Astrid Gynnild savner mer kritisk journalistikk om Facebooks makt.
Creative Commons / Minette Lontsie / UiB
KOMMENTAR:
Hvordan ruster mediene seg for Facebooks metaverse-invasjon i Europa?
«Jeg slutter aldri å forundre meg over norske nyhetsmediers manglende fokus på uønskete implikasjoner av sosial overvåkning.», skriver Astrid Gynnild.
Skal vi tro siste nytt fra Facebook, er sjefevangelisten Zuckerberg klar for å redde Europa fra undergangen. Ifølge nettstedet vil han skape 10 000 nye arbeidsplasser over hele EU i løpet av de neste fem åra.
Facebooks mektige leder kan dette med avledningsmanøvrer. Mens mange fortsatt er i sjokk over de siste Facebook-avsløringene i USA, står Zuckerberg på spranget til å kontakte regjeringer og myndigheter i Europa. Visjonen er å innlede samarbeid med EUs toppledere og så fort som råd starte jakten på det Facebook kaller «the potential of European tech talent».
Zuckerburg og co trenger nemlig tusenvis av høykvalifiserte dataingeniører til å utvikle sitt nye metaunivers, eller «metaverse» på engelsk. Det handler om å bygge en ny kommunikasjonsplattform der den virkelige og virtuelle verden smelter sammen gjennom virtual og augmented reality; i det nye metaverse vil vi kunne kommunisere uhemmet kreativt på alle livets felter – uten engang å måtte møtes fysisk. Det er i alle fall visjonen.
Som ved et trylleslag, tror Zuckerberg, vil det åpne seg nye store forbrukermarkeder for Facebook-konsernet i Europa. Det snakkes om å produsere tonnevis med ny software og hardware. Europa fremstilles som et drømmekontinent for amerikanernes digital-ekspansjon, med mange fremragende universiteter som kan hjelpe tekno-giganten enda nærmere himmelen. Ifølge Facebooks egenpromotering deler de til og med Europas syn på transparens og personvern.
Kan det bli bedre enn dette?
Kanskje vil vi erfare at Facebook får rett. Kanskje rekker verken journalister eller politikere å bli noe mer enn bekymret – før det er for sent.
For dette kommer til å gå fort. Og hvor godt rustet er europeiske land mot digitale invasjoner? Hvor godt rustet er vi i Norge? Hva er nyhetsmedienes samfunnsoppdrag i slike situasjoner?
I møtet med metaverse er det ikke sikkert det holder å vise til GDPR.
Tidligere i høst forsøkte Datatilsynets direktør, Bjørn Erik Thon, å starte en kritisk debatt om Facebook og deres omfattende salg av norske persondata til ukjente tredjeparter. Datatilsynet meldte at de, etter grundige undersøkelser, ikke kom til å etablere en egen Facebook-side. De kunne heller ikke anbefale andre offentlige norske aktører å være aktive på Facebook på grunn av usikkerhet rundt videresalg av persondata.
Det hjalp ikke at Teknologirådet meldte seg ut av Facebook samme dag, etter 13 år, og Utlendingsdirektoratet (UDI) gjorde det samme. I nyhetsmediene ble saken avspist med noen obligatoriske notiser i nettavisene og en kort diskusjon på tampen av Dagsnytt 18, der en kjendisadvokat mente at nå hadde Datatilsynet gått altfor langt.
Det måtte faktisk en amerikansk varsler til, og store oppslag i amerikanske medier, før norske journalister reagerte.
Da ble det fart på nattlige oversettelser. Tenk at mediegiganten Facebook, «verdens største felles rom», setter egen profitt fremfor samfunnets beste.
Plutselig begynte selv det amerikanske Senatet å snakke om lovverk for sosiale medier. De godtok ikke Facebooks hemmeligstempling av egen forskning, spesielt ikke når den dokumenterte at selskapets algoritmer fremmer hatytringer hos brukerne.
