Journalist Ingunn Røren forteller om serien «De ødelagte» hun lagde i Bergens Tidende om senskader ved overgrep.
Hun skulle møte en jente som var så skadet av ting hun hadde opplevd, at hun koblet ut, utagerte og skadet både seg selv og andre.
– Hun viste seg å være den personen i Norge som hadde vært mest utsatt for tvang, sier Røren.
Røren sier det var mange runder med advokaten. Et av tipsene hennes i arbeidet med sårbare kilder er nettopp å la noen som kjenner kilden ta den første kontakten. Se alle tipsene i bunn av saken. Det første møtet var et møte, og ikke et intervju.
For sårbar?
Røren sier det alltid er dilemmaer i om kildene kan intervjues, eller om de er for sårbare.
– Kontakten handler om å ta etiske valg og problemstillinger i hvert steg, sier hun.
Hun sier hun har tatt med kolleger og redaktører i møter, for å få hjelp til vurderinger av om kilden er for sårbar.
I et annet intervju hadde kilden flere personligheter som følge av senskader.
– Jeg måtte ha en sitatsjekk med en som ikke hadde husket hva hun hadde sagt, sier Røren.
Jenta det gjaldt var stolt over saken da den til slutt ble publisert.
Må også sette grenser
– Kildene har ofte ikke tillit til noen, men mistillit til mange, sier Annemarte Moland.
Aftenposten-journalisten forteller om en jente hun hadde kontakt med da Moland jobbet i NRK.
– Hun trengte tid til å ha en dårlig dag, dårlig uke, være innlagt, sier Annemarte Moland om jenta som var en mulig kilde i saken om skadelige nettverk på Instagram, «Trigger Warning»
Det var først da saken var ferdig at jenta var klar for å fortelle. Da ble hun en av kildene i Molands bok om tematikken.
–Man blir jo veldig usikker når kilden vil ta sitt eget liv, men også vil bidra i saken, sier Moland. Hun hadde mange samtaler med kildens psykolog for å drøfte hvordan deltakelsen påvirket henne.
– Ta det skritt for skritt, sier Moland.
Likevel må man tørre å stille noen krav. Da kilden hadde et alkoholproblem, lagde de en drikke-plan for å sikre at hun var edru da Moland skulle intervjue.
Hvorfor det er viktig
Røren sier de både må følge opp underveis og når saken publiseres.
Et år etter fikk hun et tips jenta hun hadde møtt i senskade-saken: «Jeg tror du kan lage en ny sak om meg. Den kan hete «Ikke lenger fullt så ødelagt»»
– Hennes historie er et godt eksempel på verdien av at sårbare kilder får fortelle sine historier.
Dette er Røren og Molands beste tips:
- Snakk med, ikke om kilden din
- ikke vær redd, tål det du blir fortalt
- Kartlegg nettverk – hvem støtter dem, hvem er der når saken publiseres?
- Gå via andre kilder – bistandsadvokater, familie, venner, politiet – forklar hva prosjektet handler om og la de ta den første kontakten
- Innsyn – søk om å få se journalene for å faktasjekke det som sies. Da får du også et annet blikk på det de forteller
- Samtykke – må ikke være skriftlig, så lenge det er gitt med vitner, frivillig, informert og tydelig
- Finn riktig måte og kanal – hvordan kommuniserer denne kilden best?
- Empatitom? – Det går over. Det er lov å legge bort saken litt
- Sett grenser. Ha tydelige roller og premisser – du er ikke psykolog eller forelder – henvis videre i hjelpeapparatet/til advokaten
- Det er ikke en 9-16-jobb – det tar lang tid å komme inn i saken, og komme ut av den
- Jobb i team. Debrif fortløpende – Si ifra når du trenger en pause
- Debrif med kildene etter publisering – hva kan du lære av kildens møte med deg?
- Strøm av tips i samme sakskompleks – gi dem videre, ikke jobb med alt selv
- Hovedkilden kan forsvinne underveis – men ikke noe kildearbeid er bortkastet
