Høyskolelektor i Journalistikk, Jon Martin Larsen.
Høyskolelektor i Journalistikk, Jon Martin Larsen.

KOMMENTAR:

Utenriksjournalistikken lider fortsatt under altfor stort sitatpreg

Hvorfor fortsetter vi å behandle utenriksjournalistikken så mye dårligere enn innenriksjournalistikken? spør Jon Martin Larsen.

Publisert

Sommeren var aldri hviletid for meg eller kommunikasjonsstaben som jeg ledet i Røde Kors fra 2008 til 2013. Det var flom i Pakistan eller et annet sted, eskalering av borgerkrigen i Syria eller nye voldshjeringer i Colombia, tørke og hungersnød i Nord-Korea eller på Afrikas Horn.

Da Norge ble rammet av terrorangrepene 22. juli 2011 forberedte vi en av de aller største nødhjelpsforsendelsene fra Norge, denne gang til Somalia. Nyhetsdekningen i ukene senere fikk, selv med grusomhetene i Norge, stor oppmerksomhet og utløste mye solidaritet og giverglede.

For ti år siden satte Røde Kors i Norge dagsorden med internasjonale nyheter i norske medier jevnlig, men det var ofte de samme journalistene, fra ulike medier, som henvendte seg til oss og fikk snakke med svært erfarne og unike kilder, og som også fikk «norske» vinklinger på kriser, katastrofer og konflikter, om det skulle være nødvendig for å forsvare sakene.

Nesten samtidig skrev Anders Fevik sin masteroppgave hos Universitetet i Oslo i 2011 kalt «Verden på norsk: en analyse av kildebruken i tre norske papiravisers utenriksjournalistikk». Der undersøkte han utenriksdekningen til Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen høsten 2010.

Han konkluderte med at alle avisene i stor grad formidler andres nyheter: Rundt halvparten av artiklene var produsert av nyhetsbyråer eller utenlandske medier. Og over halvparten av alle de identifiserte kildene i de såkalte egenproduserte artiklene var hentet fra andre medieaktører

Mediekrisen og fallet i annonseinntektene i årene etter rammet naturligvis utenriksjournalistikken. Som talsperson for den internasjonale Røde Kors-komiteen i Israel og de okkuperte områdene i 2013 og 2014 så jeg et utall internasjonale korrespondenter pakke sammen og reise tilbake til hjemlandene sine.

Flyktningkatastrofen i Middelhavet ble vel mer dekket i nasjonale saker om innvandring. De siste årene er mange korrespondenter tilbake igjen i Midtøsten og andre deler av verden. Pandemien har nok gjort arbeidsvilkårene svært krevende for journalister som vil skrive om internasjonale hendelser, men hvordan er situasjonen i dag?

Journalisten Rasmus Gorset Berg analyserte før sommeren utenriksdekningen til NRK, NTB, VG og Klassekampen gjennom to døgn hver, en ukedag og en helgedag. Til sammen 281 saker som fordelte seg på 224 notiser, 43 nyhetsartikler, sju kommentarer, to nyhetsreportasjer og fem faktabokser. Funnene ble presentert i Gorset Bergs bacheloroppgave i journalistikk, som jeg veiledet, ved Høyskolen Kristiania.

Funnene er svært interessante: Nesten 60 prosent av sakene var sitatsaker fra andre medier eller byråer. I tillegg kommer mørketall hos NRK hvor flere av særlig notisene som var fri for sitering viste seg å være helt like eller nesten helt like NTB-saker, som igjen siterte diverse utenlandske medier eller byråer.

Ser man bort i fra data fra NRK, er kun 41 av 181 saker fri for noen form for sitering av andre medier, altså hadde 77,4 prosent en form for sitering av andre medier. Det var også alltid de nyeste versjonene av sakene som ble analysert. Det betyr at selv om man har forståelse for at nyhetsvarsler består nærmest utelukkende av sitatssaker, så blir kun et fåtall av sakene utviklet med egne kilder.

Jeg innrømmer det gjerne selv, jeg har sitert jeg også. Som journalist i Bergens Tidende sto jeg utenfor Narvesen-kiosken på Torgallmenningen på 90-tallet og tok utenlandske aviser og magasiner tilbake til redaksjonen for å fortelle leserne hva som hadde skjedd.

I VG og Dagsavisen på tidlig 2000-tallet så vi ofte til Aftonbladet, Jyllands-Posten, The Guardian og The Independent. Hvorfor vi fortsetter å ha et så stort omfang av siterte utenrikssaker er vanskelig å ta inn over seg. Hvorfor fortsetter vi å behandle utenriksjournalistikken så mye dårligere enn innenriksjournalistikken, der regelen er at en god sak skal ha minst to egne kilder? Det er i alle fall det jeg lærer studentene mine. Å la seg inspirere av andres saker er ok, men å kopiere så mye, er det etisk riktig? Hva med øvrige redaksjonelle vurderinger?

Rasmus Gorset Berg dybdeintervjuer også Klassekampens fungerende utenriksredaktør Axel Geard Nygaard. I intervjuet mener Nygaard at bredden i kildetilfang er norsk utenriksjournalistikken største svakhet generelt. Det er det ikke vanskelig å være uenig i. Vi siterer stort sett de samme mediene og byråene, har få unike kilder og mangler kildenettverk for å være oppdatert. Dette er noe jeg også jobber mye med sammen med studentene mine for å forbedre.

Utfordringen med manglende kildetilfang og sakstilfang er imidlertid svært enkel å løse. Det er en hel verden å ta av. Og vi har et utall måter å kontakte kilder på. Flere av mine bachelorstudenter gjorde lange og gode intervjuer over zoom med kilder over hele verden.

Et annet sted å starte er også de årlige listene med glemte kriser som flere organisasjoner lager. Leger Uten Grenser har laget sin siden 1998, og i fjor sto blant annet et europeisk land på listen. En av gjengangerne på listene er krisen i den sentralafrikanske republikk. De få gangene landet er omtalt er vinklingen ofte at «her er verdens mest glemte konflikt». Leger uten grenser forsøkte senest å skape blest om konflikten i forrige uke.

Utenriksjournalister, ring dem! Kommunikasjonssjefen heter Silje Grytten, mobil 926 45 256.

Powered by Labrador CMS