Selvfølgelig har Facebook-ledelsen, akkurat som mange andre, også visst at kroppshysteriet på Instagram er skadelig for mange unge.
Jeg slutter aldri å forundre meg over norske nyhetsmediers manglende fokus på uønskete implikasjoner av sosial overvåkning.
Først etter Datatilsynets utspill og det påfølgende varsler-rabaldret i USA, grep noen fatt i Teknologirådets sensasjonelle rapport om kommersiell sporing i offentlig sektor. Ikke overraskende var det NRKbeta. Da hadde det gått nesten sju måneder siden rapporten ble offentliggjort.
Teknologirådet hadde undersøkt 41 offentlige, norske Facebook-nettsteder. Det viste seg at hele 38 av disse nettstedene deler persondata med kommersielle aktører. Det handler om informasjonskapsler, sporingsbilder og digitale fingeravtrykk. Den ukritiske delingen gjør at ukjente tredjeparter skaffer seg enorme mengder informasjon om enkeltindividers aktivitet på nett.
Det utgjør et stort demokratisk problem. Dette skjer altså med norske persondata, og med norske offentlige aktører som aktive tilretteleggere. Det handler om overvåkningskapitalisme i praksis.
Ifølge rapporten er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet bare en av verstingene. De bruker blant annet tre ulike analyseverktøy fra Google som gjør det lett å spore enkeltpersoner. Direktoratet for e-helse, Forbrukertilsynet, Forskningsrådet, Medietilsynet, Innovasjon Norge og Stortinget står også på listen over dem som deler mest sporingsdata med tredjeparter, det samme gjør flere av landets største kommuner.
Det krevende her, påpeker Teknologirådet, er at dette handler om offentlig sektor. Her finnes det ofte ikke noen andre tilbydere av de samme tjenestene, og vi som innbyggere kan ikke bare trekke oss ut eller trekke oss vekk.
Ifølge en oppfølgende sak fra NRKbeta sier bare 21 av 70 spurte offentlige virksomheter at de risikovurderer sin Facebook-bruk. Sjokkerende nok har helsenorge.no helt frem til nå latt innbyggere dele sensitive helseopplysninger via Facebook.
Men hva hjelper det egentlig med et par kritiske medieoppslag i NRK når Facebook rykker smigrende frem i tusentall kanaler og tenner fremtids-flammer om et metaverse utviklet i Europa?
Mens vi som enkeltindivider blir mer og mer digitalt transparente og potensielt sårbare for hacking og andre uønskete personangrep, fremstår Facebook-imperiet bare enda mer lukket og hemmelighetsfullt.
I 2015 produserte den danske filmskaperen Jacob Gottschau web-dokumentaren Facebookistan. Den ble vist på en rekke filmfestivaler rundt i verden, deriblant Bergen.
Dokumentaren skapte sjokkbølger, ikke minst da unge kinogjengere erfarte hvordan enkeltpersoner som konfronterte Facebook ble møtt med fysiske murer og digital taushet. Men heller ikke den skapte noen mediedebatt.
Sterke scener i dokumentaren handlet om fattige kvinner i India som tjente til livets opphold ved å sensurere bilder for Facebook. Dette var før algoritmene overtok. For å opprettholde en dagslønn på fire dollar kunne kvinnene bruke maks ni sekunder på å vurdere hvert bilde. Flere fortalte hvordan de holdt på å knekke. Ikke bare av det voldsomme tempoet, men like mye av alle grusomhetene de måtte forholde seg til i den konstante bildeflommen.
Med de nye Europa-signalene som ventes fra Zuckerberg denne uken, trengs det nok mer enn hyppige nyhetsoppdateringer på Facebook, både fra mediehus og fra offentlige myndigheter.
Hvordan vil dagens institusjoner fremme mot til kritisk tenkning, og vilje til tøffe beslutninger, i møte med et virtuelt verdensherredømme?
Vi venter i spenning.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
