Aksel Kjær Vidnes er sjefredaktør i Forskning.no
Foto: Privat / Kent Olsen
MENINGER:
Hvordan omtaler vi sårbare personer som kanskje lyver?
«Vi ofrer noe og vi vinner noe på ikke å identifisere personer som har tildratt seg offentlighetens interesse», skriver Aksel Kjær Vidnes, redaktør i forskning.no.
«NRK beklager publisering», kunne vi lese i store bokstaver på kanalens nettside 14. oktober. Statskanalen føyde seg inn i rekken av medier som nylig trakk en artikkel om masseskytingen ved utestedene London Pub og Per på Hjørnet i Oslo 25. juni.
Hva mediene egentlig beklaget ville ingen si med rene ord. Den eneste informasjonen leserne fikk, var at det var sådd tvil om et hendelsesforløp.
Hva beklager pressen?
For journalister med venner i andre redaksjoner, eller et snev av google-skills, var det likevel lett å finne ut hva saken handlet om, og hvem den handlet om. Og derfra var det lett å forstå at beklagelsen dreide seg om at mediene ikke kunne bekrefte at det vedkommende hadde blitt utsatt for stemte. Jeg tolket det som at redaksjonene begynte å tro at historien var løgn.
Mer spesifikt: en person hadde stilt opp i pressen og fortalt at hen var blant dem som ble truffet av en kule under masseskytingen. Men om beklagelsen angikk publiseringen av en mulig løgn eller om egen manglende evne til å sjekke ut en sak, er vanskeligere for leserne å vite. Uten noen nærmere omtale av saken, er det umulig som leser å få opplyst hva som faktisk har skjedd og hva som er medienes egentlige feiltrinn som de beklaget. Beklagelsen blir derfor uforståelig. En uforståelig beklagelse har liten verdi.
Når noen velger å identifisere
Saken er interessant av minst to grunner:
1. Mediene dekker over hva saken gjelder og holder skjult for publikum hva de beklager.
2. Tildekkingen gjør det uklart om personen er i en posisjon og situasjon som gjør det naturlig eller ikke å identifisere.
På toppen av det opererer flere medier som om de var i et vakuum, der de unngår omtale av en sak som andre medier velger å fortelle helt åpent om. Flere medier har gått åpent ut med detaljer i saken.
Selv velger jeg ikke å omtale personen ved navn. Det gjør jeg fordi jeg står i en tvil jeg selv ikke er redaktør for – fordi jeg her skriver for en annen redaksjon. Men også fordi jeg tenker det ikke er helt nødvendig i et fagblad for pressen. Dere som vet, dere vet, og dere som ikke vet kan lese Nettavisen.
Hva om det gjaldt en stortingspolitiker?
Ut over at denne spesielle saken er interessant i seg selv, er det interessant at den anskueliggjør et dilemma redaksjoner ofte står i. Når skal man identifisere personer i pressen, og med hvilken begrunnelse? Og hva blir konsekvensene om man ikke gjør det?
Hadde det vært en person med et politisk tillitsverv i et parti, ville vedkommende vært identifisert for lengst. Hadde Bjørnar Moxnes eller Tina Bru hevdet å ha blitt skutt utenfor en pub i Oslo, ville de så klart ha blitt identifisert om det viste seg at ingen kunne bekrefte at det hadde skjedd.
Veien fra å identifisere til ikke å identifisere går fra sentrum til periferi og fra maktposisjon til sårbar. De som er sentrale og mektige blir lettere identifisert enn de perifere og sårbare.
Hvor vi står i denne saken kan diskuteres. Jeg forstår de redaksjonene som plasserer den påstått beskutte både nærmere perifer og sårbar enn sentral og mektig. Men det får noen konsekvenser for oss når vi tar det valget.
Påvirker tilliten til mediene
For hvordan påvirker det tilliten til mediene når vi operer på denne måten? Ulik behandling av personer, enten det gjelder identifisering av voldsutøvere eller folk som farer med udokumenterbare påstander, fører til reaksjoner. Du kan garantert finne i et kommentarfelt nær deg spekulasjoner rundt medienes ledtog med onde makter på grunn av denne og liknende saker. Vi skal så klart ikke la oss styre av de mest paranoide blant oss, men det er en faktor å ta med i beregningen.
I andre land operer man gjerne med større åpenhet for ikke å la leserne fabulere i tvil. Poenget er ikke nødvendigvis å henge ut, men å opplyse. Gjennom praksisen flere medier har valgt i denne saken oppnår vi til sammen dårlige utfall på begge parametere: Personen blir hengt ut og saken blir ikke opplyst.
Leserne taper
Hver enkelt redaksjon kommer til å kunne forsvare offentlig hvorfor de gjorde akkurat som de gjorde. Et standardsvar for de som fører en strengere linje er gjerne av typen «vi kan ikke la våre etiske vurderinger påvirkes av andres etiske vurderinger». Og det er riktig. Jeg er mer i tvil om vurderingen om ikke å identifisere står seg.
Men hvorfor jeg mener det, kan jeg altså ikke si noe om fordi jeg har valgt å ikke identifisere vedkommende i denne teksten og derfor ikke kan gå inn i sakens detaljer. Valgene våre fanger oss. Det kan skåne et individ, men du som leser er taperen. Kanskje er det et offer vi ikke kommer unna.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
