Mediene kritiserer PR – bransjen. Så stiller de opp på byråenes reklameplakater

«Er du ikke i Arendal, så er du ikke relevant». Utsagnet tilhører PR-topp Gunnar Mathiesen, seniorpartner i Geelmuyden Kiese, og dukket opp i DN for et par år siden.

Det er liten tvil om at PR-bransjen har tatt sin kollega på ordet når Arendalsuka denne uken er i gang igjen.

Hill+Knowlton sjekker inn på legendariske Madam Reiersen i samarbeid med tankesmien Civita. Footprint inviterer til eks-partilederdebatt med panelet fullt av tidligere, ja, partiledere. På Facebook markedsfører også byråer som Try Råd og Kruse Larsen egne arrangementer.

Tone Sofie Aglen mener kommentator-jobben i NRK passer henne bedre enn i VG

I tillegg til alt de gjør for kundene sine, selvsagt.

I Arendal har PR-byråene blitt en så integrert del av sirkuset, at det nå ikke vekker særlig oppsikt at også journalister dukker opp på deres plattformer. Profiler som Frithjof Jacobsen (DN), Jens Kihl (BT) og Sondre Hansmark (Dagbladet) står på programmet når henholdsvis Kruse Larsen, Try Råd og First House inviterer i løpet av uken.

Dette fenomenet er det verdt å dvele ved. De siste 15 årene har ikke mediene stått tilbake for å problematisere PR-byråene og at politikere melder overgang dit. Likevel stiller noen av mediehusenes største profiler opp og låner ut sin kredibilitet til de samme byråene.

Det er problematisk av to grunner. For det første bidrar de til å markedsføre det som kanskje oftest trekkes fram som problematisk med PR-byråene: At de er blitt sentre for viktig politisk innsikt, som selges til høystbydende. Samtidig svekker det tilliten til mediene når deres fremste profiler ikke holder seg til de samme standardene som de forventer av politikerne.

Dette blir ekstra tydelig når man ser forbi det som skjer i dekke av den arendalske tåken av samrøre. Denne våren har Kruse Larsens podkast hanket inn en aldri så liten gullrekke av landets politiske kommentatorer, blant andre Hanne Skartveit (VG), Magnus Takvam (Alltinget, tidligere NRK), Tone Sofie Aglen (NRK, tidligere VG), Skjalg Fjellheim (Nordlys) og Frithjof Jacobsen (DN). For å nevne noen.

En slik gjesteliste er få forunt. Men podkasten ledes heller ikke av hvem som helst. Programleder, og daglig leder i Kruse Larsen, Jan-Erik Larsen, var i mange år en av Jens Stoltenbergs nærmeste rådgivere. Han jobbet også tett med dagens statsminister, Jonas Gahr Støre. Under Stoltenberg I-regjeringen var de begge statssekretærer på Statsministerens kontor.

Harald Stanghelle avviser at Arendalsuka er for «eliten»

Podkasten er strålende reklame for Kruse Larsen og sponses aktivt av byrået i sosiale medier. Gjerne med et stort og flott bilde av programlederen og episodens gjester. Jeg skvetter like mye hver gang, enten Larsen står der med de politiske redaktørene i VG og DN eller med Norges viktigste politiske kommentator og hans tronarving.

Reklamen for de profilpakkede episodene fungerer som jevnlige påminnelser om Jan-Erik Larsens rolle som edderkopp i norsk politikk. Om at innflytelsesrike og godt informerte mennesker fortsatt er interessert i å snakke med ham og høre hans politiske analyser. Hadde jeg vært i markedet for politisk påvirkning, hadde jeg vært solgt.

Skulle jeg gjette, er disse opptredenene et uttrykk for at disse redaktørene og kommentatorene har et mer ambivalent forhold til PR-byråene enn overskriftene i avisene deres gir inntrykk av. Byråene er fylt med skarpe hoder som forstår politikk og medier, og som gjerne også har lang erfaring derfra.

Det gjør at de er interessante samtalepartnere for politiske journalister. Det gjelder enten de selger inn en sak til deg, det er du som er ute etter informasjon til en helt annen sak eller man bare er ute etter helt ordinær sladder.

For mange pressefolk er det mer fristende å bruke en halvtime på en tidligere statssekretær som kjenner «halve regjeringen» enn et ubeskrevet blad fra Natur og Ungdom. Selv om samvittigheten kanskje sier noe annet.

Pressen bør selvfølgelig ikke kutte all kontakt med PR-rådgiverne. PR-byråene gjør viktige oppgaver for næringslivet og andre. Selv tidligere politikere kan gjøre mye nyttig for samfunnet som ansatt i et PR-byrå. Og de kan være nyttige kilder om egen bransje.

Men på den andre siden er omfanget av politikere i bransjen så stort, at det er vanskelig å holde rede på hvem som bare skriver kronikker og lager enkle kommunikasjonsstrategier og hvem som rått utnytter gamle nettverk og unik politisk innsikt.

Derfor trenger vi fortsatt en kritisk dekning av bransjen og en enda mer konsekvent linje fra mediene i hvordan de forholder seg til den.

Det ville styrket tilliten til mediene om de kunne anerkjenne at PR-bransjen er mangfoldig. Og at denne ambivalensen overfor bransjen finnes, også i redaksjonene.

Å svare på hvordan dette nøyaktig skal løses i praksiser ikke rett fram. Men dekningen må på en eller annen måte fange disse nyansene bedre enn i dag.

I mellomtiden kan redaktørene slutte å reklamere for bransjen ved å stille opp på koseprat på PR-byråenes egne plattformer. Det burde være veldig lett.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.