En ekte unnskyldning kan ikke stjeles

Det burde jo sitte nå. Med alle politikerskandalene vi har bevitnet. Alle ressursene som er brukt på rådgivning, profesjonalisering og medietrening. Likevel er det som om det har etablert seg et fast riff for maktpersoner som må beklage seg etter pinlige avsløringer i pressen:

«Jeg ber om unnskyldning for det jeg har gjort, som egentlig ikke er så alvorlig, og som jeg kanskje ikke engang er helt ansvarlig for, men som jeg forstår at noen reagerer på». 

Vi avslører pseudo-unnskyldningen intuitivt. Like umiddelbart som vi ville merket den forløsende og reparerende virkningen av en ekte unnskyldning, kjenner vi at denne er overfladisk, unnvikende og falsk. 

Den vekker ingen vilje til aksept eller tilgivelse. Tvert imot utløser den nye kritiske spørsmål, flere spekulasjoner og skjerpet gransking. 

Kritiserer Aftenpostens avsløringer: – Inngripende og uetisk

Retoriker Jon Risdal tilskriver mediene en sentral rolle i å fremtvinge offentlige beklagelser. Uten en aktiv presse, heller ingen pressekonferanser med angrende syndere. Det påpekes at journalister har en forkjærlighet for unnskyldninger. Kan de få en politiker til å legge seg flat, får de samtidig rett i sine anklager og saken kan lukkes. 

I mellomtiden diskuteres politikernes «beklagelsesstrategier». Erna Solberg er blitt kritisert for å ikke ha tatt tilstrekkelig ansvar for sin egen habilitet, mens Anniken Huitfeldt var snar med å innrømme at hun hadde feilet. 

Begge berømmes for i stor grad å ha holdt fast ved sine opprinnelige beklagelsesstrategier. 

Politikere før dem har fått sin troverdighet svekket ved å skifte tilnærming når ny informasjon har kommet på bordet. 

I Huitfeldts tilfelle var det likevel ikke nok. Hennes avgang demonstrerer etter min mening det politiske beklagelsesritualets overflødighet.

Skal en unnskyldning oppnå sitt formål om reparasjon og tilgivelse hos mottakeren, må følgende minimumskrav innfris: Den som unnskylder må anerkjenne de faktiske forhold. Dette inkluderer å gi presise og sanne beskrivelser av hendelsene, påta seg ansvaret for sine handlinger og å vise forståelse for overtrampets alvor. 

Redaktører kritiserer presse­­strategi: – Ikke greit

Videre må det gis en troverdig forklaring. Det må formidles oppriktig anger, samt vilje og evne til å gjøre endringer i fremtiden. 

Allerede ved det første steget kan vi støte på kraftfulle indre motkrefter. Å innrømme at vi har gjort feil og de faktiske konsekvensene av dette, krever at vi tar innover oss våre mindre sympatiske intensjoner. Slik som å ville berike oss selv, som å søke makt, berømmelse eller dominans. 

Dette er hardt mentalt arbeid, ifølge psykiateren Aaron Lazare: Den som skal si unnskyld må være ydmyk, modig, ærlig, empatisk og innsiktsfull. Forsoningen som (noen ganger) følger en ekte unnskyldning kan bare fortjenes. Den kan ikke stjeles. 

Men det er nettopp dette mange politikere prøver på når de appellerer til folks tilgivelse og tillit, uten å gjennomgå de nødvendige stegene unnskyldningsprosessen. 

Den strategiske unnskyldningens formål er ikke først og fremst erkjennelse og bearbeiding, men å minimere risikoen for tap av egen posisjon. «Legg deg så flat du kan, slik at saken glir over og glemmes». 

Det harde mentale arbeidet handler ikke egentlig om selvransakelse, men å tilfredsstille folks behov for at noen tar ansvar, til lavest mulig politisk pris. 

Strategisk bruk av unnskyldninger, er både vanskelig og risikabelt. Den som bommer på første forsøk, får saken i rekyl. I motsetning til i private relasjoner, der vi kan forhandle om premisser, ansvar og adekvate reparasjoner, må politikerne tippe på hva som er folks oppfatning av alvoret og hva som er en rimelig konsekvens. 

Tar man ikke tilstrekkelig ansvar for situasjonen, brister tilliten. Oppstår det tyngre politiske hensyn, nulles verdien av unnskyldningen ut. 

Opptellinger i USA viser at antall offentlige unnskyldninger har eksplodert i senere år. «Unnskyldningskonsulenter» har oppstått som en ny yrkesgruppe. Uten å ha sett liknende statistikk her til lands, aner jeg at også vi er på vei mot en inflasjon i beklagelser. Stadig flere og stadig mer overfladiske. I så fall er jeg redd ordene mister sin helende kraft. 

Jon Risdals råd til journalister som vil utfordre en pseudo-unnskyldning, er å stille detaljerte spørsmål om hva som er formålet og innholdet i beklagelsen, om handlingsforløpet, ansvaret og konsekvensene. 

En mer radikal innfallsvinkel er å spørre om vi i det hele tatt trenger de politiske unnskyldningene? Når ritualet likevel fremstår som et spill for galleriet, bør vi heller nøye oss med å etterspørre klare fakta, redegjørelser og konkrete konsekvenser eller planer for endring.

 Det er denne informasjonen vi trenger for å forstå årsakene til at det gjøres feil og for å finne bedre måter å hindre nye. 

Slik bevarer vi den ekte unnskyldningens magi til situasjoner der mottaker og avsender har en genuin vilje til selvransakelse, forståelse og endring. 

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.