Debatten har rast om medienes 22. juli-dekning den siste tiden, blant annet fordi overlevende etter 22. juli har løftet spørsmål til diskusjon. Fra utsiden ser det ut som det tenkes mye, diskuteres mye og skrives en del. Medier24 har fulgt opp med å legge til rette for en åpen debatt, og å gi de som opplevde pressedekningen av 22. juli anledning til å si hvordan de opplevde det. Det tror jeg grunnleggende sett er bra.
Ikke krav om granskning
Så er det noen som opplever at de har blitt bedt om for mye, og reagerer sterkt. Jeg håper jeg kan bidra til å betrygge. Ingen har bedt om en full gjennomgang av den norske pressedekningen i de ti årene som har gått. Ingen har krevd en «generell granskning».
Noen redaksjoner har nå beklaget formuleringer. Det betyr selvsagt ikke at alle må gjøre det.
Det er heller ingen som har sagt at pressen har gjort en dårlig jobb med å dekke 22. juli. Tvert imot: Det har vært skrevet veldig mye godt om 22. juli. Selv har jeg hatt flest gode opplevelser med media etter 22. juli. Mange journalister som sto i det, forsøkte å forstå, og formidlet sterkt og godt.
Men som en person som gikk fra å være et vanlig menneske til å bli nedringt av presse verden over på én dag, så har jeg nok også sett mye av det meste. De dårlige opplevelsene blir ikke mindre, av at mange opplevelser er gode. Jeg har også frekventert et miljø der historiene om slikt florerer. Jeg uttaler meg bevisst ikke på vegne av andre. Men jeg er kjent med at det er mange som har ting å fortelle.
Det er helt forståelig at det er vondt å føle seg beskyldt for det noen kanskje føler seg beskyldt for her. Men det eneste vi ber om, er egentlig en rolig, reflektert samtale uten syndebukker. Der noen kanskje lærer noe, der det er lov å være uenig. Lave skuldre. Jeg tror det kan gå bra.
Det kommer nye traumatiserte mennesker
Selv har jeg brukt mye av mitt voksne liv på politikk. Politikken og journalistikken har det til felles at man utøver en maktfunsjon i andre menneskers liv. Hvis det er én ting jeg har måttet lære meg, er det at det er lettere å fatte en beslutning i de lukkede rom, enn å møte de personene som bærer de negative konsekvensene av den samme beslutningen. Å se dem i øynene. Og vite at man står ansvarlig for det de nå opplever som vanskelig.
Av og til er en beslutning rett, selv om den har negative konsekvenser for noen. Ikke sjelden er det de menneskene som har mest å bære fra før, som får stein lagt til børen når de mektige skal fatte beslutninger i et helhetsperspektiv. Av og til er din beslutning bare én av hundre beslutninger som i sum har gjort at andre menneskers liv har blitt vanskelig.
Det er fint og viktig at mange redaksjoner nå gjennomgår enkeltbeslutninger de har tatt de siste ti årene. Kjernen i min kritikk har imidlertid aldri handlet om én enkelt formulering eller beslutning. Den handler om en helhet som ble uheldig.
Mange redaksjoner, mange premissleverandører, mange samfunnsdebattanter, som sammen, kollektivt, ikke maktet å legge tilstrekkelig til rette for vanskelige og viktige samtaler etter 22. juli.
Summen av mange journalister som gjerne ville høre historien min fra den dagen i detalj, gang på gang, men lot være å trykke det jeg ønsket å si i tillegg.
Kritikken jeg har fremmet, handler om de konkrete formuleringene der AUF og overlevende ble bedt om å moderere seg (som den DN nå har beklaget). Den handler om harselasen med daværende AUF-leder Eskil Pedersen da han forsøkte å løfte en nødvendig debatt.
Den handler om det uttalte målet om å drive «samfunnskritisk journalistikk» mot AUF(!) fire måneder etter terrorangrepet. Den handler om tilfeller av overtramp mot traumatiserte ungdommer, fra enkeltjournalister som i et vanskelig øyeblikk mistet for mye av gangsynet. Enkelte tendenser til fremelsking av svært ytterliggående stemmer.
Og den handler om hvordan overlevende ble kritisk gransket av mediene i den etter hvert så mye omtalte MS Thorbjørn-saken, med publisering av avhør gitt i fortrolighet i en ekstrem situasjon, mens de involverte opplevde hets. MS Thorbjørn er nå en etablert konspirasjonsteori, som fortsatt er mye brukt blant de som har vanskelig for å syns synd på Arbeiderpartiet.
Jeg er helt sikker på at ingen i norsk presse har ment å bidra til noe av dette. Jeg er faktisk helt sikker på at de fleste har ønsket å bidra til det motsatte: en åpen offentlig samtale, med stor takhøyde, der også de som opplevde terroren får rom.
I ettertid er det relativt tydelig for meg at mange av journalistene vi møtte, ikke hadde tilstrekkelig forståelse av traumer. Hvor lenge de varer. Hvordan de utarter seg. Dette har pressen til felles med resten av samfunnet. Men kanskje har journalister større behov for å forstå disse tingene, enn mange andre yrkesgrupper.
Mange av oss som overlevde, var og er dessuten vanskelige å plassere. Ofre for noe grusomt, men også ungdomspolitikere. Etter hvert ble noen voksenpolitikere. Jeg har av og til følt meg som elefanten som de blinde mennene ikke får taket på. Offer og maktperson oppleves som motsetninger av de fleste.
Naturligvis måtte dette utfordre presseetikken.
Det som har vært, kan ingen gjøre noe med. Men det som skal skje de neste ti årene, det kan vi fortsatt klare bedre. Det kommer nye forferdelige hendelser. Det kommer nye traumatiserte mennesker, som dere skal møte.
PFU-klagene
Fra flere hold, blant annet, Norsk Redaktørforening, fremholdes det lave tallet på PFU-klager som viktig.
Å skrive klage til PFU forutsetter en del av klageren. Man må blant annet være i stand til å stå opp om morgenen, sette seg foran PCen og finne ordene. Man må også ha energi å bruke på å stå i noe slikt. Og man må tro det kan nytte. Slik hadde ikke jeg det det første året etter 22. juli. Det jeg hadde av energi, måtte brukes på å prøve å rydde i ruinene av livet mitt. Og på å forsøke å finne tilbake til studier, AUF og andre positive ting.
Jeg tror PFU-klagen er virkemiddelet for den som er skadet. Ikke for den som er slått i bakken og fortsatt ligger der.
Presseetikken i Norge er solid. Men den er ikke statisk, og den oppstår ikke i et vakuum. Jeg fastholder at jeg tror mange av dere har noe å lære her.
Men pust med magen. Å lære er ikke ensbetydende med noe «oppgjør» eller «revisjon». At jeg sier hva jeg tenker, betyr ikke at jeg ikke er åpen for at andre mener noe annet. Tvert imot: det er gjennom refleksjon, diskusjon og samtale at læring trives best.
Mange store samtaler om 22. juli er fortsatt ikke tatt. Kanskje er en presse som har tatt de vanskelige samtalene, bedre rustet for å kreve det samme av andre.
