Artikkelen forteller om hvordan det tok tolv uker før politiet slo drapsalarm, til tross for at hun ble funnet med alvorlige skader.
Bak saken står krimreporterne Ådne Husby Sandnes og Gordon Andersen.
De forteller til Medier24 at saken startet som en liten bisetning.
– Vi snakket med noen om en helt annen sak, og så kom det som et bruddstykke og fanget oppmerksomheten vår, forteller Husby Sandnes.
– Det viser hvor viktig det er å ha ørene med seg, skrive notater og følge opp når man får et ledig øyeblikk, legger Andersen til.
Bisetningen kom i 2020, og duoen søkte om «spade-midler» innad i VG, en støtteordning for graveprosjekter, og fikk godkjenning.
– Vi fikk midlene i 2020. Men for å lykkes med slike saker, krever det ekstremt god reportasjeledelse. Det fikk vi i fjor vår, og da begynte vi å intensivere arbeidet, sier Andersen.
I arbeidet med saken har duoen fått innsyn i om lag 4000 dokumenter.
– Det har ikke vært manko på dokumentasjon. Det har vært mer at vi har måttet navigere gjennom infoen. Men det som har vært krevende er å fremstille en død person som har levd et krevende liv. Det er en balanse mellom hvordan vi skal beskrive henne med tanke på hennes ettermæle, men også ha en riktig beskrivelse, sier Husby Sandnes.
Husby Sandnes og Andersen har også jobbet med Lørenskog-saken, hvor Anne Elisabeth Hagen forsvant fra sitt eget hjem, helt siden 2018.
– Det er en sak som politiet har brukt ekstremt mye ressurser på, hvor millionene har trillet og politiet er klar på at de skal løse den. For oss er det litt spesielt å se den kontrasten, for Nina-saken er stikk motsatt, sier Andersen og legger til:
– Ressursbruken og tiden det tok før det ble slått alarm er nesten fascinerende. Da blir spørsmålet om saken ble lagt bort fordi Nina var den hun var.
Begge er klare på at det er riktig av politiet å jobbe med å løse Lørenskog–saken.
– Men det er en kontrast mellom en milliardærkone og Nina fra Drammen. Nina lå to uker død på en sofa, og saken ble pakket vekk på under ett år, sier Andersen og legger til:
– Det fremstår som ingen bryr seg. Ingen protesterer når saken pakkes ned, ikke engang bistandsadvokaten protesterte. Og det har vært noe av motivasjonen.
Artikkelen fortsetter under bildet
Ådne Husby Sandnes og Gordon Andersen i VGFoto: Torill Henriksen
Fikk tak i ekskjæresten
I saken snakker duoen også med Bråthens ekskjæreste, som var siktet i saken før den ble henlagt. De forteller at de brukte to måneder på å få tak i han.
– Det er vanskelig å finne slike mennesker, de flytter fra sted til sted, og bytter kanskje telefon. Da er det en fordel at vi ikke hadde hastverk, og kunne ha et tempo hvor vi fikk tillit, sier Andersen.
Teamet hadde flere samtaler med ekskjæresten, og møtte han to ganger.
– Man blir nesten litt perpleks når man har brukt lang tid på å lete blant venner, adresser og telefoner, og når vi får tak i han sier han ja til å møtes neste dag. Jeg har jobbet med dette i tjue år, det er ikke fryktelig vanlig at man kommer så tett på et menneske som er blitt alvorlig anklaget, sier Andersen.
Husby Sandnes er klar på at det gjør saken bedre.
– Vi kunne ikke skrevet like detaljert om vi ikke kunne gitt samtidig imøtegåelse. Dette gjorde det lettere å fortelle hele historien om Nina, sier han.
– Vanligvis har man slike setninger som: «VG har vært i kontakt med vedkommendes advokat som sier at han ikke ønsker å uttale seg i saken». Men her fikk man en helt annen tilnærming, og det synes jeg fortsatt er fascinerende, legger Andersen til.
Teamet fikk innsyn i alle dokumenter i saken. Og Husby Sandnes skulle ønske dette var mer vanlig.
– Dette er et godt eksempel på at åpen og ærlig krimjournalistikk løfter viktigste saker opp. Det er en stor hindring at pressen ikke får innsyn i straffesaksdokumenter. Vi får ikke muligheten til å ettergå politiet og stille kritiske spørsmål.
– Det skulle vært mer forutsigbart, legger Andersen til.
– Akkurat i denne saken lyktes vi godt med å få dokumentene, og kunne bruke tiden på å jobbe med dokumentene heller enn å krangle med politiet, sier Husby Sandnes.
