Norge bør ta lederrolle for pressefrihet

For femte år i rad troner Norge øverst på pallen som det land i verden med mest frihet for pressen. Det er en posisjon som forplikter Norge til å søke en lederrolle i arbeidet for å sikre ytringsfrihet og uavhengig journalistikk i en verden hvor stadig flere land mørklegges av maktmisbruk og lovgivning som begrenser pressens frihet.

Norge er en hvit flekk på verdenskartet til Press Freedom Index. Her har befolkningen ganske høy tillit til mediene og til de demokratiske beslutningsprosesser. Dette skyldes nok i stor grad journalistikkens frie og uavhengige stilling, uten tvilsomme koblinger mellom mediemakt og politisk makt.

Vår unike posisjon skyldes faktaorientert kvalitetsjournalistikk i redaktørstyrte medier med høy presseetisk standard. Vi har et av verdens beste systemer for regulering av medienes innhold: En 100 prosent uavhengig selvdømmeordning (PFU), som fungerer godt helt uten innblanding fra myndighetene. Et presseetisk regelverk (Vær Varsom-plakaten) som danner mønster i arbeidet med å heve den faglige standard til all verdens medier.

Troverdighet og tillit til journalistikk er grunnpilarer for levedyktige demokratier. Etisk og redaktørstyrt journalistikk er en forutsetning for å bevare den viktige samfunnsrollen som mediene har, i en verden som i stigende grad preges av desinformasjon, propaganda og konspirasjonsteorier.

UD fornyer sin strategi

Idet vi denne uka markerte Pressefrihetens Dag starter Utenriksdepartementet arbeidet med å fornye sin strategi for Norges innsats på dette området. Utgangspunktet for dette arbeidet er et strateginotat fra 2016, hvor norske innsatser for ytringsfrihet og uavhengige medier skisseres.

UD har bl.a. støttet tiltak for opplæring av journalister og medieledere, og samarbeid og kompetanseutveksling mellom norske og internasjonale fagmiljøer. Samtidig har man arbeidet for bedre lovgivning når det gjelder kildevern, beskyttelse av varslere og hindre for sensur. Det har vært et ønske om å bidra til flere uavhengige selvdømmeordninger etter mønster av PFU. Et annet mål har vært å arbeide for begrensning av eierskapskonsentrasjon i mediene og større åpenhet om konsesjoner og eierskap.

På disse områdene har den norske stat bidratt til finansieringen av mange prosjekt i regi av norske presseorganisasjoner, universiteter, Institutt for Journalistikk, PEN og den norsk-britiske stiftelsen EJN (Ethical Journalism Network). Norge har også støttet det internasjonale arbeidet til journalistføderasjonen IFJ og utgiverorganisasjonen WAN-Ifra.

På grunn av Norges engasjement og unike posisjon når det gjelder pressefrihet er vi et av meget få land hvor staten uten å skape mistro kan bidra til finansieringen av prosjekter.

Likevel bør det skje i et samvirke med private initiativ i regi av faglige organisasjoner, stiftelser som Fritt Ord og Tinius Trust og med støtte fra norske mediekonsern som vil ta et ansvar for utvikling av internasjonal pressefrihet.

Stort behov for støtte

Årets utgave av Press Freedom Index vitner dessverre ikke om noe redusert behov for innsatser på dette område. Det er nok å nevne utøvelsen av vold og trusler mot journalister i mange land. Overgrep og fengslinger. Ny lovgivning som begrenser uavhengig og kritisk journalistikk. Hemmelighold og desinformasjon under pandemibekjempelsen.

Utenriksdepartementets reviderte strategi for ytringsfrihet og uavhengige medier bør derfor handle om hvordan Norges bidrag kan forsterkes og konkretiseres. Selv om det står mange hester ved krybben, vil jeg påpeke at dette er et område hvor norsk støtte i større grad kan utgjøre en forskjell enn på mange andre gode innsatsområder.

En europeisk utfordring

Vi må dessverre konstatere at begrensninger av ytringsfrihet og uavhengige medier rykker oss i Nord-Europa stadig nærmere som en problemstilling. Pressefrihetens vugge sto i Europa. Det kan bli vanskelig for oss europeere å bidra til pressefriheten i Asia, Afrika og Sør-Amerika, hvis vi ikke makter å hindre nedstenging av kritisk, uavhengig journalistikk i land som Tyrkia, Serbia, landene på Balkan og ikke minst i Ungarn, Slovakia og Polen.

De nordiske land har gode forutsetninger for å kunne styrke det viktige arbeidet med å bygge solide nettverk til støtte for profesjonelle mediearbeidere i disse landene. I tett samarbeid med våre naboland bør Norge bidra til en demokratisk utvikling gjennom organisasjoner som EU, Europarådet og OSSE. For Norges del bør man vurdere en forsterket bruk av EØS-midler til prosjekter som støtter demokratibygging.

Det er også en mulighet å bygge et bredere nettverk av ressurspersoner som arbeider med presseetikk i Europa. Norsk Presseforbund bør kunne ta initiativ til et slikt nettverk som kan identifisere trender og problemstillinger innenfor presseetikken. Det går en rød tråd fra etisk journalistikk til en mer faktabasert og mer uavhengig kvalitetsjournalistikk, som igjen bidrar til styrket tillit i befolkningen til mediene. En revidert strategi for Utenriksdepartementet bør derfor gå ut på støtte til prosjekter som leverer verktøy og etablerer lokale nettverk for uavhengig og etisk journalistikk.

Migrasjon er en av vår tids store utfordringer, som også skaper en viss grobunn for spredning av fordomsfulle og hatefulle ytringer. Tiltak som kan bedre pressedekningen gjennom mer faktabasert rapportering fortjener derfor støtte.

Strategi for sosiale medier

Et annet forhold som kanskje underspilles noe i den eksisterende strategi for ytringsfrihet og uavhengige medier er framveksten av sosiale medier som base for en mer polarisert samfunnsdebatt med innslag av desinformasjon. UD bør ha en sterkere strategi for internasjonal ansvarliggjøring av teknologiselskaper som skaper en arena for hat- og feilinformasjon. Her bør Norge bidra mer aktivt til at det etableres nasjonal og internasjonal lovgivning som balanserer forholdet mellom ytringsfrihet og redaktøransvar. Norge bør også støtte etableringen av faktasjekk som en effektiv motvekt mot desinformasjon gjennom sosiale medier. Det er et stort behov for at journalister kan avsløre forsøkene på å spre hat, propaganda, konspirasjonsteorier og feilaktig informasjon gjennom sosiale medier.

Et forhold som fortjener større oppmerksomhet er de presseetiske utfordringene som skapes gjennom flommen av visuelle inntrykk i sosiale medier. Det er en uredigert strøm av bilder og video – noen ganger i realtid – som utfordrer hensynet til menneskelig integritet.

Et annet tema er innsatsen mot strukturell diskriminering og rasisme i redaksjoner. Det mangler altså ikke på områder hvor norske myndigheter i samarbeid med private organisasjoner og institusjoner kan gjøre en innsats for ytringsfrihet og uavhengige medier. Derfor bør støtten til gode formål heller økes enn reduseres. Og innsatsen bør fortsatt bygge på det hovedprinsipp som skisseres i UDs eget strateginotat:

«Samarbeid med sterke norske fagmiljøer, et aktivt sivilsamfunn, samt internasjonale partnere, er avgjørende for å bygge troverdighet og få gjennomslag for vår politikk».