De siste årene har arkivklippene, under vignetten «vedlegg», vært høydepunktet i Sportsrevyen, skriver Hjelseth.
Foto: Privat / NRK
MINNEORD:
Knapt noe program skapte flere trafikkfarlige situasjoner enn Sportsrevyen
«Det er tiden selv som har tatt livet av Sportsrevyen», skriver Arve Hjelseth.
Folk på Vestlandet måtte tråkke hardt på gassen for å rekke ferja, for de kunne ikke gå glipp av Sportsrevyen. Det skulle tatt seg ut. Det fortelles også at ferjerutene enkelte steder ble tilpasset Sportsrevyen.
Sportsrevyen ble sendt 21:15 på søndager. Fram til omtrent 1975 fikk jeg ikke lov til å sitte oppe så lenge, men det var ikke noe problem: Den gikk i reprise i halv sju-tida mandagen etter. Først fra slutten av 1970-årene ble mandagens versjon omdøpt til Sportsrunden. Da ble det sendt live fra studio og nyhetene kunne oppdateres i forhold til kvelden før, men reportasjene var i all hovedsak de samme.
Sportsrevyen var tilværelsens fasteste punkt, med håp om glimt fra engelsk fotball, og spenning knyttet til hvilke 1. divisjonskamper redaktøren hadde prioritert bilder fra akkurat denne søndagen (som regel var det bilder fra to eller tre av kampene).
Men Sportsrevyen var da demokratisk, ingen idrett var tilsynelatende for liten til å fortjene plass, i form av utførlige resultater og tabeller: Basketball, volleyball, håndball (Oppsal! Fredensborg! Refstad! Vestar! Skogn!) og bandy. Svømming (Ove Wisløff!) og den evinnelige travsporten. Og turn, er det noen som husker hvor populært turn var?
Var det sport, så vi på. Selv om vi hadde klare oppfatninger av hva som var gøy og hva som var kjedelig, skulle vi likevel se på alt.
Det var gjennom Sportsrevyen jeg først falt i tanker om en utvikling i idretten som jeg senere også har forsøkt å utforske. Fra slutten av 80-årene begynte nemlig Sportsrevyen ofte å bruke de siste par minuttene på spektakulære bilder fra arrangementer i de såkalte livsstils-idrettene, for eksempel snowboard eller surfing.
Det slo meg alt den gang at disse reportasjene skilte seg ut, for de spektakulære bildene kun var ledsaget av musikk, og de fortalte meg ikke engang hvem som vant.
Jeg er oppdratt i den strengt idrettslige tradisjonen: Idrett handler om rangering, måling, tall, sammenligning, vinnere og tapere. Så oppdaget jeg at idrett også kunne være rett og slett opplevelse, estetikk og identitet. Totalt uinteressant for meg som idrettsentusiast, men dypt fascinerende for en sosiolog.
Et høydepunkt jeg husker er fra 1. april 1979, da Sportsrevyens aprilspøk besto i at det var fattet et vedtak om at annenhver sending skulle være på nynorsk. Jeg glemmer aldri vestfoldingen Knut Th. Gleditsch kommentere fra et svømmestevne den dagen («eg nemde i inneiinga...»).
Et høydepunkt som mange flere husker inntraff i forkant av Calgary-OL. Da fikk for en gangs skyld ikke Sportsrevyen plass til alle basket- og volleyballresultatene, fordi Sølve Grotmol snakket seg helt bort om Krosby, Karlstad, Nyland og Guljajev (udødeliggjort i en Kirkvaag-parodi).
Det er tiden selv som har tatt livet av Sportsrevyen.
Det er ingenting å lage noen oppsummering av lenger, alt er sett, spist og fordøyd live lenge før den går på lufta, og resultater og tabeller er mildt sagt også lett tilgjengelig andre steder.
De siste årene har arkivklippene, under vignetten «vedlegg», vært høydepunktet i Sportsrevyen, i hvert fall for oss gamlinger (jeg har sett på ytterst sjelden selv også de siste årene).
Men det illustrerer jo problemet. Når «Sportsrevyen for 40 år siden» er mer interessant enn dagsaktuelle reportasjer, er det tid for å innse at det er over.
———————————————-
Teksten ble først publisert på innsenders Facebook og så hos VG, men er republisert med tillatelse.
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
