Flere har de siste månedene uttalt at de upubliserte bildene fra 22. juli bør publiseres. I tillegg har flere fotografer påpekt at de viktige bildene fra Utøya mangler.
Det var få fotografer som kom seg ut til Utøya før politiet sperret av området. Den svenske, prisbelønnede fotografen Niclas Hammarström kom seg ut i båt, og fikk tatt bildene som norsk presse foreløpig ikke har villet publisere.
I tillegg var den gang frilansfotograf og nå Drammens Tidende-journalist Vegard M. Aas på vannet.
Som MS Donau
Han er enig i at det burde blitt tatt mange flere bilder fra Utøya den dagen.
– Og når man i etterkant hører at politiet jaget Hammaström vekk fra vannet, så kan man sette spørsmålstegn ved om politiet heller burde ha tilrettelagt for fotografene. Invitasjonen til fotografer burde kommet med en gang åstedet var klartert, før man la på de hvite laknene. De burde tatt med seg fotografene ut i båt, heller enn å jage de bort, sier han og legger til:
– Bildene fra regjeringskvartalet er ganske groteske, som viser hvor forferdelig denne dagen var. Men fra Utøya nøyer man seg med noen få bilder av hvite pledd og resten er roser og stille vann.
Han sammenligner det med bilder fra MS Donau under krigen.
– Meg bekjent finnes det bare to bilder av Donau i det skipet forlater Norge med jødiske fanger. Det gjør det lett å glemme datoen 26. november 1942. Kanskje hadde man husket den datoen bedre om det var godt dokumentert.
Aas var frilansfotograf og 21 år, og reiste ut til Røyse, på andre siden av fjorden, da meldingene om skyting kom.
– Jeg ringte på flere hus der ute for å finne noen som kunne ta med meg ut i båt.
Han fikk til slutt napp, og sammen med båtføreren dro de ut til øya.
– Om lag 45 minutter etter gjerningsmannen var pågrepet, tok jeg det første bildet av Stoltenberget. Da var det meldt om 3-4 drepte. På det første bildet jeg tok, er det ingenting som tydet på at det var så få som var skutt og drept der ute.
– Burde tatt mer nærgående bilder
Aas kjørte rundt øya en gang og tok bilder. Ett av bildene Hammarström tok, var av overlevende Marius Hoft, som sto i bergveggen og ventet på å bli reddet ut. Det er et av få Hammarström-bilder som er publisert i Norge. Aas tok ikke bilde av Hoft.
– Hvorfor jeg ikke tok bilde, vet jeg ikke. Kanskje tenkte jeg at det var best å la ham i fred der og da. At det ikke var tid og sted for å peke noe mot ham. Det er mye etikk som skal gjøres i en helt bisarr situasjon som det der. Hva tenker han som står der? Hva skjer med han? Hva om han faller? Og selv om jeg var dreven i gamet, var jeg likevel en uerfaren 21-åring, alene uten noe støtteapparat. Så jeg måtte tenke og handle helt selv, forteller han, og legger til at i det å ta seg i land aldri var en aktuell problemstilling.
Bildene Aas tok er ikke tatt på like nært hold som Hammarströms.
– Jeg ser i etterkant at jeg også burde tatt bilder som var mer nærgående. Ikke for å nødvendigvis bruke den dagen, men for historiens skyld.
Etter en runde rundt øya, reiser Aas og båtføreren fra stedet.
– Det var uaktuelt på noe tidspunkt å ta seg i land på øya. Det var tydelig at dette var et åsted, og det gikk et imaginært sperrebånd rundt øya. Det gikk tungt bevæpnet politi rundt for å lete etter overlevende og mulige andre gjerningsmenn.
Husker ingen lyd
Han sendte bildene ut, som ble brukt både i norske og utenlandske medier. Både sensurerte og usensurert. Så blir han sittende hos mannen med båten.
– Etter det gikk det slag i slag. Jeg gikk live på Al Jazeera, og senere på NRK. Så ble jeg sittende hos han utover kvelden, før jeg reiste til Sundvolden og møtte noen kollegaer.
– Jeg husker alt jeg har sett fra båtturen, men jeg husker ingen lyd. Ingen båtmotor, kameralukkeren, praten med båtføreren. Alt det er borte. Men alt jeg så er der, forteller han.
I en kronikk i Drammens Tidende forteller Aas om alt han husker.
«Jeg kunne fortalt om hvordan og i hvilken posisjon flere av ungdommene lå i langs vannkanten. Om hvordan en gang så hvite klær stedvis var farget rødt. Om blod som rant nedover steiner og svaberg. Om båtfolket som i deres egne båter måtte frakte væpnede politimenn rundt. Om politimenn som dro døde kropper opp av vannet.»
Aas forteller at han har kontakt med båtføreren ennå, ti år etter, og sender han blomster hvert år.
– Han hjalp verden med å se ondskapen og galskapen.
–Bør ikke fremstilles som stille vann
– Bør det publiseres mer grafiske bilder fra Utøya?
– Jeg har ikke noe redaktøransvar, så det kan ikke jeg bestemme. Jeg forstår veldig godt noen av de pårørende og overlevende som aldri vil se de bildene igjen. På den ene siden, det er bare ti år siden. Det er ikke noen tvil om at mange sliter den dag i dag.
– På en annen side begynner det nå ungdommer på videregående som omtrent knapt var ferdig med bleier den dagen. De husker ikke det vi husker. Og for dem bør ikke Utøya bare fremstilles som et stille vann.
Han legger til at bildene han tok ikke er noe som plager han i dag.
– Jeg har ikke noe særlig forhold til bildene, som andre bilder jeg har tatt som hendelsesfotograf. Jeg tar bilder, og legger det bak meg. Men synet og det jeg opplevde vil jeg aldri glemme. Og det ønsker jeg heller ikke å glemme.
