Sjefredaktør i Bergens Tidende, Frøy Gudbrandsen.
Ole Alexander Saue
KOMMENTAR:
Derfor vil BT evaluere 22. juli-dekningen
Vi vil lære, ikke felle noen dom, skriver sjefredaktør i Bergens Tidende, Frøy Gudbrandsen.
Tiårsmarkeringen etter 22. juli har ført til en diskusjon om journalistikken som ble laget den gangen. Det har kommet til nye stemmer, med ny kritikk og nye betraktninger på pressens rolle. Derfor skrev vi i BT i en leder at det særlig i lys av kritikken fra Utøya-overlevende er på tide at norsk presse, sammen, tar en gjennomgang av dekningen av terroren. Uavhengig av hva andre i norsk presse ønsker å gjøre, ønsker vi å gå gjennom vår egen journalistikk knyttet til terroren.
Det har flere reagert kraftig på, ikke minst ledelsen i Norsk Redaktørforening ved generalsekretær Arne Jensen og ass. generalsekretær Reidun Kjelling Nybø. De mener vi vil være “overdommere” over beslutninger som er tatt langt tilbake i tid.
Jeg vet ikke helt hva de legger i å være overdommer, men det høres ut som noe som ligger langt unna det vi ønsker å gjøre. Vi ønsker å lytte til den nye kritikken utenfra. Vi ønsker å lære av den jobben som ble gjort etter terrorangrepet. I likhet med alle andre norske medier, evaluerer vi journalistikken vår hver bidige dag. Hver dag, i alle avdelinger.
Vi gjør ikke dette for å lete etter feil eller for å felle noen offentlig dom. Vi gjør det for å lære, for å bli bedre. Ikke minst er det mye læring i alt det som ble gjort rett.
Inntrykket mitt er akkurat det samme som Jensen og Nybø beskriver i sin tekst: “Mediene gjorde i det store og hele en god jobb, og oppfylte sitt samfunnsoppdrag.” I BT var det dyktige journalister og ledere som løste et eksepsjonelt vanskelig oppdrag.
Jeg har stor respekt for jobben som ble gjort både BT og i andre medier etter den brutale terroren. De måtte ta vanskelige valg på kort tid, midt i en ekstrem hendelse de færreste kunne forstå omfanget av.
Men jeg mener et tilbakeblikk på journalistikken ni-ti år tilbake i tid er helt nødvendig. Vi i BT og norsk presse generelt trenger å lære mye mer om og av det arbeidet som ble gjort.
I BT har vi på de ti årene fått inn en helt ny generasjon journalister og ledere uten noen egen erfaring fra å lage journalistikk etter en så ekstrem hendelse. Den institusjonelle hukommelsen om journalistikken rundt 22. Juli er svakere enn den burde være. Jeg mistenker at det kan være slik i noen andre medier også.
Slik jeg tolker en del av reaksjonene på vår leder, mener mange at vi er ferdig snakka om 22. Juli-journalistikken. Norsk presse besto prøven. Punktum.
Det gjør meg ganske urolig.
Vi må tørre å se på journalistikken med et nytt blikk. Det er ikke revisjonisme, men å forholde seg til ny informasjon som kommer til.
Når jeg i sommer har fått spørsmål om BTs journalistikk i tiden etter terroren, er det vanskelig å gi presise svar, annet enn at hovedinntrykket er at journalistikken holdt høy kvalitet. Som BTs sjefredaktør bør jeg kunne ha en mening om noe av den aller viktigste journalistikken som har blitt laget i vår avis. Å ha en mening er noe ganske annet enn å dømme.
Jeg begynte selv som vikar i BT i 2012. Ingen av dem som satt i redaktørkollegiet i 2011 er redaktører i BT i dag. Vi er mange som vil lære og som er nysgjerrige på hvilke refleksjoner de som var tettest på da gjør i dag.
Men jeg tror vi som sto på utsiden kan bidra med noen andre og nyttige perspektiver enn dem som sto midt i det.
Jensen og Nybø synes det er vanskelig å se for seg hvordan man skal kunne gå gjennom hele 22. Juli-dekningen i norsk presse. Det hadde vi ingen intensjon om å gjøre. Men etter å ha tenkt meg om, lurer jeg på om det kan være en svært god idé. Med moderne analyseteknikker kan man relativt enkelt gå gjennom svært store mengder tekst og få frem nyttig kunnskap. Hvis ikke noen allerede har gjort det, bidrar vi gjerne til slik forskning.
Men lederartikkelen vår var åpenbart mulig å tolke dit hen at alt skal gjennomgås. I BT skal vi bruke litt tid på å finne ut hvordan vi bør gjøre en slik gjennomgang og hvilke problemstillinger som viktigst og som det er fruktbart å gå inn i nå.
Men vi ønsker å lytte til kritikken som har kommet av journalistikken. Den har til dels vært ganske alvorlig. En av påstandene som har kommet er at våre prioriteringer har påvirket rommet for å ytre seg og ført til selvsensur.
Og ikke minst ønsker vi å lytte til refleksjonene til journalistene og lederne som den gangen sto midt i det.
Jensen og Nybø advarer mot å gå inn i saker som ligger langt tilbake i tid. Der har jeg nok større tillit til på både egen og kollegers evne til å sette seg inn i saker som ligger tilbake i tid, enn det Norsk Redaktørforening har. Selv kompliserte saker vet jeg det er mulig å begripe seg på, selv om de skjedde for noen år siden. Jeg tror også konteksten, en ekstrem terrorhendelse, er mulig å forstå.
Avstanden i tid mener jeg tvert imot er et poeng i seg selv.
Å få innblikk i og overblikk over hovedtrekkene i det journalistiske arbeidet og prioriteringene som ble gjort i tiden etter terroren mener jeg er helt realistisk.
Jeg synes det er synd at Norsk Redaktørforening advarer så sterkt mot noe som er såpass faglig interessant. Ja, det har allerede vært forsket på pressens rolle etter terroren. Det har blitt gitt ut rapporter. Det finnes flere interne evalueringer. Også i BT ble arbeidet evaluert kort tid etter. Med andre ord er det allerede mye å lene seg på om man vil undersøke, med nye øyne og med innspillene fra stemmene som har kommet til det siste året, hvordan pressen løste dette krevende journalistiske oppdraget.
Det hadde vært en fordel om Norsk Redaktørforening, i stedet for å blankt avvise vårt ønske om å lytte og lære, la mer til rette for deling av kunnskap mellom redaksjonene og mellom generasjoner av journalister og ledere.
Vårt formål er å vite at vi er så godt rustet som mulig til å løse et så usannsynlig og vanskelig oppdrag igjen, hvis terror skulle ramme Norge en gang til. Å få mer kunnskap det som skjedde for ti år siden, det er helt enkelt å se fremover.
