Denne uken arrangeres SKUP-konferansen for 29. gang.
Tidligere redaktør, nå kommentator, programleder og forfatter Harald Stanghelle mottok den første SKUP-prisen i 1991 for «Mossad-saken». Han delte prisen med Alf R. Jacobsen som fikk prisen for boken «Iskyss» om den norske spionen Gunvor Galtung Haavik.
Sendte inn et notat
Stanghelle forteller at han ikke hadde noen planer om å sende inn metoderapport til SKUP-prisen.
– Daværende redaksjonssjef i Aftenposten, Erik Nord, ba meg skrive en sammenfatning om hvordan saken oppsto og hvordan jeg jobbet med den. Så jeg skrev et notat og sendte det til han. Jeg hadde ikke tenkt på å sende det inn til SKUP, forteller han til Medier24.
– I dag er SKUP en institusjon. Dette var første året, og da var det ikke slik. Men det var en veldig oppblomstring av gravejournalistikk på den tiden. I de større redaksjonene ble det opprettet gravegrupper, og det var mye diskusjon rundt det å grave, forteller han.
Mossad-saken stakk ikke bare av med den første SKUP-prisen, men fikk også store konsekvenser.
Stanghelle avslørte at overvåkningpolitiet (nå PST) hadd tillatt at representanter for den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad fikk gi seg ut for å være norske politifolk og slik avhøre palestinske asylsøkere som trodde de åpnet seg for norske tjenestemenn.
Kort tid etter måtte overvåkningssjefen gå av, og noen måneder etter saken ble publisert kom det en stortingsmelding om saken, med samme navn, «Mossad-saken».
– SKUP må passe seg
Stanghelles vinner-rapport var den lengste rapporten fra 1991. Fordi planen fra Stanghelles side ikke var å sende inn bidrag, hadde han ikke brukt det tre siders lange skjemaet, de andre sendte inn.
Årets rapporter har et gjennomsnitt på 18 sider uten vedlegg.
– Er rapportene blitt for store om omfattende?
– Man kan stille spørsmål om det er blitt i det meste laget. Det er ikke alt som nødvendigvis blir bedre om det blir lengre. Samtidig tror jeg kravene til metoderapporten har blitt mye større. Dette skal og har alltid vært en pris for et systematisk kildearbeide, ikke heder til et scoop som en tilfeldig kilde bare legger på journalistens bord.
I årets bunke av metoderapporter er det ingen lokalavis-bidrag. Stanghelle håper det ikke er en vedvarende trend.
– Det er ingen tvil om at det har vært en lang periode med økonomiske nedskjæringer som har gjort det vanskelig å prioritere større prosjekter. Det skal ikke være håpløst å nå frem, men det er ingen tvil om at det kan være ressurskrevende, sier Stanghelle og legger til:
– SKUP må passe seg så det ikke er større innsats i metoderapporten enn å jobbe frem saken. Og jeg håper inderlig at de mindre redaksjonene ikke slutter helt å sende inn.
I journalistenes DNA
Det ble bare med en SKUP-rapport for Stanghelle. Bare noen år senere ble han nyhetsredaktør i Aftenposten og fortsatte etter det i redaktørroller.
– Kunne du tenkt deg å ha fortsatt som gravejournalist?
– Ja, men jeg definerte meg nok ikke som det i den forstand, jeg var aldri i noen gravegruppe. Men jeg tror nesten alle journalister synes det er meningsfylt å jobbe med avslørende journalistikk. Få frem det andre ønsker å holde skjult. Og det håper jeg alltid vil være i journalistenes DNA.
– Har gravejournalistikken blitt bedre?
– Det er nesten umulig å lage et kvalitetsbarometer og kaste terning på det. All gravejournalistikk er et produkt av sin egen tid. Det holder for meg å se at det er så mye god gravejournalistikk der ute, og det er ganske likegyldig å sette karakter på om det var bedre eller dårligere før, sier han og legger til:
– Hvis jeg av og til ser mørkt på journalistisk kvalitet og dens fremtid, er det bare å se på all den flotte journalistikken som sendes til vurdering for Den Store Journalistprisen eller SKUP-prisene. Det er til å bli i godt humør av.
