Journalist i Medier24, Kent Olsen.
Foto: Endre Simonsen
MENINGER:
Hva om mediene hadde identifisert fetteren?
«Enkelte medier har valgt å identifisere mannen i 50-årene som nå er tiltalt for å ha drept Birgitte Tengs tilbake i 1995, men ikke alle. Hva er egentlig korrekt?», skriver Kent Olsen.
Mandag formiddag kom beskjeden fra Riksadvokaten: Mannen i 50-årene fra Karmøy er nå tiltalt for drapet på Birgitte Tengs.
Da statusen ble endret fra siktet til tiltalt mandag, valgte TV 2 å identifisere tiltalte. Så VG og Dagbladet. Tanken om at dette var i det tidligste slaget streifet meg, ettersom han fortsatt ikke er dømt og hevder sin uskyld.
Det tok ikke lang tid etter at deler av pressen gikk ut med navn og bilde før jeg landet på at selvsagt skal man identifisere, gitt sakens historikk og alvor. Dette er en av norgeshistoriens mest omtalte kriminalsaker, og har stor offentlig interesse.
Så ble jeg usikker.
En ting jeg tror samtlige kan være enige om er at det må ligge tungtveiende grunner til hvorfor mediene identifiserer i en så alvorlig kriminalsak. Så noterer man seg at mediene har vurdert mye av det samme og landet på forskjellige avgjørelser.
VG argumenterer for eksempel med at politiet kan knytte tiltalte til ugjerningen blant annet gjennom DNA-bevis, at domstolen flere ganger har vurdert bevisene og at nå mener Riksadvokaten at det kan føres bevis for skyld. VG trekker også fram at tiltalte er straffedømt tidligere.
TV 2 sier i sin begrunnelse at det er blant norgeshistoriens mest omtalte saker, et traume for mange, som øker informasjonsbehovet, samt at saken er så spesiell at de mener offentligheten har krav på å vite hvem tiltalte er.
Begge mediehusene er opptatt av å understreke at tiltalte hevder han er uskyldig.
NRK forteller på sin side at de ikke kommer til å identifisere med det første. Det er begrunnet i at han nekter straffskyld, og at bevisene ikke har blitt vurdert i en straffesak for domstolene.
Lokalavisen Haugesunds Avis velger også å ikke identifisere. Ansvarlig redaktør Einar Tho trekker fram at det ikke foreligger en tilståelse, og at man fortsatt vet lite om bevisene påtalemyndigheten vil legge fram i rettssaken.
Hva som er rett, er jammen ikke lett.
Det er dog interessant å se tilbake på VG-forsiden 14. september 2000, dagen etter pågripelsen av Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen i Baneheia-saken. Begge ble identifisert lenge før en tiltale var klar.
Jeg tror også norske medier er glade for at de ikke identifiserte fetteren til Birgitte hverken da han ble tiltalt, dømt eller frikjent på slutten av 90-tallet. Hvorfor de valgte å ikke gjøre det vet jeg ikke, men datidens redaktører landet på helt andre konklusjoner enn nåtidens VG, Dagbladet og TV 2.
Da er muligens det neste naturlig spørsmålet å stille: kunne mediene ventet med identifisering til etter at en rettskraftig dom er hogget i stein?
Fetteren ble som nevnt ikke identifisert i media, men på grunn av den sivilrettslige dommen ble han av mange stemple som drapsmann. Et liv i Norge har i praksis vært umulig, og han bor i dag i utlandet.
Det er tatt ut tiltale fordi påtalemyndigheten mener de har gode nok bevis til å få mannen i 50-årene dømt. Men bevisene, deriblant DNA-resultatet, mener påtalemyndigheten plasserer tiltalte på åstedet. Likevel er det som anses som et sterkt bevis fortsatt ikke prøvd i retten.
Hvis bevisene, som er 27 år gamle, holder i retten er det fair. Men kan den tiltalte fortsette det livet han levde hvis han ikke blir dømt, med både navn og ansikt avbildet i flere store medier i forbindelse med en av Norges største drapssaker?
Hvordan vil livet hans se ut da?
Til info: Skribenten har tidligere dekket saken for Haugesunds Avis, og har også vært bidragsyter i Medier24s dekning av mediehusenes identifisering.
