«Åh, har vi glemt å legge på finsksendinga?»

«Jo mindre man ser til finnene, desto bedre.» 

Dette berømte sitatet er ca. hundre år gammelt og stammer fra 1920-tallets Sør-Varanger. Politimesteren der fikk mange klager på finske grensekrenkelser «i form av ulovlige besøk og ulovlig fiske, jakt og reinbeiting på norsk territorium». Han hevdet i den forbindelse at den norske grensebefolkningens standpunkt er den samme som distriktets i øvrig: jo mindre man ser til finnene, desto bedre. *

Norske myndigheter har de siste 50–60 år forgjeves forsøkt å innbille oss at den knallharde fornorskinga av kvenene tok slutt på 1950–60 tallet.

I 2017 ble nettstedet NRK Kvensk/NRK Kvääni lansert av NRK Tromsø. Målet var å skape et forum hvor man kan «lese, høre og se kvensk/norskfinsk tale og bli oppdatert på hva som rører seg i det kvenske/norsk-finske miljøet i Norge. 

Publikum skal også gjennom å bruke nettstedet bli inspirert til å lære mer om kulturen, samt til å lære språket». Dette slo godt an og det populære nettstedet er i dag en viktig kilde hvis man vil holde seg oppdatert om hva som skjer på kvenfronten. 

Endelig viste NRK vilje til å ta det kvenske på alvor.

Finsksendinga på radio startet i 1970 og forsvant dessverre samtidig som DAB-radioen ble innført. 

Forholdene for sendinga var gjennom hele perioden svært dårlige, men NRK snudde det døve øret til de mange organisasjonene som tok kontakt for å forsøke å presse denne riksinstitusjonen til å ta ansvar også for kveners og norskfinners radiotilbud. 

Einar Førde var kringkastingssjef i årene 1989–2001. Styret i Norske Kveners forbund etterlyste i 1996 i et åpent brev til ham «årsaken til at NRK systematisk overkjører saklige krav om et akseptabelt program-minimum på kvensk og finsk.» I samme brev skrev de: «Spørsmålet er programpolitisk. Hva slags bestemmelser er tatt i denne saken? Når? Av hvem?» 

Litt senere: … «programmene har alltid blitt produsert av frilansere – man har ikke hatt en eneste tilsatt på månedslønn. Sendetiden har blitt forandret flere ganger i løpet av et par år. Det er et rent detektivarbeid å oppspore sendetiden, for den finnes heller ikke i avisenes radioprogramoversikter.» 

I 2017 brukte NRK DAB-innføringa som en av bortforklaringene på at radiosendinga skulle kuttes. I 1970 var ukentlig sendetid 5 minutter i uka, i 1978 ble det 10, så 15 og til slutt 12. De 12 minuttene ble sendt i beste arbeidstid – uten reprise. 

Avgjørelsen om nedleggelse møtte sterke protester. Det minimale tilbudet med kvensk/finsk i radioen hadde i flere tiår gitt Norge sterk kritikk fra Europarådet og så fjernet NRK det lille som var. 

Radio og TV når ut til alle, også eldre folk som ikke er fortrolige med data. For mange av dem hadde det vært andaktstid i stua når finsksendinga kom på radio. Nå har de ingen arena hvor de hører språket og tenker at deres språk ikke er mye verdt. Jeg har aldri forstått hvorfor det er akkurat kvenene som ikke trenger radioprogram og må nøye seg med nettet. Hvorfor ikke samene? Musikkelskerne? De nyhetshungrige? De religiøse?

NRK fikk i 2017 sterke oppfordringer om å få til en kvensk journalistpraksisordning for å bøte på mangelen på journalister med kvenskkunnskaper. Etter seks år har ingenting skjedd. Det er uhyre vanskelig å finne journalister med god kvenskkompetanse.

Mye slurv i NRK sin håndtering av stebarnet finsksendinga

En av begrunnelsene mot forbedringer var til helt til ut på 1990-tallet at folk kunne høre på finsk radio. Dette var mulig bare i en liten del av det aktuelle området. 

En ting var NRK nøye med å dokumentere: Nye lytterundersøkelser viste at nesten ingen hørte på finsksendinga. Vi var mange som lurte på hvordan man kan lage lytterundersøkelser om program som bevisst holdes så strengt hemmelig. 

Tidlig på 1980-tallet hadde NRK gjort en lytterundersøkelse som viste at 18 % av befolkningen i Finnmark hørte på finsksendinga. Nordnorsk Finskforbund brukte forgjeves dette som argument for å få utvidet sendetida. 

NRK Kvensk-journalisten vant hederpris

En periode, antakelig på 1980-tallet, hadde NRK overlatt ansvaret for å legge på kassetten med den ferdige finsksendinga til Sameradioen i Karasjok. 

Hver onsdag satt jeg klar med kassettspilleren for å få blodferske nyheter til finskelevene. Tre ganger ventet jeg forgjeves og ringte etter et minutt eller så til Sameradioen. Hver gang se de omtrent som så: «Åh, har vi glemt å legge på finsksendinga? Beklager, det skal vi straks ordne.» Etter et minutt eller to var sendinga på lufta. 

Da måtte Sameradioen selvfølgelig kutte de siste 3–4 minuttene, om det så var midt i en setning. Lytterne fikk ingen forklaring på kuttet. Var sendinga av de beskjedne 12 minuttene per uke avhengig av hukommelsen til vakthavende i Sameradioen? En sterk institusjon med masse ansatte.

Etter hvert som det kvenske fikk mer oppmerksomhet i samfunnet, økte mengden av kvenske innslag. Men sendinga forble et stebarn. Om den som skulle lage programmet var syk, la NRK gjerne på et gammelt program, uten å opplyse om at det var reprise. 

En gang hørte jeg et intervju med en gammel finsktalende venn. Året før hadde jeg vært i hans begravelse, men det ble ikke opplyst at han var død. Ingen hadde jo ansvaret for helheten. 

Da den første frilanseren for finsksendinga oppdaget at hun var dårligere betalt enn sine kolleger i NRK -Vadsø, sa hun opp jobben. 50 år senere henger mye igjen av tanken om at finsk/kvensk kulturarbeid kan gjøres på dugnad. 

Høyt profesjonelt nivå for tilsvarende radiosendinger i Sverige og Russland

Norske myndigheter og NRK kunne gjerne vært mer åpne for å sette seg inn i hva andre land på f.eks. medie-området gjør for sine språklige og kulturelle minoriteter. Selvfølgelig må NRK få daglige kvensk/finsk radiosendinger – med reprise.

Tornedalingene i Sverige har sin Meänraatio (‘Vår radio’), hvor ca. sju journalister lager radio- og TV-program på språket meänkieli (‘Vårt språk’), som er nær beslektet med kvensk. Også Meänraatio har sine nettsider.

I dag er det ikke populært å si noe pent om Russland. Siden slutten av 1900-tallet har jeg fulgt med på Russlands behandling av noen av landets finskbeslektede minoriteter. Jeg har vært gjest på utallige skoler med undervisning i de nasjonale språkene finsk, karelsk og vepsisk.for minoritetsspråk i Karelen radio i Petrozavodsk, hovedstaden i Den karelske republikk. Avdelingen har ca. sju ansatte som jobber med de nevnte språkene. 

Radio Karelen kunne like gjerne hett TV Karelen, for de produserer stadig flere TV-programmer om de aktuelle folkegruppenes liv. Jeg intervjuet direktøren og to av de ansatte, og direktøren fortalte stolt at radioens nettsider nås over hele verden, men ingen har foreslått å legge ned radio- og fjernsynssendingene. 

Kulturvern ikke er å ta vare på asken, men å holde ilden ved like.

———————————————-

*Kilde: Knut Einar Eriksen og Einar Niemi: Den finske fare. 1981, s.200. Universitetsforlaget.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.