Jon Martin Larsen sier lokalavisen i Gudbrandsdalen har stått i en av de tøffeste debattene om skeivhet dette året.
Jon Martin Larsen sier lokalavisen i Gudbrandsdalen har stått i en av de tøffeste debattene om skeivhet dette året.

KOMMENTAR:

… og prisen for årets beste skeive journalistikk går til Gudbrandsdølen Dagningen

«En gjennomgang av arkivet til GD det siste året viser at avisen i flere år har behandlet skeive innbyggere, skeive tema og lokale prider med varsomhet og omsorg. », skriver Jon Martin Larsen.

Publisert Sist oppdatert

Selvfølgelig er det en sak at en nyinnflytter til Gausdal får innovasjonsstøtte av kommunen. Samtidig fikk endelig lokalavisen Gudbrandsdølen Dagningen (GD) nesten offentliggjøre at en profilert bonde og kulturperson hadde blitt samboer med en mann.

– Vi er ikke samboere, enda, men jeg er så heldig at jeg er blitt kjæreste med en så fin mann som bonden på Klåpe. Vi har det veldig fint sammen, sa nyinnflytteren til GD, og med det var det ikke tvil hos innbyggerne i verken Gausdal eller Øvre Svatsum der Klåpe gård ligger, om hvem som var hvem.

Dette var i september i fjor.

GD hadde før dette i lang tid forsøkt å få et intervju med bonden selv på Klåpe. Det har ikke skjedd ennå. Men jeg forstår jo det godt. Det er en sak at en av de mest kjente bøndene i bygda lar en mann flytte inn. At GD så respekterer bondens avgjørelse om ikke å stå fram i avisen ennå skjønner jeg også godt.

Jeg kan nesten ikke huske hvor mange ganger jeg har vært en sak eller blitt portrettert i min egen lokalavis i Os kommune sør for Bergen der jeg vokste opp. Men det er mange ganger gjennom et langt offentlig liv med blant annet interessevekkende jobber både i Norge og i utlandet. Men jeg har aldri snakket om at jeg er homofil i disse intervjuene. Det finnes det mange årsaker til.

I starten handlet det om at jeg ikke ønsket å være «han homoen som dro». Senere handlet det om å beskytte familien min mot bygdesnakk. Jeg flyttet fra bygden rett etter ungdomsskolen fordi jeg ikke orket å være der lenger. Jeg visste allerede på barneskolen at jeg måtte bort derfra, blant annet fordi jeg opplevde at bygden ikke behandlet skeive bra. Og selv om jeg visste at det i lokalavisen var bra folk, ja, jeg jobbet jo der selv, av og til, fra jeg var 13 til jeg var 16 år … så visste jeg at jeg ikke kunne stå fram der. Om Os & Fusaposten hadde spurt i dag, så hadde jeg nok fortsatt sagt nei.

Jeg har flere ganger vært åpen som journalist i andre aviser, blant annet Dagsavisen, hvor jeg skrev en kommentar den dagen felles ekteskapslov ble vedtatt med tittelen «Martin, nå kan vi gifte oss», og som redaktør i Akershus Amtstidende var jeg også åpen hele veien. Men det sitter fortsatt for langt inne å stå fram i Os.

Når jeg sitter og skriver akkurat dette så feller jeg tårer. For jeg kjenner mennesker som føler seg jaget fra bygda. Jeg kjenner mennesker som valgte å flytte blant annet på grunn av manglende omsorg og kritisk journalistikk rundt levekår og livskvalitet fra lokalavisen. Og jeg kjenner mennesker som ikke er åpen i Os. Jeg kunne kanskje bidratt til mer åpenhet om jeg sa ja til et stå-fram-intervju i Os & Fusaposten, men jeg klarer ikke det ennå.

Jeg har lest noen «stå fram»-intervjuer i Os & Fusaposten siden jeg flyttet fra bygden. I dag forteller en av dem meg om tiden etterpå: «Jeg fikk en del drittslenging blant de som visste hvem jeg var, men som ikke kjente meg. Fikk senere mye tilbakemeldinger fra yngre som hadde lest artikkelen, og mente at den hjalp dem ut av skapet».

En tidligere lokalavisjournalist i dekningsområdet forteller at hen kjenner flere homofile og transpersoner som kunne hatt sterke historier å fortelle, men som også lar være. Hen oppsummerer: «Hadde jeg vært i en «sårbar» situasjon, så ville jeg ikke stolt på at de i avisen kunne, eller hadde vilje til, å ivareta min historie». Disse bakgrunnssamtalene underbygger slik utfordringer for skeive og transpersoner i lokalsamfunn.

Selv om jeg kjenner det nye homoparet i Gausdal godt, så kjenner jeg ikke hele historien om hvorfor bonden ikke ønsker å gi privatlivet spalteplass i lokalavisen sin. Som tidligere redaktør og journalist ser jeg at det er en god sak, men som venn skal jeg ikke presse på. Det kan jo være noe så enkelt som at bonden ville la nyinnflytteren få den oppmerksomheten han fortjener først. Hensynet til bondens ekskone, barn og familie kan også være en del av vurderingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Kanskje tenkte han at det holdt å stå fram foran sine sambygdinger, på årsmøtet i det lokale utmarkslaget et år tidligere.

