Aksel Rogstad svarer på svaret han fikk av Subjekt-redaktør Danby Choi.
Aksel Rogstad svarer på svaret han fikk av Subjekt-redaktør Danby Choi.

MENINGER:

Søkt sammen­ligning, Danby Choi?

«Men selve poenget med liberalt funderte rettigheter, er nettopp at de ikke skal svekkes basert på hva man skulle mene om dem som innehar dem.», skriver Aksel Rogstad i svar til Danby Choi.

Publisert

Subjekt-redaktør Danby Choi mener jeg kommer med «en svært søkt og kvasiintellektuell sammenligning» når jeg spør om han ville overført argumentasjonen sin mot PFUs fellelse av Subjekt til rettsstatlige problemstillinger.

For PFU er ikke en rettssal, skriver Choi, og riktignok skriver selv PFU på egne nettsider: «Presseetikk og medienes selvdømmeordning må ikke forveksles med rettslige standarder og domstolsbehandling. Avgjørelser i ett system kan ikke uten videre påberopes i det andre.»

Nå har jeg ikke heller påstått at PFU er noen rettssal; jeg har påstått at PFU og VVP er tuftet på de samme liberale grunnverdiene som rettsstaten er tuftet på. Hva betyr det i praksis? Det betyr at VVP skal sikre individet grunnleggende rettigheter som begrenser pressens spillerom, ettersom pressen besitter en form for makt som berører alle som blir omtalt av pressen.

Choi kjenner sikkert Vær varsom-plakatens avsluttende setninger: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!» Jeg tør også påstå at «Vær varsom» er en kortversjon av «Vær varsom med å utøve makten du besitter som redaktør».

Standard prosedyre

Choi etterlyser debatt om hvordan PFU velger å tolke VVPs punkt 4.14. Han spør hvorfor setningen «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt» i det hele tatt finnes «hvis den ikke utløses av at kilder over tid, aktivt og fremdeles gjør seg utilgjengelig for debatt».

Det er nettopp denne setningen som hadde frikjent Subjekt dersom avisen hadde gjort det som er standard prosedyre når man ikke får tak i en kilde over telefon: sende en e-post med anklagene, slik at vedkommende får en reell mulighet til å lese dem før de havner på trykk, og dermed ta stilling til om de ønsker å delta.

Unntaksbestemmelsen sikrer at Subjekt ikke hadde vært avhengig av å få svar fra Reza, men den krever at de hadde gjort det mulig for Reza å i det hele tatt lese anklagene før de kom på trykk.

Og det er her Chois argumentasjon blir illiberal. I Chois øyne burde Subjekt blitt frikjent fordi Reza tidligere – i andre saker som har gjeldt andre anklager – har sagt at hen ikke ønsker kontakt med avisen. Altså skal Rezas rett til samtidig imøtegåelse, som krever at hen får anledning til å lese anklagene før publisering, svekkes på grunnlag av tidligere opptreden.

Det er en illiberal tanke, fordi det vanner ut en liberalt fundert rettighet som beskytter individet mot vilkårlig maktutøvelse – selv om individet skulle bruke rettigheten med et illiberalt eller autoritært sinnelag.

Choi ser ut til å mene at hvis Reza er illiberal, kan ikke han selv være det: «Som du kanskje har forstått av kommentaren jeg skrev om Begard Rezas tilnærming til samfunnsdebatten, mener jeg det er hun som er illiberal», skriver han. Men selve poenget med liberalt funderte rettigheter, er nettopp at de ikke skal svekkes basert på hva man skulle mene om dem som innehar dem. At både Reza og Choi utviser illiberale tendenser, er ikke gjensidig utelukkende.

Choi framstiller saken som om Reza her oppnår evnen til å «sabotere samfunnsdebatten», når faktum er at samfunnsdebatten hadde forløpt uansett, en dag senere enn planlagt. Det er prisen å betale for liberale rettigheter, og de ville ikke være verdt stort om vi aldri måtte tilpasse oss dem.

Hva er presseetikken til for?

Choi trekker mine intensjoner i tvil når jeg kritiserer ham for å være illiberal, og insinuerer at min kritikk er motivert av en personlig fiendtlighet mot ham. Men spørsmålet om hva som er liberalt eller ei i denne saken, går rett til kjernen av hva vi skal med PFU og VVP.

Pressens selvregulering skal sikre en sunn og fungerende offentlighet, hvor enhver står fritt til å delta i samfunnsdebatten på likefot og slipper å frykte de sterkes tyranni. «En åpen og opplyst samtale» avhenger av kjøreregler som anerkjenner individets rettigheter – særlig når temperaturen er høy og parter har lite til overs for hverandre.

Hvis Choi er uenig i at PFU og VVP har en slik liberal eksistensberettigelse, må han svare på følgende spørsmål: Hva er presseetikken til for? Hvem skal den beskytte? Når er pressen fri? Hva er det «kvasiintellektuelle» grunnlaget for at pressestanden skal dømme hverandre som fagfeller?

Svarene man gir på disse spørsmålene, gir også rettesnorer for hvordan man skal tolke Vær varsom-plakaten.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS