i retten. Det går veldig fort, forteller hun.
Alfheim sier han forstår synspunktet, men mener det finnes hjelpemidler, som lydopptak, for journalister.
Han kommenterer også pressens behov for å få ut informasjon på nettet fortest mulig.
– Ønsket om å presentere det ut med en eneste gang, gjør at du vil få feil. Jeg tror det er en kalkulert risiko som jeg tror pressen allerede tar, kommenterer han.
Igjen tror Eikefjord det er manglende forståelse for hvordan pressen jobber.
– Vi er nødt til å innse at i 2023 så må opplysninger komme ut umiddelbart. Da er målet om at det må være korrekt. Ofte får man tid i ettertid, men da er det for sent. Og du har sittet hele dagen i retten og skal hjem og høre på et lydopptak som er like langt. Det er ikke slik vi kan jobbe, sier hun.
– Pressens arbeidsvilkår er ikke det viktigste, men jeg tror at med en bedre tilrettelegging, så ville det gjort kontrollfunksjonen mer pålitelig og bedre.
Har du tips til denne eller andre saker? Kontakt oss på: tips@medier24.no