Nyinnflytteren er også min tidligere kjæreste og både han og hans nye bondekjæreste er blitt en av mine aller nærmeste venner. Det har også gjort at jeg har fulgt GDs journalistikk det siste året. Jeg har slik også observert GDs redaksjonelle avgjørelser, og beundrer blant annet at lokalavisen ikke har presset på for å få bonden i avisen. Lokalavisen har derimot gått inn i en av de tøffeste skeive sakene vi har sett det siste året.

En gjennomgang av arkivet til GD det siste året viser at avisen i flere år har behandlet skeive innbyggere, skeive tema og lokale prider med varsomhet og omsorg. I februar i år skrev avisen side opp og side ned om Lillehammer Pride. Men i mars i år toppet det seg da kommunedirektøren i Lesja ikke likte at politiet skulle delta i den lokale Pride paraden. Ordføreren svarte ganske umiddelbart at «strikken er tøyd». Avisen fulgte saken i flere måneder, og til slutt søkte kommunedirektøren seg bort og fikk sluttpakke etter kontroversene.

Midt i kaoset med kommunedirektøren i Lesja velger GD tidlig i april i år å la fem nordgudbrandsdølinger fortelle «hvorfor vi fortsatt har en vei å gå før alle kan føle trygghet, og hvordan Pride kan legge grunnlag for rikere liv og rikere bygder.»

Det var Einar (51) som hadde forsont seg med at han skulle fortsette å leve som en vanlig familiemann, men som for noen år siden leste en kronikk i Nationen om å være skeiv på bygda. Da begynte ting å skje for ham og han fortalte til slutt kona om hvem han er. GD skrev også om Bjørn Steinar (41) som 18-åring lette etter det stedet som lå geografisk lengst unna hjembygda. Om Torstein (58) som aldri turte å ta med ungdomskjæresten hjem. Om Kjell Morten (57) som måtte rømme for å overleve. Om Anne Marie (34) som først ikke trodde det var nødvendig å kjempe noen kamp.

Historiene er også til å gråte av. De ble også hyllet av Nationens politiske redaktør i en kommentar litt senere. «Sett skapet på plass, så folk kan komme ut av det», skrev Anne Ekornholmen etter de fem portrettene i GD. Ansvarlig redaktør Tom Martin Kj. Hartviksen i GD har senere blitt kontakten av flere lesere som vil si opp abonnementet på «homoavisa» hvis de fortsetter å promotere homofili. Redaktøren har svart at: «Jeg kan garantere at GD skal fortsette å formidle, skrive om og mene noe om også disse tingene så lenge jeg er redaktør i avisa», siterer Ekornholmen redaktøren i sin kommentar i Nationen.

De negative tilbakemeldingene understreker motet redaktøren har. Og må ha. Også i 2022.

Det er andre lokalaviser som også har gjort seg fortjent til hederlig omtale i år. Blant andre Rana Blad som i april i år ikke gjemte unna at en Hemnes-politiker kalte Pride «motbydelig» fra talerstolen på 50 årsdagen for opphevelsen av paragrafen som kriminaliserte homofili i Norge, og som fulgte opp med at «det er en del homoelskere igjen». Hederlig omtale går også til Enebakk Avis sitt varme portrett av 15-åringen Sabrina som er trans.

Det finnes helt sikkert mange flere eksempler på omsorgsfull og varm redaksjonell dekning av de skeive livene på bygda, og til hver og en journalist og redaktør som har tatt initiativ til dette; Dere redder liv. Jeg skulle ønske dette var en usannhet og en klisjé i 2022, men det er lite som tyder på det, selv om Norge er så langt fremme på både lover som verner om de skeive livene og livskvalitet. Det er GDs journalistikk også et vitnesbyrd på.

I forlengelsen av GDs journalistikk skrev også to av de fremste skeive tillitsvalgte i Norge, Ole Håvard Voicu-Lundvold, leder i FRI Innlandet og Inge Alexander Gjestvang, leder i FRI, at det handler om å «Enten flytte, eller gjøre slutt på det hele» når det kommer til skeive liv på bygda.

Vær varsom-plakaten sier at vi journalister skal bry oss ekstra om sårbare mennesker og grupper. Bry oss ekstra om å bære deres stemmer fram, med stor forståelse for å ikke presse på, og ta hensyn til mennesker i sårbare situasjoner og mennesker som ikke ønsker å la seg intervjue nå.

Kjære GD, om det hadde vært en pris for beste skeive journalistikk, så hadde dere fått den i år.

———————————————-

For ordens skyld: Paret som er omtalt har samtykket i innholdet. Jon Martin Larsen er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen og Høyskolen Kristiania og forsker på skeive liv i norske kommuner.

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS