Dette mener Kadafi Zaman journalistene kan lære av 22. juli

Onsdag fortalte Utøya-overlevende Tore Remi Christensen om hvordan det var å bli ringt av journalister mens han gjemte fra terroristen under terrorangrepet 22. juli 2011.

Christensen ønsker en debatt rundt hvilke rolle pressen hadde under terrorangrepet.

TV 2-journalist Kadafi Zaman avbrøt ferien sin for å dekke terrorangrepet for kanalen.

Han er en av de mest erfarne krigs-journalistene i Norge, og har dekket ulike katastrofer og ekstreme situasjoner i utlandet, både før og etter 22. juli.

Han er klar på hva han tenkte da han leste historien til Christensen om journalister som ringte ham.

– Det er ikke bra. Jeg er veldig glad for at jeg ikke gjorde det, og jeg tror ikke noen i TV 2 gjorde det. Samtidig så tenker jeg at man visste så lite og det var kaos. Jeg håper virkelig at ingen ringte når man først skjønte hva som foregikk. Det er virkelig ille, sier Zaman til Medier24 og legger til:

– Når du gjemmer deg og en journalist ringer må ha vært helt jævlig.

Tore Remi overlevde 22. juli: – Hvor greit er det å ringe når det er skarpe situasjoner?

– Folk har viktigere ting å gjøre

Zaman understreker at det finnes et skille mellom før og etter at man visste at det var skyting på Utøya.

De kritiske timene er mellom de første meldingene fra Utøya om at noe skjer, til meldingene fra både politi og andre om at man ikke må ringe grunnet skarp situasjon.

– Jeg valgte bevisst å ikke ringe noen, og jeg kjente mange på Utøya. Det kan være det skyldtes erfaring eller tilbakeholdenhet. Jeg var var mer tilbakeholden enn når jeg har dekket katastrofer i utlandet, hvor jeg har vært mer pågående, sier Zaman og fortsetter:

– Det har nok med at det var Norge, mitt eget land. Man gikk automatisk litt mer tilbake.

Zaman er glad for at pressen kan debattere dekningen av 22. juli slik at man kan lære og unngå å gjøre de samme feilene igjen.

– Hva er din metode når du dekker katastrofer? Hvem ringer du?

– De første jeg ringer er offisielle kanaler som Politiets operasjonssentral, Politi direktoratet, PST eller politikere som jeg visste var i Oslo. Den dagen hadde de mye annet å gjøre. Da ringer man uoffisielle politikilder, folk man kjenner som jobber i de samme etatene, svarer Zaman.

– Forstår du de journalistene som ringte til de som var på Utøya?

– Både ja og nei. Jeg tenker om du er helt ny og du skal ha tak i informasjon, så ringer man for å høre hva som skjer. Men når man har vært i bransjen en stund så vet man at folk har viktigere ting å gjøre, som å for eksempel redde livet, svare Zaman.

Samtidig er han usikker på hva hadde gjort om han var 20 år og fersk sommervikar.

– Jeg hadde ti års erfaring som journalist og har dekket andre katastrofer. Men kanskje jeg ville ringt om jeg var en ung sommervikar.

Mangler dokumentasjon

I anledning intervjuet med Medier24 har Zaman gått igjennom upublisert materialet, e-poster og annet kommunikasjon fra den tiden.

Der fant han blant annet mail fra nyhetsredaktører og vaktsjefer som oppfordret til å være tilbakeholden, varsom med de groteske beskrivelsene samt vise hensyn til pårørende og etterlatte.

Det første Zaman gjorde var å samle inn private videoer og råmateriale fra Regjeringskvartalet.

– Der var vi tilbakeholdene. Vi tok ikke inn de videoene og bildene som var for sterke. I ettertid har jeg tenkt litt. Burde jeg ha tatt det inn for dokumentasjonens skyld? Jeg husker at det var ekstremt sterke bilder. Vi valgte en annen tilnærming enn jeg tidligere hadde gjort i utlandet.

Zaman husker at journalistene som ble stoppet av politiet på Sollihøgda, og som senere var på Sundvolden Hotel, som tilbakeholden rundt de pårørende og etterlatte.

I etterkant av ti-års markeringen har publisering bilder fra Utøya blitt debattert. Zaman har stilt seg selv spørsmålet om han skulle snakket med flere.

– Vi snakket med en del, men uten kamera. Så der har vi heller ikke den dokumentasjonen. Men der og da så tenker man ikke på noe historiske arkiv, eller at dette blir debatt og læring. Der og da er du en nyhetsreporter og det er en hendelse som du prøver å dekke nøkternt, uten å spekulere.

For det meste var Zaman live for å rapportere om hva han så rundt seg, og gjorde nesten ingen intervjuer med pårørende.

Han husker likevel at det var en ung mann som ble intervjuet av flere medier. Zaman bestemte seg for å gjøre et intervju på direkten med mannen.

– Kjæresten var på Utøya og han fortalte om tekstmeldingene hun hadde sendt, mens vi er på direkten. Under intervjuet får han melding om at hun er i trygghet. Da ble han veldig lettet. Men i etterkant har jeg tenkt, hva om det hadde vært motsatt? Hva om han hadde fått melding om at hun var død?

Zaman forteller at 22. juli har lært han å være enda mer tilbakeholden.

– Lærdommen er å være tilbakeholden med å intervjue folk som er midt i det og hvor det er uoversiktlig. Neste gang så tror jeg ikke at jeg vil intervjue noen direkte mens det pågår. Det var lettere etter at han var tatt.

NRK-redaktøren om medienes rolle etter 22. juli: – Vi har ikke vært flinke nok til skape en trygg offentlighet

– Burde vi ha presset politiet mer?

Frem til klokken fire om morgenen 23. juli hadde pressen rapportert om mins 10 som var drept.

– Det visste vi var feil. Vi hadde sett bilder fra frilansere og sett minst 50 ambulanser på vei ut. Vi visste ikke hvor mange, men vi visste at det var et veldig høyt tall.

Først klokken fire om morgenen 23. juli sa politiet at det var minst 80 drepte på en pressekonferanse.

– Da fikk Norge sjokk og alle gråt. Folk gikk å la seg til 10 drepte og sto opp til 80 drepte.

Zaman er kritisk til at myndighetene opererte så lenge med minst 10 drepte, noe som førte til mer spekulasjoner på sosiale medier.

– De trengte ikke å vente til klokken fire om natten.

Zaman påpeker at jobben til pressen er å formidle sannheten, og tenker det også er læring å hente hos journalister og redaktører i slike situasjoner.

– Burde jeg ha sagt «Politiet sier minst ti drepte, men ifølge TV 2s kilder så er det flere titalls». Der og da tenkte jeg at vurderingen min var riktig og mener det var myndighetene som måtte si det.

– Ville du ha sagt det i dag?

– Jeg tror jeg ville gjort det samme. Det er den offisielle informasjonen, og vi skal ikke spekulere. Men jeg håper myndighetene ikke lar det gå så lang tid neste gang når de vet faktumet.

Zaman mener det er en interessant debatt som pressen bør ta.

– Burde vi ha presset politiet mer? Men det var kaos den dagen.

Mener media har lært masse

En annen ting som Zaman mener myndighetene kunne gått ut med hvem som sto bak terrorangrepet langt tidligere, for å unngå spekulasjoner i både media og sosiale medier.

– Politet tok han 18.30. Da visste de hvem han var. De timene med spekulasjon kunne man unngått. Det var jo folk som var livredd og ble jaget på grunn av hudfargen sin.

Zaman husker at TV 2 fikk navnet på kvelden og gikk ut med det før midnatt.

– Burde pressen publisert navnet tidligere? Når politiet bruker lang tid med navnet på terroristen, hva bør man gjøre neste gang?

Om det skulle skje et nytt og grusomt terrorangrep i Norge så tror Zaman at pressen ville gjort ting annerledes.

– Jeg tror norske redaksjoner har lært masse. Selv har jeg forandret meg og dekket andre katastrofer og terror i utlandet etter 22. juli. Da dekket jeg det på en annen måte med å være mer tilbakeholden og ta mer hensyn til pårørende og etterlatte.

Zaman tror også norsk presse har lært mye om sikkerhet rundt journalister. Han husker selv at en vaktsjef ringte han da de kjørte mot Utøya for å høre om de hadde skuddsikker vest.

– Det sier litt om hvor lite man visste. Nå sender store redaksjoner folk på sikkerhetskurs og førstehjelpskurs. Man har utstyr som gassmasker, vester og hjelmer.

Han tok de upubliserte Utøya-bildene: – Om Norge er klare for å vise dem, skal ikke jeg bestemme